Nyfødt
- Trådstarter Frøya
- Opprettet
Gressenka_Mymlen_Lilleblomst_15
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
VIP
Februarlykke 2015
Marsmellows-15
Septembergull'17
Jaaa! Savner det! Vil ha ny nyfødttid så fort som mulig kjenner jeg! 
Som førstegangs var det en slitsom, usikker og tung tid. Skjønner ikke hvorfor ALLE glorifiserer det å ha en nyfødt når man får barn for første gang. Har ikke hørt noen si eller huske å ha lest noen plass at noen innrømmer at ja, det kan være SVÆRT tøft. Jeg fikk meg ett lite slag i trynet og var helt utslitt og gråt mine modige tårer flere kvelder den første tiden.
Nå synes jeg tiden er helt fantastisk og vi kjenner hverandre ut-inn. Elsker smilene og responsen jeg får fra henne jeg gleder meg til nr.2 og tror jeg får en mye bedre start på svangerskapet når den tid kommer, siden jeg nå er forberedt på hvordan det er. Skulle ønske noen fortalte meg hvor tøft det kan være i forkant istedenfor å bare si hvor fantastisk det er. Jeg var klar over at det ikke kom til å bli en dans på roser, men jeg fikk skikkelig bakoversveis. Er veldig glad for at nyfødt tiden er over, men jeg gleder meg til neste, uansett om det blir minst 3 år til 
Nå synes jeg tiden er helt fantastisk og vi kjenner hverandre ut-inn. Elsker smilene og responsen jeg får fra henne
jeg gleder meg til nr.2 og tror jeg får en mye bedre start på svangerskapet når den tid kommer, siden jeg nå er forberedt på hvordan det er. Skulle ønske noen fortalte meg hvor tøft det kan være i forkant istedenfor å bare si hvor fantastisk det er. Jeg var klar over at det ikke kom til å bli en dans på roser, men jeg fikk skikkelig bakoversveis. Er veldig glad for at nyfødt tiden er over, men jeg gleder meg til neste, uansett om det blir minst 3 år til
Last edited:
Synes det er mye gøyere nå, men det er noen ganger jeg savner den bittelite saken som bare ville kose. Nå har hun nemlig ikke tålmodighet til kos lengre, hun skal prate, leke, tøyse og le. Hodet ligger ikke på brystet mitt to sekunder i strekk en gang ;-) Men! Jeg er mye "lykkeligere" nå som jeg forstår meg mer på henne, er tryggere på meg selv som mor og har mer overskudd
So leit å høyra at du hadde da sånn den førsta tio. Va babyen og urolige? Tøft svangerskap?Som førstegangs var det en slitsom, usikker og tung tid. Skjønner ikke hvorfor ALLE glorifiserer det å ha en nyfødt når man får barn for første gang. Har ikke hørt noen si eller huske å ha lest noen plass at noen innrømmer at ja, det kan være SVÆRT tøft. Jeg fikk meg ett lite slag i trynet og var helt utslitt og gråt mine modige tårer flere kvelder den første tiden.
Nå synes jeg tiden er helt fantastisk og vi kjenner hverandre ut-inn. Elsker smilene og responsen jeg får fra henne
Her har alt gått på skinner, både svangerskap, fødsel , amming , barsel osv, so eg kan ikkje setta meg inn i koss da kan vèr å ikkje nyta da fullt å heilt
Men eg har noken bekjente so seie rett ut at dei mislike dei 3 første mnd. Ska eg nevna ein ting so må da bli min egen form, med låg blodprosent ( møsta mykje blod) og infeksjon. Ellers har da bere vert positivt
LittleBiii
Forumet er livet
Jaa, tiden går så altfor fort!
Jeg hadde det akkurat som deg. Følte meh fryktelig alene om det også, siden som du sier; det er ingen som snakker om det. Jeg brukte nyfødttiden på å bli kjent med han, og å føle meg som en mamma. Jeg følte meg helt grusom som "ikke" elsket han med en gang. Ikke misforstå, jeg VISSTE at jeg elsket han og jeg ville ha gjort alt for han, men jeg slet med å kjenne på følelsene for jeg kjente han jo ikke. Det var en veldig vond, merkelig og stressende tid. Jeg hadde ikke tid til å kose meg, for jeg var bare bekymret. Og jeg var så redd for krybbedød også (hatt det i familien), så jeg klarte jo ikke å sove om nettene nesten heller.Som førstegangs var det en slitsom, usikker og tung tid. Skjønner ikke hvorfor ALLE glorifiserer det å ha en nyfødt når man får barn for første gang. Har ikke hørt noen si eller huske å ha lest noen plass at noen innrømmer at ja, det kan være SVÆRT tøft. Jeg fikk meg ett lite slag i trynet og var helt utslitt og gråt mine modige tårer flere kvelder den første tiden.
Nå synes jeg tiden er helt fantastisk og vi kjenner hverandre ut-inn. Elsker smilene og responsen jeg får fra henne
Nå derimot, koser vi oss begge to! Eller alle tre, for far synes det er ganske stas han også
han kjenner igjen pappaen sin og smiler masse når han ser eller hører han! Ting er fortsatt stressende og slitsomt til tider, selvfølgelig, men nå kjenner jeg han. Nå er skuldrene senket og jeg klarer å nyte absolutt alt savner størrelsen, da han var nyfødt, men jeg må si at tiden nå er mye bedre
So leit å høyra at du hadde da sånn den førsta tio. Va babyen og urolige? Tøft svangerskap?
Her har alt gått på skinner, både svangerskap, fødsel , amming , barsel osv, so eg kan ikkje setta meg inn i koss da kan vèr å ikkje nyta da fullt å heilt
Ska eg nevna ein ting so må da bli min egen form, med låg blodprosent ( møsta mykje blod) og infeksjon. Ellers har da bere vert positivt
Det var en stressende tid med masse bekymringer. Det kan hende det har noe med at nærmeste familie var 4 t minst unna og samboer gikk skole og jobbet, var mye alene med et levende lite menneske jeg ikke kjente i det hele tatt. Hun gråt ikke unormalt mye, det vanlige, noen timer på kvelden og små perioder på dagen når hun ville noe og jeg slet med å skjønne hva. Der var fine stunder men mest bekymringer, jeg var stressa og redd for å ikke gi henne nokk og alt var veldig nytt. Litt vanskelig å forklare men
etter det jeg har forstått så er det like vanlig å ha det slik som å ha en helt fantastisk tid, men det er kun de fantastiske historiene man hører om, og jeg skulle virkelig ønske at man hørte mer om de vanskelige historiene åsså, fikk som sagt et skikkelig slag i trynet og ble veldig overveldet.
Jeg er helt enig med deg. Nyfødt tiden var ekstremt tøff for meg og. Alt var så nytt og usikkert.Som førstegangs var det en slitsom, usikker og tung tid. Skjønner ikke hvorfor ALLE glorifiserer det å ha en nyfødt når man får barn for første gang. Har ikke hørt noen si eller huske å ha lest noen plass at noen innrømmer at ja, det kan være SVÆRT tøft. Jeg fikk meg ett lite slag i trynet og var helt utslitt og gråt mine modige tårer flere kvelder den første tiden.
Nå synes jeg tiden er helt fantastisk og vi kjenner hverandre ut-inn. Elsker smilene og responsen jeg får fra henne
Men nå som rutiner begynner å komme på plass og vi begynner å kjenne henne ordentlig er alt helt fantastisk
Jeg hadde det akkurat som deg. Følte meh fryktelig alene om det også, siden som du sier; det er ingen som snakker om det. Jeg brukte nyfødttiden på å bli kjent med han, og å føle meg som en mamma. Jeg følte meg helt grusom som "ikke" elsket han med en gang. Ikke misforstå, jeg VISSTE at jeg elsket han og jeg ville ha gjort alt for han, men jeg slet med å kjenne på følelsene for jeg kjente han jo ikke. Det var en veldig vond, merkelig og stressende tid. Jeg hadde ikke tid til å kose meg, for jeg var bare bekymret. Og jeg var så redd for krybbedød også (hatt det i familien), så jeg klarte jo ikke å sove om nettene nesten heller.
Nå derimot, koser vi oss begge to! Eller alle tre, for far synes det er ganske stas han også
Kjenner meg igjen i det du skriver om bekymringer og det å være alene. Slet med å kose meg også, bare det å gå utenfor døren gjorde meg stresset! Tur var greit, men aaaaldri om jeg kunne dra på kafé og det å besøke noen var uaktuelt, det var tryggere å få besøk. Meldte meg ikke opp i barselgruppe heller pga det
uansett om det sikkert kunne hjulpet på følelsen av å være alene, men jeg var redd for at alle andre skulle synes det var en fantastisk stressfri tid som alle andre man hører om. Jeg har lovet meg selv å fortelle alle kommende mødre jeg kjenner om hvordan det var for meg. Jeg hadde heldigvis en venninne som hadde det akkurat som meg som jeg snakket mye med på tlf (bor 4 t unna), jeg ble nesten sint fordi hun ikke hadde "forberedt" meg på hvordan det kunne bli når hun også hadde det slik
hun fortalte meg det etter jeg gråt i tlf til henne og forsto ikke hvordan alle kunne ha det så fantastisk og ikke jeg, var det noe gale med meg tenkte jeg hele tiden.. Men det er bra at ting ble bedre, noe jeg igrunnen aldri tvilte på, jeg klarer ikke se for meg er liv uten henne. Men kjenner det er godt jeg er ferdig med den nyfødt tiden
Då trur eg eg og hadde følt meg åleina med da enorma ansvaret! Sette sjøl pris på å ha all familie i nærheten! Hadde du noken å snakka med i den perioden utenom hs/jordmor? Bra av deg og formidla vidare te andre at da ikkje alltid e sånn so me ser på film!!Det var en stressende tid med masse bekymringer. Det kan hende det har noe med at nærmeste familie var 4 t minst unna og samboer gikk skole og jobbet, var mye alene med et levende lite menneske jeg ikke kjente i det hele tatt. Hun gråt ikke unormalt mye, det vanlige, noen timer på kvelden og små perioder på dagen når hun ville noe og jeg slet med å skjønne hva. Der var fine stunder men mest bekymringer, jeg var stressa og redd for å ikke gi henne nokk og alt var veldig nytt. Litt vanskelig å forklare men
Eliz92
Forumet er livet
Februarlykke 2015
Marsmellows-15
Januar 2017
Februarhjertene2017
Februarbarna 2020
Marsboere 2020
Savner det litt. Mini sov mye mer, var mer rolig, hørte omtrent ikke en lyd fra han. Men var veldig trøtt på den tiden. Mens han begynte å bli større begynte han også å bli mer urolig. Mer luftplager, mer skriking og masse økedøgn. Nå er det herlig med alle smilene hans, å kunne kommunisere med han, skulle gjerne hatt en liten igjen, men akkurat nå holder det med den lille jeg har
Jeg sa også nei til barselgruppe pga det samme som deg! Men nå som ting har roet seg og alt er mye bedre så spurte jeg helsesøster om å få komme i kontakt med dem. Føler at jeg har godt av å møte andre i samme situasjonKjenner meg igjen i det du skriver om bekymringer og det å være alene. Slet med å kose meg også, bare det å gå utenfor døren gjorde meg stresset! Tur var greit, men aaaaldri om jeg kunne dra på kafé og det å besøke noen var uaktuelt, det var tryggere å få besøk. Meldte meg ikke opp i barselgruppe heller pga det
Jeg har lovet meg selv å fortelle alle kommende mødre jeg kjenner om hvordan det var for meg. Jeg hadde heldigvis en venninne som hadde det akkurat som meg som jeg snakket mye med på tlf (bor 4 t unna), jeg ble nesten sint fordi hun ikke hadde "forberedt" meg på hvordan det kunne bli når hun også hadde det slik
Men det er bra at ting ble bedre, noe jeg igrunnen aldri tvilte på, jeg klarer ikke se for meg er liv uten henne. Men kjenner det er godt jeg er ferdig med den nyfødt tiden
andre med små babyer. Det var ikke noe problem sa helsesøster, så jeg skal møte den allerede denne uken kanskje du kunne prøvd å kontakte din? Jeg kommer nok ikke til å advare venninnene mine, det føler jeg kan gjøre vondt verre. Hvis man liksom skal gå å vente på å kjenne på sånne følelser. Men jeg skal være ekstra nøye med å være der for dem i tiden etterpå, ha mye kontakt med dem og se etter tegnene. Det er ikke noe godt å føle seg så alene
Jeg syns de tre første månedene er de verste, før rutiner kommer på plass og man blir ordentlig kjent. Elsker å få med respons og bli tryggere igjen, og dette er min nummer to. Syns nyfødttiden er veldig oppskrytt, og jeg har hatt ei veldig snill jente egentlig nå. Er noe med den første tida etter fødsel med alle vondter og omstillinger som jeg ikke er noe glad i. Så liker at hun blir større
Jeg sa også nei til barselgruppe pga det samme som deg! Men nå som ting har roet seg og alt er mye bedre så spurte jeg helsesøster om å få komme i kontakt med dem. Føler at jeg har godt av å møte andre i samme situasjon
Jeg kommer nok ikke til å advare venninnene mine, det føler jeg kan gjøre vondt verre. Hvis man liksom skal gå å vente på å kjenne på sånne følelser. Men jeg skal være ekstra nøye med å være der for dem i tiden etterpå, ha mye kontakt med dem og se etter tegnene. Det er ikke noe godt å føle seg så alene
Det var lurt
mulig jeg gjør det samme, men reiser mye hjem til der jeg er fra og skal fks være dere hele sommeren, får se til høsten om jeg blir med.Hehe, nå mente jeg ikke at jeg skulle kontakte noen og brette ut om hvor vanskelig jeg synes det var, men når man er gravid snakker man gjerne med venninner, jeg pratet masse med venninnene mine som hadde barn fra før når jeg var gravid. Da kommer jeg ikke til å si at alt var en dans på roser, men si hvordan jeg hadde det, noe jeg skulle ønske noen gjorde med meg. Jeg ser ikke på det som noen advarsel iallefall.
Då trur eg eg og hadde følt meg åleina med da enorma ansvaret! Sette sjøl pris på å ha all familie i nærheten! Hadde du noken å snakka med i den perioden utenom hs/jordmor? Bra av deg og formidla vidare te andre at da ikkje alltid e sånn so me ser på film!!
Snakket med venninner på telefon og dro hjem til der jeg er fra og fikk mye hjelp av mamma og var mye med venninner som har barn. Skulle gjort det litt tidligere, tror jeg ble litt deprimert før jeg bestemte meg for at nå var det på tide å gjøre noe. Men det gikk seg til etter bare 1 uke hjemme
Viss noen spør meg hvordan jeg hadde det, så kommer jeg til å fortelle akkurat hvordan det var for min del. Noen synes jo det er fantastisk og har det helt fint, men synes det er greit å fortelle at det ikke alltid er slik. Det går jo over, og jeg stooor koser meg som mamma og elsker lille snuppa mer enn noe annet
hadde bare en veldig tøff start..
Kunne ikke vært mer enig!Som førstegangs var det en slitsom, usikker og tung tid. Skjønner ikke hvorfor ALLE glorifiserer det å ha en nyfødt når man får barn for første gang. Har ikke hørt noen si eller huske å ha lest noen plass at noen innrømmer at ja, det kan være SVÆRT tøft. Jeg fikk meg ett lite slag i trynet og var helt utslitt og gråt mine modige tårer flere kvelder den første tiden.
Nå synes jeg tiden er helt fantastisk og vi kjenner hverandre ut-inn. Elsker smilene og responsen jeg får fra henne
Åja sånn ja! Det er jeg enig, for jeg gjør det samme. Forteller sannheten om hvor vanskelig det har vært for meg. Det er greit å vite om det, for det var et slag for meg også. Jeg var absolutt ikke forberedt!Det var lurt
Hehe, nå mente jeg ikke at jeg skulle kontakte noen og brette ut om hvor vanskelig jeg synes det var, men når man er gravid snakker man gjerne med venninner, jeg pratet masse med venninnene mine som hadde barn fra før når jeg var gravid. Da kommer jeg ikke til å si at alt var en dans på roser, men si hvordan jeg hadde det, noe jeg skulle ønske noen gjorde med meg. Jeg ser ikke på det som noen advarsel iallefall.