Parforholdet

Fint å lese det dere deler :) Man får noen gode tips på veien her! Jeg og kjæresten har ikke mer enn et par år på baken sammen, så det er litt skummelt. Men satser på at det går fint. :)
 
Du er ikke alene, for her er det ikke perfekt heller. Føler meg alene om blåbæren i magen. Ingen og dele gleder med. Ingen som viser interesse for baby, utstyr og alt :/ håper det forandrer seg! Familien min er også redd og viser ikke mye glede. Pga de er redde jeg skal ende opp alene med en baby.

Hormonene og min dårlige form gjør ikke at det blir mindre krangel, haha.

Mitt tips er bare og fokusere på det fine. Og finn noe som kan holde dere for opptatt til og krangle. Vi spiller sammen, det gjør at jeg ikke tenker og irriterer meg for mye med hormoner
Har det litt slik jeg å, i tillegg har jeg ei på 1,5år. Men han sier det til folk så da håper jeg han syns det er litt stas å, selv om han ikke viser det til meg.
 
Nei, da er ikke du heller alene!
Baksiden ved å ikke ha delt nyheten med en venninne e.l. er vel kanskje at da er man prisgitt partneren. Håper det forandrer seg for din del. Har du begynt å se på mye utstyr og ting du trenger? :) Jeg har kikket litt på finn, it's a jungle out there..! Føler det er litt tidlig å kjøpe seng og stellebord, vet ikke om vi blir boende her eller flytter nærmere familie. Det frister det også..
Kjøpte noen babyklær i går, litt i begge farger. Den gleden holdt jeg for meg selv :)

Har mye jeg har lyst på, men uansett hva det er så får jeg høre at det er for tidlig. Så blir bare lei meg. Og han skal legge seg oppi alt fra vogn, klær, stellekommode osv. Krangle. Vi krangler hver dag og begge sliter psykisk, så ikke lett. Haha
 
Kan det være at han er litt skremt? At det at du også forandrer deg så mye (snakker om babyting osv) gjør at han får litt panikk? Min samboer fikk litt panikk i forrige svangerskap og jo mer jeg presset på jo værre ble det. Men en bør snakke sammen om følelser rundt graviditeten, og være åpen for at han kanskje ikke er helt på samme nivå følelsesmessig. Jeg og samboer har måttet snakke mye om følelser, redsler og forventninger før denne graviditeten fordi det å få førstemann ble et så stort sjokk for oss selv om vi følte oss klare.
 
Har mye jeg har lyst på, men uansett hva det er så får jeg høre at det er for tidlig. Så blir bare lei meg. Og han skal legge seg oppi alt fra vogn, klær, stellekommode osv. Krangle. Vi krangler hver dag og begge sliter psykisk, så ikke lett. Haha

Bra du får det ut her :) jeg har en tendens til å tenke altfor mye på hva samboer synes og føles om alt. Kanskje vi må gi litt mer f, bare glede oss sjæl om vi vil det ;) det roer seg vel forhåpentligvis når det største sjokket har lagt seg!! :)
 
Jeg blir så lett irritert nå. Spesielt siste uken. Vi bygger hus å har flyttet inn nå siste uken. Mye jobb, å tusen ting å ordne. Så er det vel litt mye hormoner , stakkars samboeren min! Håper jeg klarer å roe ned i helga. Men kjenner disse hormonene tar på. ;):(
 
Jeg har overraskende nok ikke følt meg irritabel (enda..), men kan hende det er fordi jeg er så utslått av kvalme og oppkast døgnet rundt. Vi snakket om det i går faktisk og samboer sa at jeg ikke hadde vært noe irritert, bare sytete siden jeg er så dårlig :wacky: men når vi fant ut at jeg var gravid var vi begge i sjokk til tross for at vi har prøvd i 3 år og vært sammen i 9 år. Da satt vi å så gjennom fosterets utvikling uke for uke, i tillegg snakket vi om alt vi blir å trenge. Jeg har sett litt på det, og det gjorde det enklere å «skjønne» at nå skjer det uansett hvordan det går :happy: samboer er veldig støttende og rolig person:Heartred
 
Vi har det etter forholdene bra m/hverandre, svinger selvsagt som livet i seg selv gjør :)
 
Back
Topp