Selvsagt! Det er viktig å diskutere disse tingene. Det jeg prøver å få fram er at forsikring er for de gangene du er uheldig. Er du virkelig uheldig, som søsteren min (som er ufattelig ressurssterk og alltid sørger for å få den hjelpen hun har krav på) , så er det man får av staten langt fra nok. Utgiftene på hennes barn har vært skyhøye, og forsikringsselskapet (gjensidige, faktisk) har vært ekstremt informative og enkle å ha med å gjøre. Når staten nektet å betale for utgiftene ved å dra inn legespesialister fra Sverige, så betalte forsikringspengene for flere uker i USA på barnesykehus, noe som ga gode resultater. Det er bare ett av mange, mange eksempler. Etter å ha stått ved siden av dem i over 20 år, så var det aldri tvil hos meg: Jeg skulle forsikre mine barn! Og det har jeg gjort.Men som i eksempelet i denne artikkelen da, hvor de ikke fikk noe fra forsikringsselskapet ved alvorlig brannskade. Det er jo slike ting man gjerne vil ja en forsikring for og da. Og man får da virkelig mye støtte og hjelp fra staten, og ingen vil bli satt på gata, så nødvendigheten for forsikring kan jo derfor diskuteres. Det er jo mer med tanke på om man evnt vil ha enda mer eller vil bruke private klinikker istedenfor det offentlige osv.
Selvsagt er det ikke vanlig å være så uheldig, men når man har mye invalidiserende sykdom så nær, så sikrer man seg. Og så krysser jeg fingrene for at jeg bruker masse penger på forsikring helt unødvendig i 18 år.