Hei!
Jeg har en skjønn gutt på 4år som er forsinket både språklig, motorisk og sosialt. Utredning har foreløpig ikke gitt diagnose.
Vi har halvårlige ansvarsgruppemøter med bhg, spesped, HAB, PPT, helsesykepleier.
Han har 10t spesped i uka, og 20t ekstraressurs.
Jeg føler ofte på at han blir "oppbevart" i bhg, og at der fokuseres mindre og mindre på inkludering.
Jeg er realistisk, og vet godt at det er en mulighet for at han ikke vil bli "som andre barn", men jeg er kjempeoptimist, og legger fram planer i gruppa for å få f.eks økt sosialiseringen hans.
Jeg blir trist, når jeg får høre ord som at jeg må realitetsorientere meg, at andre barn ikke synes det er så kult å komme hjem til oss, at han bør begynne på spesialskole, at jeg lever i en fantasiverden osv.
Er det flere som føler det sånn?
Jeg er faktisk litt sjokkert...
Jeg har en skjønn gutt på 4år som er forsinket både språklig, motorisk og sosialt. Utredning har foreløpig ikke gitt diagnose.
Vi har halvårlige ansvarsgruppemøter med bhg, spesped, HAB, PPT, helsesykepleier.
Han har 10t spesped i uka, og 20t ekstraressurs.
Jeg føler ofte på at han blir "oppbevart" i bhg, og at der fokuseres mindre og mindre på inkludering.
Jeg er realistisk, og vet godt at det er en mulighet for at han ikke vil bli "som andre barn", men jeg er kjempeoptimist, og legger fram planer i gruppa for å få f.eks økt sosialiseringen hans.
Jeg blir trist, når jeg får høre ord som at jeg må realitetsorientere meg, at andre barn ikke synes det er så kult å komme hjem til oss, at han bør begynne på spesialskole, at jeg lever i en fantasiverden osv.
Er det flere som føler det sånn?
Jeg er faktisk litt sjokkert...