Jeg er førstegangsfødende i en kommune med økende smitte, og er veldig forberedt på at det kan komme restriksjoner på fødeavdelingen. Gubben får også relativt lett symptomer på luftveisinfeksjoner, så jeg anser risikoen for å måtte føde alene som reell.
Det er naturligvis trist, men samtidig er min innstilling å gjøre hva jeg kan for å være best mulig forberedt om så skjer. Jeg går på fødselskurs og trener daglig på pusteteknikk og fødestillinger. En fødsel er totalt uforutsigbar, og Korona gjør situasjonen enda mer uforutsigbar, men for meg er det riktig å gjøre hva jeg kan for å forberede meg og være så godt rustet som mulig.
For å være ærlig synes jeg vi er så heldige som fortsatt er såpass skjermet for viruset som vi er i Norge, at det å måtte føde alene er et lite offer. Selv om jeg selvfølgelig skulle ønske at situasjonen var annerledes, og synes synd på gubben som kanskje må sitte hjemme og vente/bekymre seg. Tenker også på at min mor fødte 3 barn alene, i en tid der det fortsatt ikke var vanlig at mannen var med inn på fødestua. En av disse fødslene var dramatisk, og holdt på å gå galt. Det var selvfølgelig tøft å gå gjennom alene, men som hun sier: Det var bare sånn det var den gangen, det var ikke snakk om annet.
Så her krysser vi fingrene, men forbereder oss på at vi må klare oss uten hverandre under fødsel og/eller på barsel.