Omsorg fra partner

[Godisbjørn]

Hei!

Lurer litt på hvordan deres partner viser omsorg for dere? Spesielt om du kanskje sliter med plager og er redusert.
Er litt manko på det her, så ville høre hvordan det var for andre. Så kanskje jeg kan hinte litt til mannebassen, hehe

 

[Nr3DaKanskje<3]

Hei
Her har mannen hatt vanskelig for å vise omsorg i begge mine to første sv.skap. Virker som han ble helt overveldet over alt, som igjen har gjort at han faktisk ble mer ‘trengende’ på min oppmerksomhet, samt at det virket å være veldig viktig for han at alle hans behov ble dekt til en hver tid!
Det ble veldig vanskelig for meg som hadde to tunge sv.skap, og det igjen førte til at vi havnet langt nede i bølgedalene!

Nå i tredje sv.skap kjenner vi hverandre mye bedre (som en konsekvens av at vi har flere år på baken i forholdet)... Nå merker eg at mange av de tingene jeg selv slet med at han ‘ikkje gjorde’ for meg, dette med at han ikkje viste omsorg osv ikkje betyr så mye for meg lenger. Og det virker som om han også tar dette ‘mindre’ alvorlig enn de to første gangene, noe som fører til at han faktisk viser mer omsorg, bidrar mer og setter seg selv litt til side.
Det setter eg pris på Samtidig som eg også passer på at han får noe av det han trenger!

Svangerskap er vanskelig, også fordi vi mammaer kanskje endrer oss og våre behov noe ift når vi ikkje har fulle kroppen i hormoner, vondter, kvalmer osv.

Kommunikasjon tenker eg er nøkkelen Og også det at du selv går igjennom det du vet - han er glad i deg, ønsker å leve med deg, ønsker barn med deg og den slags ting Spør han hvorfor det er vanskelig å vise omsorg - er han helt overveldet? Blir han litt redd av å være nær deg for han er redd for du skal få vondt osv.. (det var veldig tilfellet her, han var redd for å ta i meg og at eg fikk enda vondere i legger og bekken for eksempel)? Mange tanker og følelser hos dere begge - bare husk det dere hadde før den lille meldte sin ankomst

Vet ikkje om det hjalp deg no særlig - but anyways, you r not alone

 

[Venterpåattpåklatten❤️]

Her tok mannen over alle oppgaver i huset de fire første mnd da jeg var virkelig dårlig. Ellers engasjerer han seg veldig i den lille i magen og varter meg opp det han kan. Veldig oppmerksom og spør alltid om det er noe han kan gjøre. Føler meg veldig heldig

 

[2 søte små]

Tja, spørr jeg fint masserer han ryggen/bekkenet mitt som er fælt og vondt. Ellers er det fint lite. Er jeg som tar hovedstøyten hjemme med 3 barn og husarbeid, er nå 25 uker på vei med nr 4. Han hjelper gjerne ungene med tannpuss, bleieskift osv men trenger litt oppmuntring fra meg for å ta i ett ekstra tak. Står aldri opp med barna alene uten først å ha ligget gjerne en times tid ++++ etter at ungene er stått opp, og har sine diskusjoner om å ha samme leke osv, som igjen holder meg våken, eller jeg har gitt opp og håpe at han kan stå opp med barna for å la meg sove. Går aldri alene ut med ungene, da må jeg også være med. Furter fordi jeg ikke orker å gi han noe (har lite og ingen overskudd for noe som helst som har med sex å gjøre - fått helt avsmak - kunne heller tenkt meg at han kunne legge seg med meg, massere ryggen litt og holde rundt meg til jeg sovner men det er visst ikke det samme siden han ikke får noe ut av det i hans øyne). Så lite å bidra med fra meg desverre av tips og råd. Mitt råd er kommunikasjon. Har desverre en mann selv som er utrolig dårlig med akkurat det punktet men håper han kan bedre seg

 

[Familieforøkelse]

Jeg har en partner som ELSKER å terge og provosere, og det sliter meg bare enda mer ut! Har prøvd å si det til ham, men han glemmer det 5 sek etterpå Ellers synes jeg han har blitt bedre på å vise omsorg etter at jeg fikk synlig mage. 1.trimesteret følte jeg meg mye alene i svangerskapet, men han mistet faren sin tre dager (!) før jeg tok en positiv graviditetstest, så det er jo ikke så rart.

Han er flink til å støvsuge når jeg ber ham om det, og hvis jeg har lagd middagen så tar han oppvasken uten at jeg må be om det. I tillegg er han mye mer kosesyk enn meg og vil ofte sitte sammen med meg i sofaen slik vi pleide. Det virker generelt bare som at det er gått mer opp for ham at jeg faktisk har et lite menneske i magen og kanskje det derfor faller ham mer naturlig å vise omsorg? Ingen aning. Men det er ikke bare fryd og gammen uansett, vi diskuterer jo oftere nå enn før fordi vi begge har litt kortere lunte nå Men god kommunikasjon hjelper, og der har man vel alltid et forbedringspotensiale kanskje? Vet ikke om dette var til noe særlig hjelp, men jeg tror ikke du er alene om å få mangelfull omsorg av partner i hvert fall. Jeg tok det opp flere ganger 1.trimesteret og jeg må fortsatt minne ham på å ta ekstra hensyn osv av og til nå også.

Du får prøve å snakke med partneren din, fortelle ham på en fin måte hva du savner og ikke minst trenger fra ham. Og kanskje spørre hva han trenger fra deg dersom han er veldig overveldet. Min er hvert fall ganske overveldet, så overveldet at han kun har fortalt én av vennene hans at han skal bli pappa. De andre kompisene og også kollegene hans vet ingenting. Det plager meg litt da, men men. Han kan uansett ikke skjule ungen når den er ute

 

[MEU95]

Samboeren min jobber turnus, og er dermed mye hjemme. Jeg jobber i barnehage, og jobber dermed hver dag. Her lager han mat hver dag mens jeg vasker klær og vasker rundt i leiligheten. Slik har alltid fordelingen vært her. Han har ikke så stor interesse for babyen enda, bryr seg ikke så hardt om å kjenne spart osv. men har veldig omsorg for meg. Gir meg massasje når jeg trenger, lar meg sove lenge, ordner frokost i helgene, lar meg bruke opp varmtvannet og henter det jeg trenger. Henter meg også på jobb om jeg spør. Det passer bra for oss begge

 

[Emmeli]

Har ingen råd fra situasjonen her hjemme. Men, om du tenker gjennom hva du trenger fra han og forteller han det så er det nok mye lettere for han å gi det også. Er det husarbeid du trenger hjelp med, i tilfelle hva trenger du mest hjelp med? Er det handling? Oppvasken? Støvsugeren? Eller er det nærhet og trygghet du trenger fra han? At du savner at han holder rundt deg? Her tar jeg tak i hånda på samboeren og plasserer den på magen når Lillemor sparker. Eller så bare glir jeg inntil han i senga og ber han lage litt plass.

 

[ModenMamma_]

.

 

[Kicki_90]

Mannen min viser det på sin måte, og jeg har lært å sette pris på det, selvom jeg innimellom skulle øsnke at han gjorde det på en annen måte. Men etter mange år sammen så lærer man seg å sette pris på hverandres "nykker" og særegenheter også.
Han gjør mye praktisk i hjemmet, vi er i flytte- og selgeprosess, så han tar mye der. I tillegg så tar han ofte kveldsstellet på toåringen, noe jeg syns begynner å bli tungt, spesielt de dagene hvor hoftene gjør vondt.

Så mitt tips er snakk sammen, men prøv også å legge merke til hva han gjør som du kanskje ikke tenker over. Det kan være små ting, men som gjør mye i det store bildet.

 

[Godisbjørn]

Tusen takk for svar alle sammen <3 Skjønner at det er litt varierende med partnerne våre, og det er veldig leit å høre om dere som står alene i mye :-(

Jeg tok det litt opp med partner her og det har faktisk hjulpet en del allerede. Tusen takk for gode råd og svar igjen. Og lykke til alle sammen <3

 

[Septemberkansje]

Omsorg og støtte fra barnefar, hva er det