Hehe, har faktisk kjøpt en allerede, men har ikke blåst den opp endaKjøp deg en yogaball og beveg deg på hver dag. Dette gjør underverker for bekkensmerter
Kanskje på tide å gjøre det!
Otermammas dagbok
- Trådstarter Otermamma
- Opprettet
Kanskje på tide å gjøre det!
Uke 22+3
Bildet ble tatt 22+1, om morgenen før trening - synes magen har poppet veldig de siste ukene, og det er jo gøy! Dessverre tilbragte jeg gårsdagen med å kaste opp (tror ikke det er gravid-relatert), så den er mye mindre nå.
Bekkenet har roet seg veldig i det siste! Jeg har mye mindre vondt, som regel kjenner jeg det bare litt når jeg ligger nede. Håper det fortsetter å oppføre seg (så skal jeg få blåst opp den yogaballen etterhvert!).
Bildet ble tatt 22+1, om morgenen før trening - synes magen har poppet veldig de siste ukene, og det er jo gøy! Dessverre tilbragte jeg gårsdagen med å kaste opp (tror ikke det er gravid-relatert), så den er mye mindre nå.
Bekkenet har roet seg veldig i det siste! Jeg har mye mindre vondt, som regel kjenner jeg det bare litt når jeg ligger nede. Håper det fortsetter å oppføre seg (så skal jeg få blåst opp den yogaballen etterhvert!).
Uke 23+2
Jeg har så langt hatt et ganske avslappet forhold til kroppen min under svangerskapet, men jeg begynner å merke så smått at jeg fremdeles kan være litt sårbar - som sikkert er vanlig for mange når kroppen endres, tenker jeg. Uansett måtte jeg ut og kjøpe nytt undertøy denne uka, og prøverom er en situasjon jeg har måttet bruke tid på å venne meg til. Det ble litt rart å se kroppen sin i helfigur i blåhvitt butikklys liksom, det er jo ikke det mest flatterende lyset i verden - i tillegg hadde jeg nettopp vært på jobb og trengte sårt en dusj. Ikke verdens mest sexy, altså.
Jeg merker jeg trigges litt av at båndet på BH-ene også har blitt trangere, og jeg har en ganske bred brystkasse fra før, til tross for å være ganske normal ellers. Jeg aner fremdeles ikke hvor mye jeg eventuelt har lagt på meg. Jeg fikk tilbud om veiing på forrige jordmortime, og jeg hadde ikke noe imot det, men vi innså at å veie en person med tunge arbeidsbukser fulle av verktøy ikke nødvendigvis ville gi noe nøyaktig resultat - så det blir neste gang, hvis jeg godtar det. Jeg får se litt hvordan det føles! Jeg ønsker jo å ha et nøytralt forhold til det, og jeg tror egentlig det kan gå bra. Jeg er tross alt gravid, og happy med det sånn som sett, og synes generelt at kroppen er ganske fin som den er. Jeg tror kanskje det handler mer om usikkerhet knyttet til veien videre - det er litt skremmende hvordan noen går så mye opp i vekt, på tross av sunn livsstil, og jeg ønsker ikke å havne i en potensielt triggende situasjon - spesielt ikke når jeg sannsynligvis er ekstra presset av babytilværelsen. Men det går nok sikkert helt fint. Det hjelper å snakke om bekymringene, i alle fall! Det jeg gleder meg mest til (rent personlig) etter fødsel og babytid, er å plukke opp powerliftingen igjen og sette noen nye rekorder - bare på hobbybasis, da. Jeg begynte på et powerlifting-program en stund før jeg ble gravid, men det er ikke realistisk for meg å skulle pushe vektene som før, så det blir utsatt. Jeg får se når det blir relaistisk å plukke det opp igjen! Enn så lenge koser jeg meg fremdeles med generell styrketrening, og jeg har holdt nivået på trening ganske bra, så jeg håper kroppen får god forberedelse til barseltiden av det.
Jeg har så langt hatt et ganske avslappet forhold til kroppen min under svangerskapet, men jeg begynner å merke så smått at jeg fremdeles kan være litt sårbar - som sikkert er vanlig for mange når kroppen endres, tenker jeg. Uansett måtte jeg ut og kjøpe nytt undertøy denne uka, og prøverom er en situasjon jeg har måttet bruke tid på å venne meg til. Det ble litt rart å se kroppen sin i helfigur i blåhvitt butikklys liksom, det er jo ikke det mest flatterende lyset i verden - i tillegg hadde jeg nettopp vært på jobb og trengte sårt en dusj. Ikke verdens mest sexy, altså.
Jeg merker jeg trigges litt av at båndet på BH-ene også har blitt trangere, og jeg har en ganske bred brystkasse fra før, til tross for å være ganske normal ellers. Jeg aner fremdeles ikke hvor mye jeg eventuelt har lagt på meg. Jeg fikk tilbud om veiing på forrige jordmortime, og jeg hadde ikke noe imot det, men vi innså at å veie en person med tunge arbeidsbukser fulle av verktøy ikke nødvendigvis ville gi noe nøyaktig resultat - så det blir neste gang, hvis jeg godtar det. Jeg får se litt hvordan det føles! Jeg ønsker jo å ha et nøytralt forhold til det, og jeg tror egentlig det kan gå bra. Jeg er tross alt gravid, og happy med det sånn som sett, og synes generelt at kroppen er ganske fin som den er. Jeg tror kanskje det handler mer om usikkerhet knyttet til veien videre - det er litt skremmende hvordan noen går så mye opp i vekt, på tross av sunn livsstil, og jeg ønsker ikke å havne i en potensielt triggende situasjon - spesielt ikke når jeg sannsynligvis er ekstra presset av babytilværelsen. Men det går nok sikkert helt fint. Det hjelper å snakke om bekymringene, i alle fall! Det jeg gleder meg mest til (rent personlig) etter fødsel og babytid, er å plukke opp powerliftingen igjen og sette noen nye rekorder - bare på hobbybasis, da. Jeg begynte på et powerlifting-program en stund før jeg ble gravid, men det er ikke realistisk for meg å skulle pushe vektene som før, så det blir utsatt. Jeg får se når det blir relaistisk å plukke det opp igjen! Enn så lenge koser jeg meg fremdeles med generell styrketrening, og jeg har holdt nivået på trening ganske bra, så jeg håper kroppen får god forberedelse til barseltiden av det.
Uke 24+2
Voldsomt så mye penger som flyr når man skal ha barn! Jeg har bare kjøpt én ting til baby enn så lenge (brukt bilstol), men store deler av min egen garderobe har måttet byttes ut. I morges skulle vi til menigheten, og jeg oppdaget at jeg har nøyaktig én genser som er lang nok til å brukes med gravidbuksene - ettersom den eneste gravidtightsen min er til vask, var alle kjolene jeg "bor" i utelukket. Så da fløy det enda flere hundrelapper på Zalando. Jaja, gøy med noe nytt er det jo!
Lillejenta har vært ekstremt aktiv i dag! Tumler og snur seg som bare det. Dessverre holder hun alltid opp når hennes far skal prøve å kjenne noe - hun får sikkert sceneskrekk.
Voldsomt så mye penger som flyr når man skal ha barn! Jeg har bare kjøpt én ting til baby enn så lenge (brukt bilstol), men store deler av min egen garderobe har måttet byttes ut. I morges skulle vi til menigheten, og jeg oppdaget at jeg har nøyaktig én genser som er lang nok til å brukes med gravidbuksene - ettersom den eneste gravidtightsen min er til vask, var alle kjolene jeg "bor" i utelukket. Så da fløy det enda flere hundrelapper på Zalando. Jaja, gøy med noe nytt er det jo!
Lillejenta har vært ekstremt aktiv i dag! Tumler og snur seg som bare det. Dessverre holder hun alltid opp når hennes far skal prøve å kjenne noe - hun får sikkert sceneskrekk.
Uke 26+6
Gravidkroppen holder det stadig gående, og etter litt tilrettelegging på jobb har stressnivået kommet ned på et akseptabelt nivå også. Fikk spørsmål av damene i bokhandelen jeg skifter lamper i om jeg var gravid, og de syntes det var sprekt at jeg enda går opp og ned i gardintrapper hele dagen - veldig takknemlig for at ting fungerer så bra enda!
I dag kom endelig denne veldig viktige pakken - må prøve å ikke jli FOR glad i den før babyjenta skal få glede av den om en stund (når hun er stor nok <3)
Gravidkroppen holder det stadig gående, og etter litt tilrettelegging på jobb har stressnivået kommet ned på et akseptabelt nivå også. Fikk spørsmål av damene i bokhandelen jeg skifter lamper i om jeg var gravid, og de syntes det var sprekt at jeg enda går opp og ned i gardintrapper hele dagen - veldig takknemlig for at ting fungerer så bra enda!
I dag kom endelig denne veldig viktige pakken - må prøve å ikke jli FOR glad i den før babyjenta skal få glede av den om en stund (når hun er stor nok <3)
Uke 29+3
Hit, men ikke lenger - i alle fall for 100% jobb som elektriker. Jeg fikset sykemelding samtidig med at jeg satt rhesusvaksinen på fredag, så nå skal jeg se om jeg klarer å jobbe onsdag-fredag. Jeg håper det skal gå!
Behovet mitt for søvn og hvile har definitivt økt kraftig de siste ukene. Kroppen begynner også å bli tyngre å manøvrere - jeg klarer meg fint med f.eks styrketrening, men langvarig aktivitet på beina (som jobben min jo er) er veldig slitsomt, og jeg har stort sett bare lagt meg rett i senga når jeg kommer hjem. Det har ikke blitt noe særlig husvask (eller noe annet) siden vi flyttet inn for to uker siden, for å si det sånn. I dag håper jeg å få vasket badet før energien er borte, for det begynner å bli svært nødvendig.
Hit, men ikke lenger - i alle fall for 100% jobb som elektriker. Jeg fikset sykemelding samtidig med at jeg satt rhesusvaksinen på fredag, så nå skal jeg se om jeg klarer å jobbe onsdag-fredag. Jeg håper det skal gå!
Behovet mitt for søvn og hvile har definitivt økt kraftig de siste ukene. Kroppen begynner også å bli tyngre å manøvrere - jeg klarer meg fint med f.eks styrketrening, men langvarig aktivitet på beina (som jobben min jo er) er veldig slitsomt, og jeg har stort sett bare lagt meg rett i senga når jeg kommer hjem. Det har ikke blitt noe særlig husvask (eller noe annet) siden vi flyttet inn for to uker siden, for å si det sånn. I dag håper jeg å få vasket badet før energien er borte, for det begynner å bli svært nødvendig.
Hattifnatt♡
Forumet er livet
Marshmallows 2022
Påskeliljene 2022 ❤️
Stjerneskuddene 2024
Skuddårsspirene 2024
Høres helt riktig ut med en sykemelding
og du har jo stått i full jobb veldig lenge! Nå har du ikke så mange uker igjen til termin heller og det kan bli tyngre framover, så viktig å ta hensyn til kroppen og roe ned. Håper du får samlet litt energi hjemme
Uke 30+0
Ny milepæl! Det må feires med iskrem, synes jeg - er tilbud på Coop!
Sykemelding gjør godt. Det er fremdeles ganske tungt å jobbe, og jeg må sitte ned ganske ofte, men jeg får da gjort noe fornuftig likevel. Ettermiddagene er ikke så spennende, og jeg savner å gå litt lengre tur med mannen - etter en dag på beina er hoftene og føttene ganske ferdige.
Fikk min første kommentar (og skryt) av en dame på treningssenteret i dag, det var ganske gøy! Regner jo med folk har hatt mistanke en stund, men nå har magen poppet såpass at det er vel ikke tvil mer. De første strekkmerkene har også kommet, men det går egentlig helt fint for min del.
Ny milepæl! Det må feires med iskrem, synes jeg - er tilbud på Coop!
Sykemelding gjør godt. Det er fremdeles ganske tungt å jobbe, og jeg må sitte ned ganske ofte, men jeg får da gjort noe fornuftig likevel. Ettermiddagene er ikke så spennende, og jeg savner å gå litt lengre tur med mannen - etter en dag på beina er hoftene og føttene ganske ferdige.
Fikk min første kommentar (og skryt) av en dame på treningssenteret i dag, det var ganske gøy! Regner jo med folk har hatt mistanke en stund, men nå har magen poppet såpass at det er vel ikke tvil mer. De første strekkmerkene har også kommet, men det går egentlig helt fint for min del.
Uke 30+3
(Hentet fra tråd om jobb, men ville ha det her også):
Jeg kom meg til uke 29 før det tredje trimester "hit me like a brick" - jeg hadde allerede måttet ha noe tilrettelegging på jobb fordi stresstoleransen min er så lav, men plutselig så var energinivået også på bunn, søvnen helt på skakke og helgene måtte brukes på å hvile mest mulig. Jordmor anbefalte sykemelding, så jeg tok 40%, og jobbet tre dager i forrige uke.
Jobben min er ganske fysisk og umulig å tilrettelegge sånn sett - den siste uka har jeg også begynt å kjenne at hoftene sliter med all ståinga (samt verktøyet jeg har i beltet). Samtidig er jeg fremdeles ganske sterk og driver med styrketrening, så det sitter langt inne å ikke bare "ta seg sammen" de siste ukene før permisjon og holde ut.
Jeg skal kontakte legen i dag og se om ikke det er mulig å øke sykemeldingen, hun sa i alle fall at jeg måtte ta kontakt hvis jeg trengte å øke den før vi hadde avtalt neste time.
Jeg hadde en utopisk visjon om å stå i jobb ut tiden, men tror jeg må innse at 30 uker som elektriker ikke er så helt galt det heller. Rent praktisk så er jeg også nettopp ferdig med et oppdrag, trenger bare å rydde bilen og dokumentere, så har jeg ingen løse tråder eller åpne ordre noen steder. Egentlig et veldig greit sted å si "sees i 2025", og heller se om energien kan brukes til å sortere babytøy.
(Hentet fra tråd om jobb, men ville ha det her også):
Jeg kom meg til uke 29 før det tredje trimester "hit me like a brick" - jeg hadde allerede måttet ha noe tilrettelegging på jobb fordi stresstoleransen min er så lav, men plutselig så var energinivået også på bunn, søvnen helt på skakke og helgene måtte brukes på å hvile mest mulig. Jordmor anbefalte sykemelding, så jeg tok 40%, og jobbet tre dager i forrige uke.
Jobben min er ganske fysisk og umulig å tilrettelegge sånn sett - den siste uka har jeg også begynt å kjenne at hoftene sliter med all ståinga (samt verktøyet jeg har i beltet). Samtidig er jeg fremdeles ganske sterk og driver med styrketrening, så det sitter langt inne å ikke bare "ta seg sammen" de siste ukene før permisjon og holde ut.
Jeg skal kontakte legen i dag og se om ikke det er mulig å øke sykemeldingen, hun sa i alle fall at jeg måtte ta kontakt hvis jeg trengte å øke den før vi hadde avtalt neste time.
Jeg hadde en utopisk visjon om å stå i jobb ut tiden, men tror jeg må innse at 30 uker som elektriker ikke er så helt galt det heller. Rent praktisk så er jeg også nettopp ferdig med et oppdrag, trenger bare å rydde bilen og dokumentere, så har jeg ingen løse tråder eller åpne ordre noen steder. Egentlig et veldig greit sted å si "sees i 2025", og heller se om energien kan brukes til å sortere babytøy.
Uke 32+0
Det ble 100% sykemelding på meg før jul, som varer helt til permisjon - og det var nok det lureste, kjenner jeg! Jeg var helt utkjørt den første uka, men jeg har gradvis fått litt mer energi tilbake. Kroppen kjennes tyngre - spesielt hoftene blir veldig vonde hvis jeg står mye, men jeg fikk kjøpt sånne happyflops, og det hjelper faktisk en del. Greit når man skal lage middag, for eksempel!
Vi hadde en veldig fin julefeiring, og tok selvfølgelig bilder foran juletreet hos mamma!
Babytøyet er sortert! Så langt har jeg en skuff i hver størrelse fra 50-74 eller noe, så jeg burde være rigga for en god stund. Masse arvetøy, mye fint, men måtte likevel bestille en pakke med litt ekstra søte ting på Finn (samt boka Positiv Fødsel) for å føle meg fornøyd.
Her har vi barnerommet - ryddig, endelig! Minus vogna og alt utstyret, som står i hjørnet. Fikk til og med satt opp bedside crib på soverommet!
Det ble 100% sykemelding på meg før jul, som varer helt til permisjon - og det var nok det lureste, kjenner jeg! Jeg var helt utkjørt den første uka, men jeg har gradvis fått litt mer energi tilbake. Kroppen kjennes tyngre - spesielt hoftene blir veldig vonde hvis jeg står mye, men jeg fikk kjøpt sånne happyflops, og det hjelper faktisk en del. Greit når man skal lage middag, for eksempel!
Vi hadde en veldig fin julefeiring, og tok selvfølgelig bilder foran juletreet hos mamma!
Babytøyet er sortert! Så langt har jeg en skuff i hver størrelse fra 50-74 eller noe, så jeg burde være rigga for en god stund. Masse arvetøy, mye fint, men måtte likevel bestille en pakke med litt ekstra søte ting på Finn (samt boka Positiv Fødsel) for å føle meg fornøyd.
Her har vi barnerommet - ryddig, endelig! Minus vogna og alt utstyret, som står i hjørnet. Fikk til og med satt opp bedside crib på soverommet!
Uke 34+1
Humøret svinger litt for tiden, men det gjør vel egentlig det meste nå - hofter og energi, for eksempel!
Det er en del tunge dager hvor det blir mest sengeligging. Jeg klarer fremdeles å få vært aktiv, dog i et saktere tempo enn før. I dag var jeg på trening og løftet vekter - jeg har ikke pushet meg noe særlig hele svangerskapet, bare fokusert på teknikken, men jeg valgte å slenge 100kg på stanga og satte ny rekord i markløft (2 repetisjoner, har bare prøvd 1 før!). Kroppen føltes veldig bra! Jeg har løftet tungt ganske lenge, så det har vært naturlig å fortsette, og ikke minst - veldig godt for psyken min.
I går var en tyngre dag, dessverre. Det ble mye grining - jeg burde sikkert latt være, men jeg hørte en podcast med en psykolog som snakket om tilknytningsteori hos barn opp til tre år, og det skjærer sånn i hjertet at jeg ikke vil klare å være der så mye som jeg skulle ønske for barnet mitt. Selvfølgelig er vi jo ekstremt heldige i Norge som har "lang" mammapermisjon, og hun begynner jo ikke i barnehage så tidlig heller, men alle instinktene mine sier at hun trenger meg og at jeg ikke må forlate henne. Jeg føler i blant at jeg skulle ønske jeg ikke var gravid nå, sånn at vi kunne fått spart opp en større buffer til å ha meg ulønnet hjemme, men sånn kan jeg jo ikke tenke. Jeg er ganske sikker på at baby skal få nok kjærlighet likevel! Det er bare vanskelig å vite at jeg på ett eller annet tidspunkt må klare å balansere jobbens interesser med hennes behov, når jeg har mest lyst til å utelukkende fokusere på sistnevnte i lang tid framover.
Det er på en måte litt fint å føle det sånn også - jo nærmere fødsel jeg kommer, jo mer føler jeg det naturlig å skulle ofre mer av meg selv for henne, for hun er jo det fineste jeg har. Jeg blir så glad av å føle bevegelsene hennes! Selvfølgelig har jeg jo egne interesser som jeg vil få tid til, men det er vel bare naturlig at babyen tar ekstra mye plass en stund.
Humøret svinger litt for tiden, men det gjør vel egentlig det meste nå - hofter og energi, for eksempel!
Det er en del tunge dager hvor det blir mest sengeligging. Jeg klarer fremdeles å få vært aktiv, dog i et saktere tempo enn før. I dag var jeg på trening og løftet vekter - jeg har ikke pushet meg noe særlig hele svangerskapet, bare fokusert på teknikken, men jeg valgte å slenge 100kg på stanga og satte ny rekord i markløft (2 repetisjoner, har bare prøvd 1 før!). Kroppen føltes veldig bra! Jeg har løftet tungt ganske lenge, så det har vært naturlig å fortsette, og ikke minst - veldig godt for psyken min.
I går var en tyngre dag, dessverre. Det ble mye grining - jeg burde sikkert latt være, men jeg hørte en podcast med en psykolog som snakket om tilknytningsteori hos barn opp til tre år, og det skjærer sånn i hjertet at jeg ikke vil klare å være der så mye som jeg skulle ønske for barnet mitt. Selvfølgelig er vi jo ekstremt heldige i Norge som har "lang" mammapermisjon, og hun begynner jo ikke i barnehage så tidlig heller, men alle instinktene mine sier at hun trenger meg og at jeg ikke må forlate henne. Jeg føler i blant at jeg skulle ønske jeg ikke var gravid nå, sånn at vi kunne fått spart opp en større buffer til å ha meg ulønnet hjemme, men sånn kan jeg jo ikke tenke. Jeg er ganske sikker på at baby skal få nok kjærlighet likevel! Det er bare vanskelig å vite at jeg på ett eller annet tidspunkt må klare å balansere jobbens interesser med hennes behov, når jeg har mest lyst til å utelukkende fokusere på sistnevnte i lang tid framover.
Det er på en måte litt fint å føle det sånn også - jo nærmere fødsel jeg kommer, jo mer føler jeg det naturlig å skulle ofre mer av meg selv for henne, for hun er jo det fineste jeg har. Jeg blir så glad av å føle bevegelsene hennes! Selvfølgelig har jeg jo egne interesser som jeg vil få tid til, men det er vel bare naturlig at babyen tar ekstra mye plass en stund.
Har du hørt uttrykket «it takes a village to raise a child”?
Jeg synes det er litt fint å tenke på. Barnehagen gir jo god omsorg og gir viktig og nyttig læring barn har behov for. Så se heller på det som en ressurs og ikke ulempe
Kjempefint magebilde - savner magen litt allerede jeg
Uke 38+2
Dagens tekst på babyverden-appen handlet om slimproppen - gjett hva jeg fant i trusa i morges! Så ut som vaginaen hadde fått influensa og snytt seg heftig (er også syk for øyeblikket, så håper det er en stund til fødsel enda). Fryseren har blitt fullere i det siste, har nå middag for 20 dager liggende. Strikkeprosjektet (bukse 3-6 måneder) er ikke helt ferdig enda, og bilstolen må på plass snart, men ellers er vi klare! Vil bare tyne litt mer permisjonspenger ut av NAV, så trenger ikke skje noe før termin.
Dagens tekst på babyverden-appen handlet om slimproppen - gjett hva jeg fant i trusa i morges
! Så ut som vaginaen hadde fått influensa og snytt seg heftig (er også syk for øyeblikket, så håper det er en stund til fødsel enda). Fryseren har blitt fullere i det siste, har nå middag for 20 dager liggende. Strikkeprosjektet (bukse 3-6 måneder) er ikke helt ferdig enda, og bilstolen må på plass snart, men ellers er vi klare! Vil bare tyne litt mer permisjonspenger ut av NAV, så trenger ikke skje noe før termin.
Bilsete, check!
Nå kan babyjenta bare komme, og alt vil egentlig være klart til henne! Hører bøylen til setet skal være opp, men må vise fram den søte posen hun skal få også. I morgen må jeg få strikka litt - tviler på at de buksene noensinne blir ferdige om det ikke skjer før fødsel.
Nå kan babyjenta bare komme, og alt vil egentlig være klart til henne! Hører bøylen til setet skal være opp, men må vise fram den søte posen hun skal få også. I morgen må jeg få strikka litt - tviler på at de buksene noensinne blir ferdige om det ikke skjer før fødsel.
Alinde kommer til verden
(kopiert fra fødetråden, fødselsdato 20.02)
Fødsel startet klokken 09:10, på treningssenteret! De eldre damene som har heiet meg gjennom markløft med stadig voksende mage fikk rett; måtte jo skje noe sånn som jeg holdt på. Jeg var midt i mitt første sett med dype knebøy, i det jeg kjente at det plutselig falt masse vann ut av meg så bindet mitt ble søkkvått. Slimproppen gikk over en uke i forveien, og etter det hadde det vært en del veldig vannete utflod, så jeg var heldigvis godt forberedt. Det beste var at jeg tilfeldigvis fikk fanget øyeblikket på video - og jeg filmer svært sjelden på trening, men tenkte jeg skulle ha et minne! Veldig moro å ha nå i ettertid.
Reiste hjem, ringte føden, fikk time til sjekk av vannavgang klokken ett. Hadde begynt å få murringer kort tid etter vannavgang, og i elleve-tiden tok disse seg godt opp. Vi reiste inn tidligere til sykehuset og kom inn 12:30 omtrent, ble undersøkt, 2 cm åpning. Fikk klyster, godt å få tømt seg, men ikke noe godt å sitte med rier. Jordmor var en kjempesøt vietnameser som gav meg yogaball og heiet meg gjennom riene, som begynte å bli sterke. Jordmor ble fascinert av at jeg brukte tungetale på rietoppene (vi er personlig kristne, og i øyeblikket føltes det som det eneste riktige å gjøre å søke seg nær til Gud i bønn). Mannen var super støtte, måtte ha ham nær hele tiden. Jeg hadde ønsket badekar i fødebrevet, fikk først beskjed om at det ikke var ledig, men så viste det seg at de bare kunne vaske kjapt ut av det så kunne jeg få komme dit! Kjempeflaks, for sykehuset har bare ett eneste. Vi fikk komme på fødestua, og da ble det vaktskifte. Bittelille, supersøte jordmor sa hun var litt trist for at hun måtte dra, for hun syntes jeg jobba så bra med riene og hadde likt å se en vannfødsel.
Ny jordmor kom inn, badekaret ble satt i gang for oppfylling. Ny jordmor var også veldig hyggelig. Jeg jobba gjennom riene med pust, tungetale, yogaball og mannen. Herfra begynner ting å bli litt uklart for meg. Fødselens absolutte bunnpunkt inntraff omtrent her; da jeg kasta opp hele frokosten min med rier. Helt forferdelig! Mista fullstendig fokus og fatning. Jeg tror kanskje jeg spydde en del før vaktskifte også; skjedde i alle fall to ganger under åpningsfasen at jeg ble veldig kvalm. Jeg hadde fått undersøkt åpning etter vaktskifte til ca 4 cm klokken 15, så jeg fikk grønt lys til å gå i badekaret. Det var FANTASTISK. Så langt hadde jeg følt at jeg ikke fikk noe pause mellom riene fordi det presset sånn i bekkenet konstant, men i vannet fikk jeg muligheten til å slappe ordentlig av, og livet ble langt lettere å leve. Mannen satt rett ved siden av. Rundt her et sted (jeg tror det begynte før badekaret) ble riene veldig intense, og etter mye oppkast begynte jeg å føle meg motløs. Jeg sa at jeg ikke orket mer. Mannen hadde satt på rolig pianomusikk i bakgrunnen, og vi sang også litt lovsang sammen gjennom noen av riene. På de sterkeste begynte jeg med opp-pusten jeg hadde trent på gjennom svangerskapet (tok kurset Christian hypnobirthing på nett, samt leste boka positiv fødsel), gikk over til tungetalen, og på toppene begynte jeg å rope "JEG ER STERK". Mannen backet bekreftende opp. Jeg følte meg stadig litt motløs - jeg kunne da ikke ha kommet så langt enda? Hvis disse riene skulle bli noe verre, visste jeg ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg.
Nytt avsnitt, oppdatert i ettertid:
Samtidig var det også rundt denne delen av fødselen jeg ble mest åndelig påkobla. Jeg sang "there is power in the name of Jesus" med mannen som backet, og etterhvert som jeg fikk jobba med riene og overgitt meg, kjente jeg på en dyp, indre fred som gjorde at jeg nesten kunne smile litt under noen av riene. Jeg fortsatte i bønn, og fortsatte å lene meg på Gud. Det virket, og selv om riene var sterke og kom ofte, kjente jeg at jeg hadde styrke til å møte dem. Den positive affirmasjonen - at jeg er sterk, jeg kan klare dette - var utrolig mye viktigere enn jeg hadde tenkt på forhånd; jeg trodde ikke at ordene skulle ha så mye å si. Men død og liv er virkelig i tungens vold! Det var på en måte godt og viktig å få ut frustrasjonen og motløsheten da den inntraff, som en slags overgivelse, men desto viktigere å snu tankene og bestemme seg for at jeg hadde styrken som skulle til. Gud gir den trett kraft, og den kraftløse gir han stor styrke! Jeg fikk ikke tenkt så mye på det under fødsel, men et veldig viktig bibelvers for meg under graviditeten har vært Jesaja 41:10: "Frykt ikke, for Jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for Jeg er din Gud. Jeg styrker deg, og hjelper deg, og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd". Ved hjelp av god kunnskap om fødsel på forhånd, og mye bønn, klarte jeg å få frykten på avstand da det virkelig gjaldt.
På et tidspunkt i badekaret sa jordmor at hun hadde lest i fødebrevet at jeg ikke ønsket å bli tilbudt epidural (med mindre jeg ba om det selv, så klart), men hun sa hun ville kanskje foreslå det hvis ting strakk ut. Jeg sa at det var jeg enig i. I stedet ble jeg tilbudt lystgass - jeg prøvde det tidligere i fødselen, men ble litt svimmel av det og ikke så mye mer da, så var litt skeptisk. Men jeg tror at det var mer riktig tidspunkt å ta den i bruk da. Jeg hang over badekaret og pusta inn lystgass for harde livet, og noe med å høre pusten rytmisk på den måten dro meg inn i en egen sone. Jeg hørte alt som foregikk rundt meg, og jeg kjente definitivt smertene, men de plaget meg ikke på samme måte. Jordmor forklarte at det er det lystgass kan gjøre - at man blir litt likegyldig, selv om man fremdeles kjenner alt. Det skjedde i alle fall for meg. Mannen hadde hånda på ryggen min hele tiden. Jeg fikk åpningen undersøkt til 8 cm. Det var veldig godt å høre - jeg kjente at jeg hadde kontroll, at dette kunne jeg klare, at så lenge jeg holdt meg i sona så kom jeg til å komme meg gjennom. Ikke langt igjen. Riene kom nå så hyppig at jeg ikke kjente når de begynte og når de slutta. Jeg tok litt pauser fra gassen, men kobla den raskt på igjen fordi jeg trengte den ekstra pustehjelpen og fokuset den ga meg. Jeg begynte å føle litt trang til å presse. Dessverre begynte ting å gå nedover for babyen i magen. De målte hjertelyden, og den viste at babyen var veldig slapp. Plutselig var det veldig mange personer i rommet - jeg husker å ha gitt samtykke til å ha med en student. Jeg brydde meg egentlig ikke, syntes det var hyggelig at hun kunne få se og lære. Jeg ble beordret opp av badekaret og fratatt lystgassen - noe som gjorde meg ganske sint, men de forsikret meg om at det bare handla om at babyen måtte komme seg raskt ut. Jeg sa jeg ikke ville ligge på rygg, at jeg trengte tyngdekraften- mannen backet godt opp - men de forsikret meg om at det viktigste var å lage god plass i bekkenet for å få henne nedover. Herfra er alt enda mer uklart - jeg hadde ikke gassen mer, men jeg havnet fullstendig utenfor meg selv likevel. Jeg hørte stemmer, jeg hørte min egen stemme, jeg begynte å brøle. Jeg ante fremdeles ikke når jeg hadde rier - tror kanskje de kom da jeg lagde mest lyder. Jeg tenkte med meg selv at dette måtte se mer dramatisk ut enn jeg følte det, jeg hadde det jo egentlig riktig så fint i min egen lille fødeboble. Jeg hørte noen si at de kunne se hodet - og mannen, som ikke er noe glad i blod og sånn, fikk sett han også! Jeg strakte hånda ned og kjente, og der var hun. De sa hun hadde fått elektrode, som jeg ikke likte, men i likhet med alt det andre følte jeg meg trygg på at det bare var for babyens skyld. Jeg ble klippet - det husker jeg ingenting av - og noen hjalp til med å dra i henne så hun kom ut, plutselig var alle smertene borte og jeg kunne kjenne navlesnoren henge ut av meg. Men ingen babygråt kom - hun var helt slapp. De klipte snora, som jeg protesterte på, men jeg skjønte at hun måtte få hjelp og slo meg til ro med at hun snart ville komme tilbake idet jeg så en barnepleier bære henne ut av rommet. Jeg ropte etter babyen min, ropte på Alinde. Morkaka kom ut fire minutter etter henne, jeg fikk se den, veldig fascinerende. Og så kom hun tilbake!! Jeg ble helt overlykkelig og begynte å gråte av glede, for der var hun jo, og hun var nydelig. Sa navnet hennes om og om igjen, kjente den myke babyhuden mot brystet.
Jeg ble sydd sammen, de sa klippet var lite og pent og at jeg kom til å bli helt fin igjen. Jeg fikk noe lokalbedøvelse. De klemte på magen min, noe som var ganske ubehagelig etter så mye smerter, men det gikk fint. Jeg fikk vist vannavgang-videoen min til alle i rommet! Hun som leide meg til toalettet etterpå kommenterte på at jeg hadde sterke biceps. Jeg fikk også ammet for første gang - puppene har vært fulle av råmelk i ukesvis nå, så strålen stod rett ut da jeg klemte. Alinde fikk sugd godt og lenge. Det medførte en del etterrier, som sugde, men jeg fikk paracet og ibux så da gikk det bedre.
Tiden gikk utrolig fort. Plutselig ble vi trillet på barsel. Mannen fikk ha Alinde på brystet - et av de fineste øyeblikkene i mitt liv. Nå var vi endelig en liten familie, og tross at fødselen ble litt annerledes enn idealet mitt, så var jeg helt utrolig takknemlig for den flotte opplevelsen og så STOLT av min egen innsats. Alle som føder - uansett forløsningsmetode - dere er supermennesker! Jeg skjønner så innmari godt hvordan det kan bli både en utrolig flott og en utrolig traumatisk opplevelse. Jeg var heldig (men også godt forberedt!) og fikk det første. Jeg vil definitivt føde igjen i framtiden!
(kopiert fra fødetråden, fødselsdato 20.02)
Fødsel startet klokken 09:10, på treningssenteret! De eldre damene som har heiet meg gjennom markløft med stadig voksende mage fikk rett; måtte jo skje noe sånn som jeg holdt på. Jeg var midt i mitt første sett med dype knebøy, i det jeg kjente at det plutselig falt masse vann ut av meg så bindet mitt ble søkkvått. Slimproppen gikk over en uke i forveien, og etter det hadde det vært en del veldig vannete utflod, så jeg var heldigvis godt forberedt. Det beste var at jeg tilfeldigvis fikk fanget øyeblikket på video - og jeg filmer svært sjelden på trening, men tenkte jeg skulle ha et minne! Veldig moro å ha nå i ettertid.
Reiste hjem, ringte føden, fikk time til sjekk av vannavgang klokken ett. Hadde begynt å få murringer kort tid etter vannavgang, og i elleve-tiden tok disse seg godt opp. Vi reiste inn tidligere til sykehuset og kom inn 12:30 omtrent, ble undersøkt, 2 cm åpning. Fikk klyster, godt å få tømt seg, men ikke noe godt å sitte med rier. Jordmor var en kjempesøt vietnameser som gav meg yogaball og heiet meg gjennom riene, som begynte å bli sterke. Jordmor ble fascinert av at jeg brukte tungetale på rietoppene (vi er personlig kristne, og i øyeblikket føltes det som det eneste riktige å gjøre å søke seg nær til Gud i bønn). Mannen var super støtte, måtte ha ham nær hele tiden. Jeg hadde ønsket badekar i fødebrevet, fikk først beskjed om at det ikke var ledig, men så viste det seg at de bare kunne vaske kjapt ut av det så kunne jeg få komme dit! Kjempeflaks, for sykehuset har bare ett eneste. Vi fikk komme på fødestua, og da ble det vaktskifte. Bittelille, supersøte jordmor sa hun var litt trist for at hun måtte dra, for hun syntes jeg jobba så bra med riene og hadde likt å se en vannfødsel.
Ny jordmor kom inn, badekaret ble satt i gang for oppfylling. Ny jordmor var også veldig hyggelig. Jeg jobba gjennom riene med pust, tungetale, yogaball og mannen. Herfra begynner ting å bli litt uklart for meg. Fødselens absolutte bunnpunkt inntraff omtrent her; da jeg kasta opp hele frokosten min med rier. Helt forferdelig! Mista fullstendig fokus og fatning. Jeg tror kanskje jeg spydde en del før vaktskifte også; skjedde i alle fall to ganger under åpningsfasen at jeg ble veldig kvalm. Jeg hadde fått undersøkt åpning etter vaktskifte til ca 4 cm klokken 15, så jeg fikk grønt lys til å gå i badekaret. Det var FANTASTISK. Så langt hadde jeg følt at jeg ikke fikk noe pause mellom riene fordi det presset sånn i bekkenet konstant, men i vannet fikk jeg muligheten til å slappe ordentlig av, og livet ble langt lettere å leve. Mannen satt rett ved siden av. Rundt her et sted (jeg tror det begynte før badekaret) ble riene veldig intense, og etter mye oppkast begynte jeg å føle meg motløs. Jeg sa at jeg ikke orket mer. Mannen hadde satt på rolig pianomusikk i bakgrunnen, og vi sang også litt lovsang sammen gjennom noen av riene. På de sterkeste begynte jeg med opp-pusten jeg hadde trent på gjennom svangerskapet (tok kurset Christian hypnobirthing på nett, samt leste boka positiv fødsel), gikk over til tungetalen, og på toppene begynte jeg å rope "JEG ER STERK". Mannen backet bekreftende opp. Jeg følte meg stadig litt motløs - jeg kunne da ikke ha kommet så langt enda? Hvis disse riene skulle bli noe verre, visste jeg ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg.
Nytt avsnitt, oppdatert i ettertid:
Samtidig var det også rundt denne delen av fødselen jeg ble mest åndelig påkobla. Jeg sang "there is power in the name of Jesus" med mannen som backet, og etterhvert som jeg fikk jobba med riene og overgitt meg, kjente jeg på en dyp, indre fred som gjorde at jeg nesten kunne smile litt under noen av riene. Jeg fortsatte i bønn, og fortsatte å lene meg på Gud. Det virket, og selv om riene var sterke og kom ofte, kjente jeg at jeg hadde styrke til å møte dem. Den positive affirmasjonen - at jeg er sterk, jeg kan klare dette - var utrolig mye viktigere enn jeg hadde tenkt på forhånd; jeg trodde ikke at ordene skulle ha så mye å si. Men død og liv er virkelig i tungens vold! Det var på en måte godt og viktig å få ut frustrasjonen og motløsheten da den inntraff, som en slags overgivelse, men desto viktigere å snu tankene og bestemme seg for at jeg hadde styrken som skulle til. Gud gir den trett kraft, og den kraftløse gir han stor styrke! Jeg fikk ikke tenkt så mye på det under fødsel, men et veldig viktig bibelvers for meg under graviditeten har vært Jesaja 41:10: "Frykt ikke, for Jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for Jeg er din Gud. Jeg styrker deg, og hjelper deg, og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd". Ved hjelp av god kunnskap om fødsel på forhånd, og mye bønn, klarte jeg å få frykten på avstand da det virkelig gjaldt.
På et tidspunkt i badekaret sa jordmor at hun hadde lest i fødebrevet at jeg ikke ønsket å bli tilbudt epidural (med mindre jeg ba om det selv, så klart), men hun sa hun ville kanskje foreslå det hvis ting strakk ut. Jeg sa at det var jeg enig i. I stedet ble jeg tilbudt lystgass - jeg prøvde det tidligere i fødselen, men ble litt svimmel av det og ikke så mye mer da, så var litt skeptisk. Men jeg tror at det var mer riktig tidspunkt å ta den i bruk da. Jeg hang over badekaret og pusta inn lystgass for harde livet, og noe med å høre pusten rytmisk på den måten dro meg inn i en egen sone. Jeg hørte alt som foregikk rundt meg, og jeg kjente definitivt smertene, men de plaget meg ikke på samme måte. Jordmor forklarte at det er det lystgass kan gjøre - at man blir litt likegyldig, selv om man fremdeles kjenner alt. Det skjedde i alle fall for meg. Mannen hadde hånda på ryggen min hele tiden. Jeg fikk åpningen undersøkt til 8 cm. Det var veldig godt å høre - jeg kjente at jeg hadde kontroll, at dette kunne jeg klare, at så lenge jeg holdt meg i sona så kom jeg til å komme meg gjennom. Ikke langt igjen. Riene kom nå så hyppig at jeg ikke kjente når de begynte og når de slutta. Jeg tok litt pauser fra gassen, men kobla den raskt på igjen fordi jeg trengte den ekstra pustehjelpen og fokuset den ga meg. Jeg begynte å føle litt trang til å presse. Dessverre begynte ting å gå nedover for babyen i magen. De målte hjertelyden, og den viste at babyen var veldig slapp. Plutselig var det veldig mange personer i rommet - jeg husker å ha gitt samtykke til å ha med en student. Jeg brydde meg egentlig ikke, syntes det var hyggelig at hun kunne få se og lære. Jeg ble beordret opp av badekaret og fratatt lystgassen - noe som gjorde meg ganske sint, men de forsikret meg om at det bare handla om at babyen måtte komme seg raskt ut. Jeg sa jeg ikke ville ligge på rygg, at jeg trengte tyngdekraften- mannen backet godt opp - men de forsikret meg om at det viktigste var å lage god plass i bekkenet for å få henne nedover. Herfra er alt enda mer uklart - jeg hadde ikke gassen mer, men jeg havnet fullstendig utenfor meg selv likevel. Jeg hørte stemmer, jeg hørte min egen stemme, jeg begynte å brøle. Jeg ante fremdeles ikke når jeg hadde rier - tror kanskje de kom da jeg lagde mest lyder. Jeg tenkte med meg selv at dette måtte se mer dramatisk ut enn jeg følte det, jeg hadde det jo egentlig riktig så fint i min egen lille fødeboble. Jeg hørte noen si at de kunne se hodet - og mannen, som ikke er noe glad i blod og sånn, fikk sett han også! Jeg strakte hånda ned og kjente, og der var hun. De sa hun hadde fått elektrode, som jeg ikke likte, men i likhet med alt det andre følte jeg meg trygg på at det bare var for babyens skyld. Jeg ble klippet - det husker jeg ingenting av - og noen hjalp til med å dra i henne så hun kom ut, plutselig var alle smertene borte og jeg kunne kjenne navlesnoren henge ut av meg. Men ingen babygråt kom - hun var helt slapp. De klipte snora, som jeg protesterte på, men jeg skjønte at hun måtte få hjelp og slo meg til ro med at hun snart ville komme tilbake idet jeg så en barnepleier bære henne ut av rommet. Jeg ropte etter babyen min, ropte på Alinde. Morkaka kom ut fire minutter etter henne, jeg fikk se den, veldig fascinerende. Og så kom hun tilbake!! Jeg ble helt overlykkelig og begynte å gråte av glede, for der var hun jo, og hun var nydelig. Sa navnet hennes om og om igjen, kjente den myke babyhuden mot brystet.
Jeg ble sydd sammen, de sa klippet var lite og pent og at jeg kom til å bli helt fin igjen. Jeg fikk noe lokalbedøvelse. De klemte på magen min, noe som var ganske ubehagelig etter så mye smerter, men det gikk fint. Jeg fikk vist vannavgang-videoen min til alle i rommet! Hun som leide meg til toalettet etterpå kommenterte på at jeg hadde sterke biceps. Jeg fikk også ammet for første gang - puppene har vært fulle av råmelk i ukesvis nå, så strålen stod rett ut da jeg klemte. Alinde fikk sugd godt og lenge. Det medførte en del etterrier, som sugde, men jeg fikk paracet og ibux så da gikk det bedre.
Tiden gikk utrolig fort. Plutselig ble vi trillet på barsel. Mannen fikk ha Alinde på brystet - et av de fineste øyeblikkene i mitt liv. Nå var vi endelig en liten familie, og tross at fødselen ble litt annerledes enn idealet mitt, så var jeg helt utrolig takknemlig for den flotte opplevelsen og så STOLT av min egen innsats. Alle som føder - uansett forløsningsmetode - dere er supermennesker! Jeg skjønner så innmari godt hvordan det kan bli både en utrolig flott og en utrolig traumatisk opplevelse. Jeg var heldig (men også godt forberedt!) og fikk det første. Jeg vil definitivt føde igjen i framtiden!
Last edited:
Har brukt mye tid på å tenke gjennom fødsel de siste dagene, og innså at historien min manglet et viktig avsnitt! Det er lagt til nå i konteksten. Jeg er kristen og det har hele tiden vært veldig viktig for meg å ha troen med i fødsel, men jeg fikk ikke helt uttrykt akkurat hvordan det virket for meg da det stod på. Og uansett om man er troende eller ikke, tror jeg at riktig "mindset" er avgjørende for en god opplevelse (spesielt for å takle eventuelle komplikasjoner som kan oppstå - ingenting blir bedre av å blandes med frykt og usikkerhet!). Jeg heier masse på positive affirmasjoner! Jeg vet at man absolutt kan få til riktig sinnstilstand, uavhengig av tro, men for meg personlig var gudstroen et svært viktig verktøy!
Last edited:
