Hei. Nå skal jeg skrive noe sårt. Og barnslig og idiotisk, men vondt uansett. Min nydelige 11 mnds gutt foretrekker pappaen sin. Ikke utelukkende, men i stor grad. Jeg ammer, koser med han, er tilstede og tilfredsstiller alle basale behov. Føler generelt at jeg er en god mor, jeg gjør så godt jeg kan. Er så glad i han, og viser det tydelig. Jeg var hjemme til han var 10,5 mnd, og de siste tre mnd viste han stor glede da far kom hjem. Da jeg var borte noen ærend på noen timer, var han ikke spesielt glad for å se meg igjen. Et smil, men det var det. Ellers som før. Tenkte det ville endre seg da jeg var borte lengre, som f.eks når jeg begynte på jobb, men nei. Han er glad for å se meg, men ikke noe mer enn det.
I helger og ferier pleier både jeg og mannen min å gå inn til han når han våkner, og også her viser han tydelig mest hengivenhet til pappa. Nusser og koser med han, før jeg får et lite smil, for så å klemme pappa. Jeg får aldri den samme velkomstgleden som faren får, uansett om jeg er alene. Også i mange andre situasjoner er det forskjellsbehandling. Jeg er ikke stolt av at dette føles sårt, men det gjør det.
I kveld skjedde det også en skremmende opplevelse. For meg. Babyen lekte med pappaen sittende bak i sofaen. Babyen kikket på faren, ga han en suss, og "inviterte" han med i leken sin. Så ville jeg prøve. Flyttet meg bak babyen, men babyen bare lekte med leken sin uten å virke å ta noen som helst notis av meg. Etter fem minutter byttet vi igjen, og da var det kos og lek med pappa. Det var så fælt å få det midt i fleisen. Skulle aldri ha testet det sånn. Er dette dårlig tilknytning til mor? Jeg er så redd for det, men kan ikke skjønne det. Mamma sier at hun ikke kan se tegn på "feil" i samspillet vårt.
Det er perioder hvor det føles mer 50/50, og jeg ser jo at han er glad i meg også. Samtidig som jeg selvfølgelig er glad for å ha en trygg og fornøyd baby, og det er fantastisk at mannen min er en så god pappa. Og jeg vet at jeg er en god mamma. Men noen ganger, når det blir ekstra tydelig hvem som fortrekkes, gjør det vondt i hjertet mitt. Og jeg blir bekymret.
Er det andre som har pappadalter?
Uff, dette ble langt. Men jeg er så lei meg i kveld.
I helger og ferier pleier både jeg og mannen min å gå inn til han når han våkner, og også her viser han tydelig mest hengivenhet til pappa. Nusser og koser med han, før jeg får et lite smil, for så å klemme pappa. Jeg får aldri den samme velkomstgleden som faren får, uansett om jeg er alene. Også i mange andre situasjoner er det forskjellsbehandling. Jeg er ikke stolt av at dette føles sårt, men det gjør det.
I kveld skjedde det også en skremmende opplevelse. For meg. Babyen lekte med pappaen sittende bak i sofaen. Babyen kikket på faren, ga han en suss, og "inviterte" han med i leken sin. Så ville jeg prøve. Flyttet meg bak babyen, men babyen bare lekte med leken sin uten å virke å ta noen som helst notis av meg. Etter fem minutter byttet vi igjen, og da var det kos og lek med pappa. Det var så fælt å få det midt i fleisen. Skulle aldri ha testet det sånn. Er dette dårlig tilknytning til mor? Jeg er så redd for det, men kan ikke skjønne det. Mamma sier at hun ikke kan se tegn på "feil" i samspillet vårt.
Det er perioder hvor det føles mer 50/50, og jeg ser jo at han er glad i meg også. Samtidig som jeg selvfølgelig er glad for å ha en trygg og fornøyd baby, og det er fantastisk at mannen min er en så god pappa. Og jeg vet at jeg er en god mamma. Men noen ganger, når det blir ekstra tydelig hvem som fortrekkes, gjør det vondt i hjertet mitt. Og jeg blir bekymret.
Er det andre som har pappadalter? Uff, dette ble langt. Men jeg er så lei meg i kveld.
Barn favoriserer iblant og det er ikke alltid det betyr at noe er galt. Kan mest sannsynlig være en periode. Jeg leste at det ikke nødvendigvis er tiden brukt sammen som avgjør. 
