oppdragelse og bonusforeldre.. *endret*


LittleMonkey skrev:
Jeg synes hver enkelt familie skal finne ut hva som passer best for dem. For noen fungerer det godt med at bonusforelder deltar (ikke blander seg som du skriver..) i oppdragelse osv og for andre er det best om man følger det mor og far har blitt enige om og at det er det som fungerer best. 

Jeg synes jo det er litt spesielt å få seg ny kjæreste og forvente at vedkommende ikke skal ha noe å si når det kommer til barna.. 
Noen kan være litt ekstreme, men for meg høres det rart ut at den nye som kommer inn i livet til mammaen eller pappaen skal tie og si seg enig i alt forelderen har bestemt eller mener. Man er jo to om å få et forhold til å fungere, og det er ganske viktig at også forholdet til barna er godt. Det blir det ikke av "hold kjeft, her er det mine regler som gjelder og om du har noen innvendinger er døren i gangen". Iallefall ikke i min verden.

Enig! Og tror ikke det hadde blitt noen god tone mellom mamma og bonuspappa om bonuspappaen skulle holde seg helt unna.. og ikke ha noe han skulle ha sagt. Tror jeg ikke gangner noen

Og selv om barna er litt store, så må man som bonuspappa eller bonusmamma ha lov til å ha noe de skulle ha sagt.

Jeg møtte min x da sønnen hans var 10 år.. Jeg la meg ikke opp i mye.. og i alle fall ikke den første tiden.. men når jeg og x`en kjøpte oss hus sammen.. så var det noen regler der som sønnen hans måtte følge.. og jeg irettesatt han om han ikke fulgte de.. synes ikke det har så mye med oppdragelse å gjøre.. Jeg og kunne si at nå er det sengedags.. men om pappaen hans hadde sagt at han kunne være oppe feks til kl 02.. så blandet ikke jeg meg inn der..

Også la jeg meg selvsagt litt oppi prisen på gaver osv. Fordi jeg synes man kjøpte alt for dyre gaver.. jeg kom ikke noen vei.. hehe.. men protesterte ofte! Var jo min økonomi også
 

For vår del hadde det vært veldig merkelig om jeg ikke skulle hatt noe å si over samboer sine barn i mitt eget hus! Her har jeg og pappaen deres bestemt våres regler i vårt hus og de reglene må barna hans følge, og det må vårt felles barn også når det kommer til verden, noe annet hadde bare vært rart.. 

Slike ting som foreldremøter/foreldresamtaler o.l får de to bestemme seg i mellom og det er visse ting i oppdragelsen jeg ikke legger meg noe oppi, så lenge det ikke har konsekvenser for husreglene og slikt her i hus.... Hva mor gjør og bestemmer når de er med henne, legger jeg meg ikke oppi!

Jeg tenker det at den bonuspappaen du snakker om er litt ekstrem. Men det er opp til hver enkelt familie å bestemme hvor mye en bonusforelder skal bestemme.. I min situasjon har jeg fått et mye bedre forhold til barna til min mann med tanke på at jeg er myndig overfor dem og setter grenser for dem, og viser at jeg er glad i dem! 

 
Dere som føler det hadde vært helt unaturlig med å få inn en kjæreste i livet som ikke skulle vært med på å bestemme regler, rettesette barn osv.. Tenker dere da om bonusfar/mor kommer tidlig inn i livet til barnet eller?
Jeg har to brødre som bor hos mamma enda. Ene er 9 år og andre en 17.. Som om en mann kunne kommet inn i livet til mine brødre nå og hatt noe de skulle sagt om oppdragelsen! De er jo altfor store til det.

Jeg fikk selv en stefar som 10 åring, og jeg husker vi hadde store problemer da han prøvde å skulle rettesette meg og lage sine egne regler osv. Det var først da endelig mamma sa han ikke hadde noe med den delen å gjøre at forholdet vårt ble bedre. Vi klarte ikke å fungere så lenge han skulle ha like mye rett til å bestemme over meg som min mor. Han kunne gjerne si, nå er det på tide å legge seg, nå er det middag, sett fatet i oppvaskemaskinen etter deg og slike ting etterhvert. Men store spørsmål som straff etter jeg hadde gjort noe galt som tenåring, innetider om kveldene eller skolespørsmål, hvem jeg fikk henge med osv, fikk han ikke ha noe med å gjøre..
 
jeg må si meg uenig med mange her jeg da... det har veldig stor betydning for tidlig/sent en bonusforelder kommer inn i bildet...
selvfølgelig har en bonusforelder litt å si, men hovedoppdragelsen er det faktisk bare de biologiske foreldrene som burde ha ansvaret for om en bonusforelder kommer sent inn i bildet, det er anbefalt til og med...
mamma fikk seg en ny samboer da jeg var rundt 12- 13 år om han skulle blandet seg inn i hovedoppdraggelsen hadde det blitt veldig rart, selvfølgelig var han med på å "gjennomføre" de reglene som var satt osv, men ikke ta hovedavgjørelsene på hva som var lov og ikke...
 

verteline skrev:
jeg syns at når en bonuspappa kommer så sent inn i livet til unger så har faktisk ikke bonus pappa så masse å si..

ungene har både en mor og en far som er oppdragere.. han er en bonuspappa som skal føle mors regler i huset i forhold til oppdragelse.. SYNS JEG!...

er ikke fan av mannen vel å merke etter mange rare ting.. syns synd i guttene.. :( etter alt som har skjedd det siste året med mor og bonuspappa har minsten blir en sjikkelig SINT gutt.. å ingen klarer å komme inn på han... huff...


Jeg er enig! Som bonusmamma ville det ikke falt meg inn å ikke følge fars regler. Når jeg har opplevd at vi var uenig i oppdragelsen av hans datter har jeg tatt det opp med mannen min på kveldstid og sagt at hvis vi skal ha lik oppdragelse på våre og hans barn (dette var før vi fikk en sammen) så ville jeg gjort sånn og sånn. Så ble vi enig oss i mellom men det var faren som bestemte reglene. Veldig deilig på en måte for da kunne jeg si: Pappa, mener det og det... vil du diskutere så gå til han. Har sluppet unna kommentarer som: det bestemmer ikke du for du er ikke moren min osv. Jeg har vært bonusmamma i nå 10 år og stortrives =)
 

Stita skrev:
Dere som føler det hadde vært helt unaturlig med å få inn en kjæreste i livet som ikke skulle vært med på å bestemme regler, rettesette barn osv.. Tenker dere da om bonusfar/mor kommer tidlig inn i livet til barnet eller?
Jeg har to brødre som bor hos mamma enda. Ene er 9 år og andre en 17.. Som om en mann kunne kommet inn i livet til mine brødre nå og hatt noe de skulle sagt om oppdragelsen! De er jo altfor store til det.

Jeg fikk selv en stefar som 10 åring, og jeg husker vi hadde store problemer da han prøvde å skulle rettesette meg og lage sine egne regler osv. Det var først da endelig mamma sa han ikke hadde noe med den delen å gjøre at forholdet vårt ble bedre. Vi klarte ikke å fungere så lenge han skulle ha like mye rett til å bestemme over meg som min mor. Han kunne gjerne si, nå er det på tide å legge seg, nå er det middag, sett fatet i oppvaskemaskinen etter deg og slike ting etterhvert. Men store spørsmål som straff etter jeg hadde gjort noe galt som tenåring, innetider om kveldene eller skolespørsmål, hvem jeg fikk henge med osv, fikk han ikke ha noe med å gjøre..

Selvsagt har det noe å si hvor gamle barna er!
Men sånn som du beskriver det så er jo det også feil. Jeg mener at forelder og bonusforelder må være enige i hvordan ting skal gjøres, ikke at bonusforelderen bør få frie tøyler til å endre regler og irettesette. Og selvsagt er det forelder som har hovedansvar!

Jeg kom inn i et forhold med barn da barnet var 6år. Det var og er fortsatt veldig vanskelig. Det første mannen sa til meg var "Jeg skyter deg lett for datteren min"(greit nok at barna betyr mest i verden, sånn er det også for meg, men synes jo det var en unødvendig ting å si.) og "Du har ingenting med å si noe når det kommer til datteren min". Dette var før jeg i det hele tatt møtte henne. Det har ødelagt mye, for jeg føler ikke en gang at jeg kan si ifra når hun gjør noe som helt tydelig ikke er greit verken her eller hos moren. Hun er nå 9år. Vi har et godt forhold altså, jeg og datteren hans, men sånn ellers synes jeg det er vanskelig da hun har helt tydelig andre regler enn hva vårt felles og lilleputt i magen har og vil få. 
 
Er vel opp til hver enkelt hvordan de gjør det.
 
å be ungene kaste søpla i søpla selv om ikke moren gjør det, synes jeg er greit. ungene skal jo lære seg å kaste det på rett plass. kommer også ann på måten det blir sagt på.for moren kunne også sagt at ja det stemmer, vi må huske å kaste det i søpla også kunne hun kastet sitt søppel også.

men å sitte å tvinge i ungene maten og moren ser på og ungene griner...ja der må det være noe feil. endten får ungene for mye mat på tallerkenen og da hjelper det ikke å tvinge barna i maten. eller så er det noe galt med han eller så er det moren det er noe galt med.

hvis ikke moren sier noe, virker det som om det er bonuspappan som prøver å få "skikk" på ungene. kanskje hun skjemmer de ekstremt ut med at de får legge fra seg ting over alt og ikke spise opp maten sin osv. fra bonusfarens side så er det jo veldig irriterende med "drittunger" som ikke har regler. og da kan jo den andre parten føle seg temmleig overkjørt eller folk som ser det fra utsiden.

nei det er ikke lett. jeg har hatt andre voksne som har snakket til unga mine også, og jeg har ikke alltid likt det. men nå har jeg vett til å si ifra også.

Blir man en bonusforeldre så må man bli enige om regler i heimen, han kan jo ikke bare sitte å se på alt heller, for da ender det med at han drar sin kos til slutt.
Håper jeg slipper å havne i samme situasjon, for det må jo bli litt rart å få inn et nytt menneske som skal fortelle hva han mener og føler også.
 
Jeg kan ikke forstå at det kan gå bra med en "bonuspappa" eller "bonusmamma" som ikke BRYR seg.. for det er nemlig det er - å bry seg uansett om barna er biologiske eller "bonusbarn". 

Her har det aldri vært noe problem nettopp fordi vi har god kommunikasjon og diskuterte over ting/problemer som kunne dukke opp. 
Her kjefter ikke hverken jeg eller samboer på barna - vi støtter, diskuterer og holder fast grenser som blir respektert i like stor grad som vi viser barna respekt for deres meninger. 

Men det ER viktig med god dialog/kommunikasjon mellom de voksne der det alltid skal være respekt for den andre, og holde fast på regler/avtaler man har kommet frem til. 

Her så ble det tydelig og klart fortalt at  "bonuspappaen" var en VOKSEN - ikke pappaen, siden de hadde en pappa - som skulle vise like mye omsorg, trygghet og kjærlighet som meg, som mamma. Han skulle også være den personen som skulle vise grenser og regler på lik linje som meg - dette fordi han BRYDDE seg om de. Dette var ikke vanskelig for barna å forstå som da var i begynnelsen av barneskolealder. 

Vi har aldri hatt noen problemer som vi ikke har klart å diskutere oss frem til og bli enige om. Men så hadde jeg heller aldri valgt en mann som jeg ikke følte var det beste for meg eller barna. 

Lykke til og håper dere får et godt familieliv sammen! 

 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp