Parforhold og småbarn?

[Tankefull1]

Hei!
Dette tema kan det vel ikke bare være vi som sliter med, så jeg håper noen har noen gode råd til meg
Jeg og min samboer har vært sammen i mange år, på de årene har vi satt tre barn til verden og det er etter siste barnet forholdet vårt har begynt å bli dårligere. Før jeg ble gravid med vår siste så kysset han meg hver dag, holdt hånden min når vi var ute, og var med meg om jeg syntes det var litt vanskelig å være alene, støttet meg om jeg trengte det heter det kanskje
Men våre problemer begynte vel smått der, for han sa ikke jeg elsker deg lenger eller ga noen komplimenter.
Nå er det slik at jeg føler meg alene i forholdet vårt, han kysser meg nesten ikke lenger, han tar aldri hånden min, han er ikke der når jeg trenger han som mest, er vi på ett sted der jeg ikke kjenner noen lar han meg sitte der alene mens han flyr rundt uten å se meg. Jeg kan sitte alene en hel kveld uten at han "bryr" seg, trenger jeg han så er han ikke der. Jeg kan stå timesvis på badet, fikse negler, ta på den fineste kjolen og han sier ikke så fin du er, det sårer.
Jeg savner enn kjæreste, en som gir meg noe oppmerksomhet enn som er der for meg, jeg vil ikke være ensom lenger. Har prøvd å snakke med han og han sier at ja han har blitt skikkelig dårlig på dette, han mener det er fordi han er så sliten etter søvnmangel og stress hele dagen. Jeg har prøvd å ta litt initiativ, men har blitt avvist noen ganger så nå har jeg sluttet for å beskytte meg selv. Dumt jeg vet
Han er enn utrolig hengivende pappa, en flink og omsorgsfull og jeg vil ikke flytte å splitte opp familien fordi jeg ikke får nok "oppmerksomhet". Jeg vet bare ikke hvordan vi skulle få fikset opp i dette. Nå går vi litt rundt på tå begge to for vi vet at det skal svært lite til for at vi krangler. For det gjør vi mye, og de kan vare over flere dager, ikke høylytt krangling, men vi er stille rundt hverandre å snakker ikke mer enn høyst nødvendig. Som gir du mat til ungene, har du sjekket lekser osv.
Noen av dere som har vært her i parforholdet, hvordan kom dere ut av dette på en god måte?

 

[Care-bear]

Hmmm.. menn er de enkleste dyr da. Gjør du det med han? Kjærtegner han,gir han komplimenter,sier du elsker ham osv?

Det første jeg ville prøvd var det,hver så søt du bare kan og prøv å få fram hvorfor dere ble forelsket.
Skaff barnevakt,bestill hotell,dra på middag,forfør han. Bestill hotellfrokost på sengen....

Dette kan livne gnisten igjen. Men jentene forventer at gutta skal gjøre sånne ting,jenter må også gi til mannen

 

[Skrømt (Vimsa)]

Jeg har faktisk vært i liknende situasjon, og er det enda. Jeg har dog bare et barn, men allikevel. Forskjellen er at jeg står på motsatt side av deg! Her er det jeg som ikke har vært helt med etter fødselen, enda det er 7 måneder siden. Og vi har i bunn og grunn funnet ut at mye av det skyldes at jeg gikk inn i en kraftig fødselsdepresjon med post traumatisk stressyndrom etter å ha vært igjennom en alvorlig situasjon med min mann og min datter. Han har også hatt det tøft i tiden etter, og dette tilsammen førte til at alt ble annerledes og vanskelig. Men ikke umulig og fikse Er det noen mulighet for at han kan være så sliten at han er deprimert? Jeg får nå hjelp, og det blir bedre og bedre Han savner å føle at jeg elsker han. Jeg elsker han høyt, men har vært ''off'' og ikke vist det godt nok.

 

[Tankefull1]

Hmmm.. menn er de enkleste dyr da. Gjør du det med han? Kjærtegner han,gir han komplimenter,sier du elsker ham osv?

Det første jeg ville prøvd var det,hver så søt du bare kan og prøv å få fram hvorfor dere ble forelsket.
Skaff barnevakt,bestill hotell,dra på middag,forfør han. Bestill hotellfrokost på sengen....

Dette kan livne gnisten igjen. Men jentene forventer at gutta skal gjøre sånne ting,jenter må også gi til mannen

Som jeg skriver over her så har jeg prøvd, men blitt avvist og derfor har også jeg sluttet. En ond sirkel dette. For jeg som egentlig har vært full av selvtilitt er den som ikke takler så godt den avvisningen
Jeg klarer ikke å være slik lenger, men jeg burde prøve for ja det kan fungere. Er bare at det føles så rart og fremmed. Tenk det etter barn så føles mannen fremmed..
Takk for gode råde, for ja dette kan virke

 

[Tankefull1]

Jeg har faktisk vært i liknende situasjon, og er det enda. Jeg har dog bare et barn, men allikevel. Forskjellen er at jeg står på motsatt side av deg! Her er det jeg som ikke har vært helt med etter fødselen, enda det er 7 måneder siden. Og vi har i bunn og grunn funnet ut at mye av det skyldes at jeg gikk inn i en kraftig fødselsdepresjon med post traumatisk stressyndrom etter å ha vært igjennom en alvorlig situasjon med min mann og min datter. Han har også hatt det tøft i tiden etter, og dette tilsammen førte til at alt ble annerledes og vanskelig. Men ikke umulig og fikse Er det noen mulighet for at han kan være så sliten at han er deprimert? Jeg får nå hjelp, og det blir bedre og bedre Han savner å føle at jeg elsker han. Jeg elsker han høyt, men har vært ''off'' og ikke vist det godt nok.

Han er i følge seg selv ikke deprimert, men jeg har selv tenkt tanken på dette. Har flere symptomer på dette enn bare det at vi ikke er kjærester lenger. Så fint du får hjelp og at du ser selv at du trengte det. Lykke til, håper det ordner seg for dere

 

[Zephyra]

Som jeg skriver over her så har jeg prøvd, men blitt avvist og derfor har også jeg sluttet. En ond sirkel dette. For jeg som egentlig har vært full av selvtilitt er den som ikke takler så godt den avvisningen
Jeg klarer ikke å være slik lenger, men jeg burde prøve for ja det kan fungere. Er bare at det føles så rart og fremmed. Tenk det etter barn så føles mannen fremmed..
Takk for gode råde, for ja dette kan virke

Kan det være en idé å sende han bort en helg, hyttetur med kompiser f eks? Eller at du og barna reiser bort en helg, så kan han sitte hjemme å spille Playstation og drikke øl. Kanskje han bare trenger et skikkelig avbrekk, og kjenne litt på det å savne dere, og få tid til seg selv igjen. Det trenger sikkert du også, men det er som regel litt forskjellige ting vi damer og mannfolkene ønsker på en sånn helg. Kanskje en guttehelg og deretter en kjærestehelg bare dere to kan hjelpe på?

 

[Skrømt (Vimsa)]

Han er i følge seg selv ikke deprimert, men jeg har selv tenkt tanken på dette. Har flere symptomer på dette enn bare det at vi ikke er kjærester lenger. Så fint du får hjelp og at du ser selv at du trengte det. Lykke til, håper det ordner seg for dere

Håper det ordner seg for dere også! Vi er veldig klare på hva som "ligger i veien", så vi jobber mot et felles mål

 

[Tankefull1]

Kan det være en idé å sende han bort en helg, hyttetur med kompiser f eks? Eller at du og barna reiser bort en helg, så kan han sitte hjemme å spille Playstation og drikke øl. Kanskje han bare trenger et skikkelig avbrekk, og kjenne litt på det å savne dere, og få tid til seg selv igjen. Det trenger sikkert du også, men det er som regel litt forskjellige ting vi damer og mannfolkene ønsker på en sånn helg. Kanskje en guttehelg og deretter en kjærestehelg bare dere to kan hjelpe på?

Han er mye uten meg pga min jobb, men han har barna da. De sover som regel på kvelden, så alenetid har han. Problemet er at jeg må ta ferie om han skal reise bort når han har fri fordi vi har ikke barnevakt, og feriedager må vi prioritere til familie. Så litt vanskelig det, men unner han for all del å reise bort uten oss. Han er ikke helt typen som på tur med guttene, men han kunne trengt det
Så ett godt forslag, jeg kan jo høre med han om han ønsker det så kan vi se om vi får til noe

 

[Mortilprins]

Har dere prøvd parterapi? det kan hjelpe hvis dere tar tak i det "tidlig". Ellers er det jo som andre sier å prøve å "gjenskape gnisten" med å ta dere tid til hverandre innimellom.

 

[85modell]

Sitter i samme leksa. Har vært sykt vanskelig å innse at vi ikke kan leve uten omsorg og kjærlighet fra den andre parten.

Har gitt mye kjærlighet fra meg selv til mannen. Men selv både blitt oversett, avvist, hatt sex bare 2 ganger hver mnd. Dette begynte like før vi fikk barn.
Måtte virkelig be han tenke seg over alt dette.
Han vet ikke hvorfor det er blitt slik, selv sier han at han er gla i meg.

Har prøvd å ikke bry meg, har prøvd å gi mye kjærlighet og si fine ord til han for å backe han opp. Men opplever ikke at han gir tilbake av det samme.

Vi krangler heldigvis ikke, sier ikke stygge ting til hverandre.

Men jeg leser han og analyserer han hele tiden:-/ har ikke en mann som snakker om noe, selv om jeg åpner meg med alt av følelser og tårer. Kommer med tips og råd for st jeg skal føle meg bedre, eks vise kjærlighet, suss, klem, armkrok, holde rundt meg i senga, gi meg et smil osv. Trenger en kjæreste og ikke en jeg deler hus med. Vi har vært sammen i 6 år.

Sa til slutt at nå er tankene blitt slik at jeg vurderer å skille meg dersom det ikke blir bedre for det er så vondt for meg, blir så psykisk utslitt av følelsene. Har vært redd for at han er utro , noe han avkrefter. Har jobbet mye med slike tanker for ikke å bli helt ødelagt! Han har reisejobb og er borte i 2-3 uker og 4 hjemme.
Han er hjemme når han er hjemme drar ikke på byen eller noe.

Jeg har ikke problemer med å snakke med han, får bare ikke riktig svar.

Vi er nå i familieterapi, å det føles så sykt bra ser at dette kan bi bedre

Mannen er flinkere til å vise meg, sitter v siden i sofaen å stryker litt på meg, kan gi meg litt mer suss av og til vi har oftere og bedre sex nå håper på mye mer

Kanskje familievernkontoret kan være noe for dere også?

Mange klemmer til dere

 

[Mammaaaa91]

Jeg føler vi har vært i akkuratt den samme situasjonen (bare med 2 barn). Vi hadde en periode for et par år siden, som varte i flere måneder i grunn. Vi holdt på med oppussing, og livet var litt mer stress fullt. Jeg følte vi bare kranglet, og jeg følte jeg ikke fikk oppmerksomhet. Jeg følte og at når jeg prøvde, så ble jeg avvist, og sluttet derfor med det. Jeg vet jo nå at jeg burde ha sluttet å syns synd på meg selv, og faktisk bare gjøre noe med det.

Vi kom ut av den onde sirkelen til slutt, og har hatt det helt topp etter det. Vi måtte bare rett og slett prøve å skjerpe oss begge to. Det er aldri en som er feilen i et forhold (selv om man ser lettere det den andre må endre på).

Nå er jeg gravid igjen.. og vi er fortsatt i sjokk begge to. Jeg vet dette kommer til å bli hardt på både forholdet og resten av livene våre, men jeg er bestemt på at jeg må bare gjøre mitt beste.