Fant et slags dikt på en blogg nå nettopp. Selvom det ikke beskriver noe i mitt forhold liksom, så kjenner jeg meg så innmari igjen, fra når det ble slutt mellom meg å sambo tidlig i forholdet. (Vi ble jo heldigvis sammen igjen da) .. Føler bare at jeg må dele det, det var så utrolig nydelig og bra skrevet ! Hormonene spretter her ![:D]
Du sier før som om det er et skjellsord. Du sier før som om før er noe negativt. Du sier oss. Oss før. Du sier var. Vi var. Jeg vil ikke være før. Jeg vil ikke være var. Jeg vil være nå. Jeg vil være er.
Jeg vil det så mye at jeg snart blir gal. Besatt. Syk. Magen vrenger seg, og hjertet skriker og skriker og skriker, og jeg savner deg så mye at det gjør fysisk vondt i hele kroppen. Hvordan kan det ha seg at jeg ikke får puste ordentlig uten deg, når du klarer deg helt fint uten meg? Hvordan kan du være så åpenbart riktig for meg, når jeg åpenbart ikke er riktig for deg? Hvordan kan du være mitt livs kjærlighet, når jeg ikke er ditt? Jeg forstår det ikke. Klarer ikke. Orker ikke prøve.
Uten deg er jeg redusert til en enkel organisme som bare driver rundt, meningsløs, håpløs, planløs. Jeg vet ikke hvor jeg kommer til å ende, vet knapt nok om jeg beveger meg i det hele tatt. Jeg famler i blinde, leter, men vet ikke etter hva. Kanskje etter en annen planløs, håpløs organisme som meg selv. Kanskje vi kan drive sammen, meningsløse, men sammen.
Ekkoet slår mot meg fra ingensteder når jeg roper navnet ditt. Vakuumet lager vatt i hodet mitt, pulsen er øredøvende, det er som å være under vann i den dype delen av bassenget. Alt går i sakte film, selv den minste bevegelse er en kraftanstrengelse, jeg sliter. Sakte, eller kanskje ganske fort, mister jeg grepet, virkelighet er ikke hva den engang var. Du driver forbi på en sky, jeg strekker meg etter deg, mister balansen og faller. Og faller. Og faller. Man kan ikke falle under vann, Håkon. Jeg synker.
Å nå bunnen er en metafor. Men nå ligger jeg her, fiskene svømmer over meg i flokk, på vei til noe jeg ikke vet hva er. Det er ganske fint på bunnen. Jeg skulle ønske jeg var en fisk.
Du kan ikke bare gå. Skru av lyset og bli borte, det går ikke. Jeg lar deg ikke. Og det er vel i bunn og grunn der problemet ligger. Jeg må la deg forsvinne. For du har faktisk gått. Skrudd av lyset og blitt borte. Jeg vet ikke hva jeg tviholder på, men det er ikke deg lenger. Det er lenge siden det var deg, det kommer alltid til å være deg, men det er ikke deg allikevel. Jeg må trekke pusten og slippe taket på dette forvrengte bildet jeg har av deg. Av oss. Oss før.
Du sier før som om det er et skjellsord. Du sier før som om før er noe negativt. Du sier oss. Oss før. Du sier var. Vi var. Jeg vil ikke være før. Jeg vil ikke være var. Jeg vil være nå. Jeg vil være er.
Jeg vil det så mye at jeg snart blir gal. Besatt. Syk. Magen vrenger seg, og hjertet skriker og skriker og skriker, og jeg savner deg så mye at det gjør fysisk vondt i hele kroppen. Hvordan kan det ha seg at jeg ikke får puste ordentlig uten deg, når du klarer deg helt fint uten meg? Hvordan kan du være så åpenbart riktig for meg, når jeg åpenbart ikke er riktig for deg? Hvordan kan du være mitt livs kjærlighet, når jeg ikke er ditt? Jeg forstår det ikke. Klarer ikke. Orker ikke prøve.
Uten deg er jeg redusert til en enkel organisme som bare driver rundt, meningsløs, håpløs, planløs. Jeg vet ikke hvor jeg kommer til å ende, vet knapt nok om jeg beveger meg i det hele tatt. Jeg famler i blinde, leter, men vet ikke etter hva. Kanskje etter en annen planløs, håpløs organisme som meg selv. Kanskje vi kan drive sammen, meningsløse, men sammen.
Ekkoet slår mot meg fra ingensteder når jeg roper navnet ditt. Vakuumet lager vatt i hodet mitt, pulsen er øredøvende, det er som å være under vann i den dype delen av bassenget. Alt går i sakte film, selv den minste bevegelse er en kraftanstrengelse, jeg sliter. Sakte, eller kanskje ganske fort, mister jeg grepet, virkelighet er ikke hva den engang var. Du driver forbi på en sky, jeg strekker meg etter deg, mister balansen og faller. Og faller. Og faller. Man kan ikke falle under vann, Håkon. Jeg synker.
Å nå bunnen er en metafor. Men nå ligger jeg her, fiskene svømmer over meg i flokk, på vei til noe jeg ikke vet hva er. Det er ganske fint på bunnen. Jeg skulle ønske jeg var en fisk.
Du kan ikke bare gå. Skru av lyset og bli borte, det går ikke. Jeg lar deg ikke. Og det er vel i bunn og grunn der problemet ligger. Jeg må la deg forsvinne. For du har faktisk gått. Skrudd av lyset og blitt borte. Jeg vet ikke hva jeg tviholder på, men det er ikke deg lenger. Det er lenge siden det var deg, det kommer alltid til å være deg, men det er ikke deg allikevel. Jeg må trekke pusten og slippe taket på dette forvrengte bildet jeg har av deg. Av oss. Oss før.