Oppdaget at samboer var utro, gravid i 3. mnd

[Byjenta ❤️]

Hei,

tilværelsen min raknet helt i begynnelsen av januar. Jeg trodde samboeren min var selveste drømmemannen, helt til jeg i januar oppdaget at han hadde vært utro mot meg under hele vårt to år lange forhold. Og da jeg oppdaget det, var jeg gravid i uke 13. Samboeren min hadde visst en annen samboer da han og jeg møttes, som han hele tiden fortalte meg at var en han kun leide ut et rom til for å få litt bedre råd. Han og jeg møttes og ble sammen i januar 2020, og han bodde sammen med henne frem til mai 2021. Hun flyttet da ut, og tre måneder senere flyttet han inn hos meg. Men selv da fortsatte han å treffe henne. Jeg oppdaget det i januar etter å ha sett noe moren hans hadde skrevet på Facebook. Jeg tok da kontakt med hun som visstnok bare hadde leid et rom hos ham, og hun ble like knust som meg da vi sammen fant ut av hva som hadde hendt. Hun hadde aldri hørt om meg, og trodde hun og samboeren min kun hadde en pause, men at de var i ferd med å bli sammen igjen. Jeg konfronterte samboeren min noen dager etter at jeg fant det ut, mens han var utenlands, og jeg hadde fått byttet lås på ytterdøren innen han kom hjem. Men han var så utrolig lei seg, truet med å ta livet sitt og sa han angret dypt, så jeg bestemte meg for at vi kunne prøve å fortsette å være sammen fordi jeg vil at mini i magen min skal ha en far. Samboeren min sa også at han ville oppsøke psykolog og prøve å bli en bedre kjæreste for meg og en god far for mini i magen min, og at han kun hadde fortsatt å treffe exen fordi han ikke hadde hatt lyst til å såre henne og ønsket å beholde henne som en venn. Men man ligger jo ikke med vennene sine. Og enda verre er det å vite at han lå med henne også etter at jeg ble gravid. Og mini i magen min var planlagt. Vi hadde prøvd i over et år før jeg endelig ble gravid. Exen kunne også fortelle meg at samboeren min fremdeles er gift. Han er fra et annet land i Europa og kona hans bor i et hus de fremdeles eier sammen i hjembyen hans. Jeg visste at han hadde vært gift og fortsatt hadde eide et hus med ex-kona, men han hadde fortalt meg at de var skilt og at hun hadde flyttet ut. Så derfor bor han i huset deres når han drar hjem for å besøke familien. Men nå vet jeg altså at de bor sammen i huset når han drar dit, og de er fremdeles gift. Han sier forholdet deres har vært over lenge og at han ikke har bedt om skilsmisse ennå fordi han har lyst til å fortsatt ha et hjem i hjembyen sin. Jeg vet ikke hva jeg skal tro, men han er i hvert fall ikke der mer enn tre-fire ganger i året. Nå har det gått nesten tre måneder siden jeg fant ut av alt dette, og jeg gråter fortsatt stadig vekk på grunn av det som har skjedd. Ex-kjæresten hans vil ikke lenger ha noe med ham å gjøre, så hun er ute av bildet, men jeg klarer ikke å stole på samboeren min. Hva bør jeg gjøre? Er det mulig å klare å bygge opp et forhold som kun har vært basert på løgner etter at alle løgnene er avslørt? Hvor viktig er det for barn å vokse opp med begge foreldrene? Og hvor vanskelig er det å skulle være alenemamma allerede fra fødselen av?

 

[Miss_30]

Er han ikke fortsatt gift da? Hadde vært kroken på døra for min del. Hadde du ikke funnet ut av utroskapen, så hadde han fortsatt med det.

 

[Veivalsa]

Så han har muligens hatt 1 kone og en slags eks/fortsatt samboer i tillegg til deg - ikke greit synes det er vanskelig å si hva som blir riktig for deg å gjøre. Men det finnes mange steder du kan snakke med noen om du vil. Dette kan du ta opp med jordmor eller be om henvisning til familievernkontoret om du tenker parterapi sammen med barnefaren kanskje kan hjelpe dere.

 

[Datadame]

For ein forferdeleg situasjon å vere i! Eg sender deg mange klemmar Eg tenker at du sjølv må finne ut av kva som er riktig for deg, men eg håpar at du finner nokon å prate med. Som nemnt over kan du ta det opp med jordmor. Du kan også sjølv prate med familieveileder, du må ikkje ha med barnefar der om du trenger å prate utan han tilstade. Håper virkelig at du kjem fram til ei løysing som er bra for deg

 

[B]

Jeg vil si kategorisk nei på ditt spørsmål om tillit kan gjenoppbygges når alt har vært løgner fra starten. Dette er ikke et forhold å være i. Barnet kan likevel vokse opp med to foreldre selv om dere ikke bor sammen. Husk også at hva som er bra for barnet ikke bare handler om to foreldre som bor sammen, men om hvem de foreldrene er og hvordan de har det sammen. Jeg synes ikke det er et godt forbilde for fremtidige forhold for barnet det forholdet til barnefar som du beskriver her. Har du familie eller venner i nærheten som kan hjelpe deg?

Én ting er sikkert: det er mye arbeid å være alene med et barn - men det er nok enda større belastning å ha et barn og konstant bekymring eller negative tanker rundt et forhold du er i.

 

[Elefantmamma]

Når du ser på en spade, hva tenker du da? Er dette en bøtte, kan det være rake?

Jeg, og ingen andre i verden kan ta et valg for deg. Det må du gjøre på egenhånd dessverre. Du må prøve å se, og være realist. Veie og tenke nøye.

Det er kjempevanskelig å ta valg når man står midt i en vanskelig situasjon.
Det vil gå bra uansett, og du vil komme deg igjennom det meste, en erfaring rikere. Alt etter hva du gjør, så vil det være noe som er tyngre enn et annet valg, men til syvende og sist... sett deg først! Har ikke du det bra, har ikke den lille bra!

Mulig denne mannen trenger psykolog, men du fortjener det mer! Finn noen å snakke med, alene!
Du kan gå via jordmor, eller lege for å få råd til hvem og hvor.

Men den løsningen de fleste vil si er familievernkontoret, som er gratis ,og ikke har så lang ventetid. Du kan kontakte dem selv også. Men forskjellige kommuner, har forskjellige tilbud. Så hør, ikke noe vits i å vente!


Det går helt fint å være alenemor, man er sterkere enn man tror. Ikke være redd å spør etter hjelp! Det finnes hjelpeorganisasjon i noen kommuner som kan gi 4 timer ++ hjelp i uka. Dette er noe du kan snakke med jordmor om. Det er selvfølgelig tungt, men om du har søsken, foreldre eller venner som kan hjelpe, da vil det være lettere.
Om han ikke vil være en del av barnets tilværelse så går dette også bra. Du blir barnets støttemur, og så lenge du har det bra, "står trygt og stødig". Så vil du alltid være tryggheten et barn trenger.


Hilsen ei med 40 års erfaring, som har vært alene med tvillinger til de ble 6 år. Første barnepasset, og ei overnatting først da de var 3,5 år gamle. Tungt, men overlevde

 

[Turkistliv]

Unnskyld ordbruken, men fy faen for en dritt. Noe av det verste jeg har hørt. Du fortjener milevis bedre enn det her

Er helt tom for ord jeg. Ville klart meg uten han. Kan hende han blir en god far, men en god kjæreste er han ikke. Og dette klarer du fint på egen hand! Stor klem til deg. Du er sterk

 

[Kristinanaa]

Hadde en venninne som opplevde utroskap, og hun opplevde at det var enklere å opp tilliten når de hadde slått opp.
Babytiden er jo veldig spesiell. Trist om den blir konfliktfylt, og fylt med brutte forventninger.

Man klarer seg absolutt alene, men det hjelper med et nettverk som kan stille opp omså noen timer om dagen. Da tror jeg at mye er gjort da har jo far en mulighet til å stille opp, og vise om han er til å stole på.

Familievernkontor kan være et fint sted å starte.

 

[To be announced]

Etter jeg leste «truet med å ta sitt liv» for å få deg tilbake… Red flag alert. Få han ut av livet ditt asap.

 

[Mymlen93]

Sniker litt her-

jeg lurer på hvorfor du mener at barnet ikke kan ha 2 foreldre om det blir slutt mellom dere? å nei, jeg hadde ikke latt han komme inn igjen i varmen. Kun platonisk kontakt pga barn. Han kan fortsatt være pappa på alle måter.

 

[Byjenta ❤️]

Sniker litt her-

jeg lurer på hvorfor du mener at barnet ikke kan ha 2 foreldre om det blir slutt mellom dere? å nei, jeg hadde ikke latt han komme inn igjen i varmen. Kun platonisk kontakt pga barn. Han kan fortsatt være pappa på alle måter.

Samboeren min sier han kommer til å flytte fra Norge og hjem til der han er fra dersom det blir slutt mellom oss. Og at han derfor ikke vil klare å stille opp som far. Han har selv vokst opp uten en far fordi hans egen far stakk av da han var baby, så han har ikke akkurat noen god rollemodell for hvordan en far bør være heller.

 

[Turkistliv]

Samboeren min sier han kommer til å flytte fra Norge og hjem til der han er fra dersom det blir slutt mellom oss. Og at han derfor ikke vil klare å stille opp som far. Han har selv vokst opp uten en far fordi hans egen far stakk av da han var baby, så han har ikke akkurat noen god rollemodell for hvordan en far bør være heller.

Så i tillegg til å true med selvmord, så truer han med å forlate landet om det blir slutt?

Run Forest, run…

 

[Byjenta ❤️]

Er han ikke fortsatt gift da? Hadde vært kroken på døra for min del. Hadde du ikke funnet ut av utroskapen, så hadde han fortsatt med det.

Ja, han er fortsatt gift og han ville ha fortsatt med å ha to kjærester her i Oslo dersom jeg ikke hadde tatt kontakt med ex-samboeren hans. Han sendte henne en melding der han skrev «I love you» en eller to dager før jeg konfrontere ham med at jeg visste om alt. Hans første reaksjon var da at han innrømmet alt og sa han var lettet over at jeg hadde fått vite det fordi han hadde hatt så dårlig samvittighet overfor meg og ikke visste hvordan han skulle klare å gjøre det endelig slutt med ex-samboeren fordi han ikke ville såre henne. Men ja, det var absolutt ikke sånn jeg hadde forestilt meg at min første graviditet ville bli. Det eneste positive oppi det hele er at jeg kommer til å bli mamma om tre måneder, og mini er veldig ønsket. Jeg er 37 år gammel og har hatt lyst på barn lenge. Samboeren min er også en veldig pen mann, så jeg får håpe at mini arver mye av utseendet hans og helst ingenting av personligheten.

 

[Byjenta ❤️]

Unnskyld ordbruken, men fy faen for en dritt. Noe av det verste jeg har hørt. Du fortjener milevis bedre enn det her

Er helt tom for ord jeg. Ville klart meg uten han. Kan hende han blir en god far, men en god kjæreste er han ikke. Og dette klarer du fint på egen hand! Stor klem til deg. Du er sterk

Takk for gode ord. Ja, jeg har ikke fortjent dette her. Det hele er som tatt ut av en dårlig såpeopera. Jeg har aldri hørt om noen som har et trippelliv før. Men det har altså samboeren min hatt de siste to årene. Med meg, en annen kjæreste og en kone. Og om tre måneder blir han og jeg foreldre til en liten gutt.

 

[Byjenta ❤️]

Når du ser på en spade, hva tenker du da? Er dette en bøtte, kan det være rake?

Jeg, og ingen andre i verden kan ta et valg for deg. Det må du gjøre på egenhånd dessverre. Du må prøve å se, og være realist. Veie og tenke nøye.

Det er kjempevanskelig å ta valg når man står midt i en vanskelig situasjon.
Det vil gå bra uansett, og du vil komme deg igjennom det meste, en erfaring rikere. Alt etter hva du gjør, så vil det være noe som er tyngre enn et annet valg, men til syvende og sist... sett deg først! Har ikke du det bra, har ikke den lille bra!

Mulig denne mannen trenger psykolog, men du fortjener det mer! Finn noen å snakke med, alene!
Du kan gå via jordmor, eller lege for å få råd til hvem og hvor.

Men den løsningen de fleste vil si er familievernkontoret, som er gratis ,og ikke har så lang ventetid. Du kan kontakte dem selv også. Men forskjellige kommuner, har forskjellige tilbud. Så hør, ikke noe vits i å vente!


Det går helt fint å være alenemor, man er sterkere enn man tror. Ikke være redd å spør etter hjelp! Det finnes hjelpeorganisasjon i noen kommuner som kan gi 4 timer ++ hjelp i uka. Dette er noe du kan snakke med jordmor om. Det er selvfølgelig tungt, men om du har søsken, foreldre eller venner som kan hjelpe, da vil det være lettere.
Om han ikke vil være en del av barnets tilværelse så går dette også bra. Du blir barnets støttemur, og så lenge du har det bra, "står trygt og stødig". Så vil du alltid være tryggheten et barn trenger.


Hilsen ei med 40 års erfaring, som har vært alene med tvillinger til de ble 6 år. Første barnepasset, og ei overnatting først da de var 3,5 år gamle. Tungt, men overlevde

Tusen takk for gode ord! Og for støtten! Jeg var på helsestasjonen og snakket med jordmor der for første gang på fredag, og brøt helt sammen da hun spurte meg om hvordan jeg hadde det hjemme. Jeg fortalte henne hele historien, og hun sa hun vil gi meg en henvisning til psykolog. Så jeg håper det vil hjelpe. Jeg er også heldig som har mange gode venner og familie rundt meg. Moren min bor kun fem-ti minutter unna med bil og hun gleder seg masse til å sitte barnevakt Ingen i familien min vet noe om det som har skjedd. Moren min kommer til å legge samboeren min for hat dersom jeg forteller henne det, og jeg vet ikke om jeg vil det. Men moren min er flink til å lese meg, så hun sa senest i går at det virket som om jeg ikke har det så bra for tiden og at hun er bekymret for meg.

 

[Byjenta ❤️]

For ein forferdeleg situasjon å vere i! Eg sender deg mange klemmar Eg tenker at du sjølv må finne ut av kva som er riktig for deg, men eg håpar at du finner nokon å prate med. Som nemnt over kan du ta det opp med jordmor. Du kan også sjølv prate med familieveileder, du må ikkje ha med barnefar der om du trenger å prate utan han tilstade. Håper virkelig at du kjem fram til ei løysing som er bra for deg

Takk!

 

[Veivalsa]

Sniker
En som er oppriktig lei seg og angrende, truer ikke med både det ene og andre for å presse deg. Dette lukter sosiopatiske trekk lang vei og selv om du sikkert er såret og har det veldig vondt, finnes ingen unnskyldninger for hverken det han har gjort eller måten han presser deg på. Kom deg vekk med en gang tenker jeg!

 

[Byjenta ❤️]

Hadde en venninne som opplevde utroskap, og hun opplevde at det var enklere å opp tilliten når de hadde slått opp.
Babytiden er jo veldig spesiell. Trist om den blir konfliktfylt, og fylt med brutte forventninger.

Man klarer seg absolutt alene, men det hjelper med et nettverk som kan stille opp omså noen timer om dagen. Da tror jeg at mye er gjort da har jo far en mulighet til å stille opp, og vise om han er til å stole på.

Familievernkontor kan være et fint sted å starte.

Takk for gode ord!

 

[Byjenta ❤️]

Sniker
En som er oppriktig lei seg og angrende, truer ikke med både det ene og andre for å presse deg. Dette lukter sosiopatiske trekk lang vei og selv om du sikkert er såret og har det veldig vondt, finnes ingen unnskyldninger for hverken det han har gjort eller måten han presser deg på. Kom deg vekk med en gang tenker jeg!

Ja, jeg har også lurt på om samboeren min kan være sosiopat…. Han er en kjekk mann som har blitt godt likt av alle vennene og familien min. Og samtidig så har han gjort ting i to år som er helt hinsides og som jeg synes er helt uforståelig at noen kan få seg til å gjøre.

 

[Elefantmamma]

Tusen takk for gode ord! Og for støtten! Jeg var på helsestasjonen og snakket med jordmor der for første gang på fredag, og brøt helt sammen da hun spurte meg om hvordan jeg hadde det hjemme. Jeg fortalte henne hele historien, og hun sa hun vil gi meg en henvisning til psykolog. Så jeg håper det vil hjelpe. Jeg er også heldig som har mange gode venner og familie rundt meg. Moren min bor kun fem-ti minutter unna med bil og hun gleder seg masse til å sitte barnevakt Ingen i familien min vet noe om det som har skjedd. Moren min kommer til å legge samboeren min for hat dersom jeg forteller henne det, og jeg vet ikke om jeg vil det. Men moren min er flink til å lese meg, så hun sa senest i går at det virket som om jeg ikke har det så bra for tiden og at hun er bekymret for meg.

Så bra du har satt i gang et profesjonelt nettverk rundt deg.
Men å fortelle nær familie og nære venner hva du har gjennomgått skader sjeldent. Noen vil nok legge han for hat, men de vil nok først å fremst vil støtte deg!?
Du vil trenge å noen å lene deg på fremover. Om du ikke ønsker å fortelle alle det, eller vil gå litt forsiktig frem, start med en nær venn og en i familien din.

Etterhvert som du snakker om hvordan du har hatt det, om hvordan du har blitt ført bak lyset, stolt på et menneske som har utnyttet deg, så vil det gå bedre. Vit at ingenting av dette er din feil.

Alt er en prosess og det vil ta litt tid. Men det vil bli bedre og du vil tilpasse deg. Selv om alt føles håpløst ut nå, så vil det meste løse seg.


Sender deg en kjempeklem!


Ps! Uavhengig om dere samarbeider godt om barnet tilslutt. (som det ikke "høres" ut for) Pass på at dere ikke får delt foreldreansvar etter fødsel. Da er det bedre at dere får delt senere, om du ser at det fungerer med samarbeid og at han stiller opp. Enn at har får halve foreldreansvaret og så stikker ut av landet. Det vil skape store problemer senere for deg og barnet.