Beklage litt langt innlegg, men føler jeg trenger å få delt dette litt ut til andre.
Da er jeg 41+4 og kjenner at psyken begynner å ta meg igjen. Jeg har alltid hatt en positiv innstilling til svangerskapet og fødselen, og tenkt at dette skal jeg klare helt fint! Kroppen min er laget for dette.
Så nå nærmer jeg meg 42 uker og kjenner at jeg føler meg litt mislykket. Begynner å bli bekymret om jeg i det hele tatt klare å produsere de rette hormonene
Heldigvis kjenner jeg godt med liv hver dag så han storkoser seg i magen, men bekymringen er der pga høyt SF mål. Han låg vell rundt oppi 95 prosentil (eller hva det heter) på kontrollen 40+5.
Skal til terminkontroll i morgen så håper de både sjekker ca vekt og størrelse, og jeg kommer også til å be om å bli sjekket for modenhet. Har hatt mye "mensensmerter" i en uke nå og korsryggen dreper meg ved jevne mellomrom så håper noe har modnet seg litt vertfall.
Sex og puppegnikking har ikke vært til noe hjelp, så nå vurderer jeg snart en lang gåtur (selv om jeg har lest at flere av de som har startet fødselen med aktivitet har angret litt siden de hadde trengt energien til fødselen).
Begynner å bli litt utålmodig
Min mor døde for 3 år siden pga kreft så mangler mye informasjon om hvordan fødsel og svangerskap var for henne, så går gjennom dette igrunn i blinde. Det er ikke mye hukommelse om fødselen via min far når det er 26 år siden jeg kom til verden
Og kommentarene fra min mormor er bare "du må ta deg en joggetur, du må gjøre ditt og datt". Føler meg ikke så mye bedre av det nei så unngår litt kommunikasjon med henne nå.
Får ta opp igjen noe ps4 spilling med Assassins Creed tror jeg for å få dagen til å gå. Dagene begynner å bli laaange
Noen andre som har hatt det likt eller er i samme båt nå? Føler med dere isåfall
Da er jeg 41+4 og kjenner at psyken begynner å ta meg igjen. Jeg har alltid hatt en positiv innstilling til svangerskapet og fødselen, og tenkt at dette skal jeg klare helt fint! Kroppen min er laget for dette.
Så nå nærmer jeg meg 42 uker og kjenner at jeg føler meg litt mislykket. Begynner å bli bekymret om jeg i det hele tatt klare å produsere de rette hormonene
Heldigvis kjenner jeg godt med liv hver dag så han storkoser seg i magen, men bekymringen er der pga høyt SF mål. Han låg vell rundt oppi 95 prosentil (eller hva det heter) på kontrollen 40+5.Skal til terminkontroll i morgen så håper de både sjekker ca vekt og størrelse, og jeg kommer også til å be om å bli sjekket for modenhet. Har hatt mye "mensensmerter" i en uke nå og korsryggen dreper meg ved jevne mellomrom så håper noe har modnet seg litt vertfall.
Sex og puppegnikking har ikke vært til noe hjelp, så nå vurderer jeg snart en lang gåtur (selv om jeg har lest at flere av de som har startet fødselen med aktivitet har angret litt siden de hadde trengt energien til fødselen).
Begynner å bli litt utålmodig
Min mor døde for 3 år siden pga kreft så mangler mye informasjon om hvordan fødsel og svangerskap var for henne, så går gjennom dette igrunn i blinde. Det er ikke mye hukommelse om fødselen via min far når det er 26 år siden jeg kom til verden
Og kommentarene fra min mormor er bare "du må ta deg en joggetur, du må gjøre ditt og datt". Føler meg ikke så mye bedre av det nei så unngår litt kommunikasjon med henne nå.Får ta opp igjen noe ps4 spilling med Assassins Creed tror jeg for å få dagen til å gå. Dagene begynner å bli laaange
Noen andre som har hatt det likt eller er i samme båt nå? Føler med dere isåfall
Han er veldig ønsket og jeg og min mann er veldig spente 
