Vi har lange tradisjoner med oppkalling i familien! Mamma og alle tantene er oppkalt, jeg og kanskje 90% av søskenbarna mine er d, og min datter er kalt opp. Aldri vært noe som helst trøblete, navnet blir barnets, og d er vår måte å hedre de vi er glade i, oppkallinga har vært både etter døde og levende. Jeg har alltid syntes d har vært stas å ha et navn med historie, selv om d er etter min oldemor som jeg aldri har møtt!
Jeg har aldri opplevd å se på barna med noe som helst vemod pga assosiasjoner med de de er oppkalt etter, og har egentlig aldri tenkt over at d kan være tilfellet... jeg skjønner d jo, når jeg tenker meg om, at d kan føles rart om d er oppkalling etter noen som har gått bort på en dramatisk måte, som ulykke eller sykdom, og d er fortsatt veldig mye sårhet rundt den personen. Kanskje bruke en annen variant av navnet i stede, for å distansere seg litt? Lilly/Lilja, Anders/Andre... eller ha d som mellomnavn, om d er noe dere liker. Min datters mellomnavn er min mors mellomnavn, som igjen har fått d fra sin mormor.
