T
Tankefull1
Guest
Hei!
Dette tema kan det vel ikke bare være vi som sliter med, så jeg håper noen har noen gode råd til meg
Jeg og min samboer har vært sammen i mange år, på de årene har vi satt tre barn til verden og det er etter siste barnet forholdet vårt har begynt å bli dårligere. Før jeg ble gravid med vår siste så kysset han meg hver dag, holdt hånden min når vi var ute, og var med meg om jeg syntes det var litt vanskelig å være alene, støttet meg om jeg trengte det heter det kanskje
Men våre problemer begynte vel smått der, for han sa ikke jeg elsker deg lenger eller ga noen komplimenter.
Nå er det slik at jeg føler meg alene i forholdet vårt, han kysser meg nesten ikke lenger, han tar aldri hånden min, han er ikke der når jeg trenger han som mest, er vi på ett sted der jeg ikke kjenner noen lar han meg sitte der alene mens han flyr rundt uten å se meg. Jeg kan sitte alene en hel kveld uten at han "bryr" seg, trenger jeg han så er han ikke der. Jeg kan stå timesvis på badet, fikse negler, ta på den fineste kjolen og han sier ikke så fin du er, det sårer.
Jeg savner enn kjæreste, en som gir meg noe oppmerksomhet enn som er der for meg, jeg vil ikke være ensom lenger. Har prøvd å snakke med han og han sier at ja han har blitt skikkelig dårlig på dette, han mener det er fordi han er så sliten etter søvnmangel og stress hele dagen. Jeg har prøvd å ta litt initiativ, men har blitt avvist noen ganger så nå har jeg sluttet for å beskytte meg selv. Dumt jeg vet
Han er enn utrolig hengivende pappa, en flink og omsorgsfull og jeg vil ikke flytte å splitte opp familien fordi jeg ikke får nok "oppmerksomhet". Jeg vet bare ikke hvordan vi skulle få fikset opp i dette. Nå går vi litt rundt på tå begge to for vi vet at det skal svært lite til for at vi krangler. For det gjør vi mye, og de kan vare over flere dager, ikke høylytt krangling, men vi er stille rundt hverandre å snakker ikke mer enn høyst nødvendig. Som gir du mat til ungene, har du sjekket lekser osv.
Noen av dere som har vært her i parforholdet, hvordan kom dere ut av dette på en god måte?
Dette tema kan det vel ikke bare være vi som sliter med, så jeg håper noen har noen gode råd til meg
Jeg og min samboer har vært sammen i mange år, på de årene har vi satt tre barn til verden og det er etter siste barnet forholdet vårt har begynt å bli dårligere. Før jeg ble gravid med vår siste så kysset han meg hver dag, holdt hånden min når vi var ute, og var med meg om jeg syntes det var litt vanskelig å være alene, støttet meg om jeg trengte det heter det kanskje
Men våre problemer begynte vel smått der, for han sa ikke jeg elsker deg lenger eller ga noen komplimenter.
Nå er det slik at jeg føler meg alene i forholdet vårt, han kysser meg nesten ikke lenger, han tar aldri hånden min, han er ikke der når jeg trenger han som mest, er vi på ett sted der jeg ikke kjenner noen lar han meg sitte der alene mens han flyr rundt uten å se meg. Jeg kan sitte alene en hel kveld uten at han "bryr" seg, trenger jeg han så er han ikke der. Jeg kan stå timesvis på badet, fikse negler, ta på den fineste kjolen og han sier ikke så fin du er, det sårer.
Jeg savner enn kjæreste, en som gir meg noe oppmerksomhet enn som er der for meg, jeg vil ikke være ensom lenger. Har prøvd å snakke med han og han sier at ja han har blitt skikkelig dårlig på dette, han mener det er fordi han er så sliten etter søvnmangel og stress hele dagen. Jeg har prøvd å ta litt initiativ, men har blitt avvist noen ganger så nå har jeg sluttet for å beskytte meg selv. Dumt jeg vet
Han er enn utrolig hengivende pappa, en flink og omsorgsfull og jeg vil ikke flytte å splitte opp familien fordi jeg ikke får nok "oppmerksomhet". Jeg vet bare ikke hvordan vi skulle få fikset opp i dette. Nå går vi litt rundt på tå begge to for vi vet at det skal svært lite til for at vi krangler. For det gjør vi mye, og de kan vare over flere dager, ikke høylytt krangling, men vi er stille rundt hverandre å snakker ikke mer enn høyst nødvendig. Som gir du mat til ungene, har du sjekket lekser osv.
Noen av dere som har vært her i parforholdet, hvordan kom dere ut av dette på en god måte?