Ny i forumet og ønsker å dele :) <3

[Bentleif]

Hei

Jeg er relativt ny i dette forumet her, men jeg ønsker å dele min historie med andre som også har mistet og eventuelt få noen råd og tips på enkelte områder.

Vi mistet sønnen vår i uke 22 den 20.02.15 (dette var vårt andre barn). Han ble kalt "lillebror" siden vi har en datter på 2 år fra før av. Vannet mitt gikk en uke tidligere, og grunnet mye om og men med valg vi måtte ta og en del UL for å se hvordan det gikk med "lillebror" bestemte vi (jeg) oss for at vi skulle avslutte svangerskapet. Kjempe tøff avgjørelse, men etter mye relativt dårlig nyheter trykket inn i pappen, så var det den mest skånsomme avgjørelsen både for oss og for sønnen vår.

Jeg ble satt i gang og måtte føde på vanlig måte, forskjellen denne gangen var at det var en setefødsel og jeg fikk kun morfin (sist epidural) noe som relaterte til litt mer smerte enn vanlig. Da han var ute og alt var over fikk vi tilbud om vi ville se han. Jeg hadde et ønske om dette men mannen min var litt usikker men bestemte seg til slutt å se han. Overraskende nok så tok vi dette meget pent, ingen gråt, men vi bare beundret og så på han hvor pen og fredfull han var. Jeg tok han opp i armene mine og ga han et lite nuss og kjente litt på han. Mannen min ønsket bare å gi han et lite kyss i pannen.
Etter vi hadde fått ha han litt ringte vi på til jordmoren for å be hun ta han med seg. Vi ble så usikker på hvor lenge vi kunne ha ham, så følte vi måtte gi han fra oss. Etter 5 minutter begynte jeg å savne han og tårene kom som en foss ut av øynene, og jeg vill ha han tilbake i armene mine. Nå begynte jeg å tenke på om det var lurt av oss å se han, nå som jeg savnet han sånn... Jeg turte ikke ringe på for å spørre om jeg kunne se han igjen, for det hadde sikkert vært teit.. Så vi lot være og brukte tiden på å trøste hverandre. Men jeg begynte å kjenne på om jeg angret på å se han siden jeg konstant tenkte på han, og jeg gjør det forsåvidt i dag også. Jeg tenker at det er nok en vanlig sørgeprosess å stadig vekk tenke på det.

Er det noen som oppleve det på samme måte? Ville bare ha han med meg hjem selv om han ikke levde.

Etter noen timer fikk vi spørsmål om hva vi ønsket å gjøre med han? Obduksjon? Skal dere gravlegge eller vil dere ha han på en minnelund?

Mannen min og jeg hadde snakket litt på forhånd at vi ønsket minnelund fordi vi ikke hadde noe navn til han annet enn "lillebror" og at vi ikke helt viste hva vi skulle gjøre (her var det heller ingen som snakket med oss om hva alternativene innebar). Så vi valgte minnelund... men i dag kjenner jeg at jeg angrer på det, og har det vondt inni meg.... Mannen min ringte til sykehuset for å høre hvor han lå og de informerte han om det men synes det er så rart at de ikke informerte om det i det hele tatt hvor han kom til å bli gravlagt.. Hverken på tlf eller post, eller er det ikke meningen at vi skal bli informert om det?

Noe annet jeg lurer på er om man skal på 6 ukers kontroll selv om man har dødfødt, og kan man prøve igjen med en gang, eller må man vente de 6 ukene?

Legger ved et fint minne vi fikk fra sykehuset <3 <3

 

[UngeSpire]

Sender varme klemmer til deg<3 har ingen råd så sender klemmer! Vondt at dere måtte avslutte på den måten, men siden dere valgte det så antar jeg at han ikke ville levd utenfor

 

[Trollmor]

Å som jeg gråter for dere ! Ser nesten ikke det jeg skriver her . Kondolerer så masse ! Utrolig sterkt og godt skrevet !
Jeg mistet min første i uke 20 og jeg angrer at jeg ikke fikk sett min lille ! For meg så husker jeg nesten ingenting av dagene på sykehuset da jeg fikk den forferdelige beskjeden og jeg måtte føde min kjære lille . Jeg angrer så mye på at jeg ikke så min lille og at jeg ikke fikk vite hvilket kjønn det var , jeg var i sjokk og først flere dager etter fødselen kom jeg til meg selv og begynte å tenke ! Jeg savnet så sterkt min lille , ville holde den og vise min kjærlighet , og har hele tiden etter følt meg som verdens værste mor som ikke ønsket og se og holde mitt eget barn ! Jeg ble gravid 5 mnd etter og litt over ett år etter min første fødsel fikk jeg en nydelig jente !
Ett nydelig minne dere fikk fra sykehuset , skulle ønske jeg også hadde noe sånt !
Lykke til videre , ta dere tid til sorgen men ikke glem å se forover !

 

[Bentleif]

Sender varme klemmer til deg<3 har ingen råd så sender klemmer! Vondt at dere måtte avslutte på den måten, men siden dere valgte det så antar jeg at han ikke ville levd utenfor

Han hadde mest sannsynlig ikke levd lenge idet han hadde kommet ut Lungene var alt for skjøre siden de ikke fikk utviklet seg mer etter uke 21. Og det var også veldig mye annen funksjonshemninger som kunne oppstå ved at han hadde blitt født i uke 24. I tillegg var det ikke noe garanti for at han hadde overlevd frem til uke 24 heller. Men valget var utrolig vanskelig

 

[UngeSpire]

Han hadde mest sannsynlig ikke levd lenge idet han hadde kommet ut Lungene var alt for skjøre siden de ikke fikk utviklet seg mer etter uke 21. Og det var også veldig mye annen funksjonshemninger som kunne oppstå ved at han hadde blitt født i uke 24. I tillegg var det ikke noe garanti for at han hadde overlevd frem til uke 24 heller. Men valget var utrolig vanskelig

Det kan jeg tenke meg. For en utrolig stor smerte

 

[Bentleif]

Å som jeg gråter for dere ! Ser nesten ikke det jeg skriver her . Kondolerer så masse ! Utrolig sterkt og godt skrevet !
Jeg mistet min første i uke 20 og jeg angrer at jeg ikke fikk sett min lille ! For meg så husker jeg nesten ingenting av dagene på sykehuset da jeg fikk den forferdelige beskjeden og jeg måtte føde min kjære lille . Jeg angrer så mye på at jeg ikke så min lille og at jeg ikke fikk vite hvilket kjønn det var , jeg var i sjokk og først flere dager etter fødselen kom jeg til meg selv og begynte å tenke ! Jeg savnet så sterkt min lille , ville holde den og vise min kjærlighet , og har hele tiden etter følt meg som verdens værste mor som ikke ønsket og se og holde mitt eget barn ! Jeg ble gravid 5 mnd etter og litt over ett år etter min første fødsel fikk jeg en nydelig jente !
Ett nydelig minne dere fikk fra sykehuset , skulle ønske jeg også hadde noe sånt !
Lykke til videre , ta dere tid til sorgen men ikke glem å se forover !

Kondolerer masse til dere også Så bra det gikk fort etterpå, men prøvde dere rett med en gang eller noen uker etterpå? Takk for støtte

 

[Trollmor]

Vi tok 3mnd fri for prøving etter og så tok det 2 mnd. Før vi var gravide igjen

 

[Lillesooolstråle]

Først så vil jeg sende deg en stor klem. Mistet også vår skatt i uke 21 / 22.
Vi ventet 6 mnd med å prøve igjen. Det var fordi jeg ikke følte meg klar igjen før da.
Men legene anbefaler å vente 3 mnd, det er nok mest på grunn av sorg prosessen.

<3

 

[Bentleif]

Vi tok 3mnd fri for prøving etter og så tok det 2 mnd. Før vi var gravide igjen

Så bra Vil ikke forhaste oss men heller ikke vente for lenge

 

[Bentleif]

Først så vil jeg sende deg en stor klem. Mistet også vår skatt i uke 21 / 22.
Vi ventet 6 mnd med å prøve igjen. Det var fordi jeg ikke følte meg klar igjen før da.
Men legene anbefaler å vente 3 mnd, det er nok mest på grunn av sorg prosessen.

<3

Stor klem til deg også <3 Kan jeg spørre hva dere gjorde med begravelse?

Vi tenkte i hvertfall å vente 6 uker til vi har vært på den 6 ukers kontrollen for å så høre hva vi skal gjøre. Føler meg heller ikke helt klar...

 

[Lillesooolstråle]

Stor klem til deg også <3 Kan jeg spørre hva dere gjorde med begravelse?

Vi tenkte i hvertfall å vente 6 uker til vi har vært på den 6 ukers kontrollen for å så høre hva vi skal gjøre. Føler meg heller ikke helt klar...

Klart du kan spørre om det<3

Vi valgt å ikke se, heller ingen begravelse. Vi var begge enige om det. Og vi angrer ikke. Men det er så forskjellig fra person til person og fra situasjon til situasjon.
Vår skatt hadde veldig mange "feil", et utrolig skjeldent syndrom som heter triploid 69. Så sykehuset ville ta obduksjon for å lære mere om denne typen syndrom. Skatten vår hadde igjen sjanse, hadde ikke overlevd utenfor livmoren min, tror nok det er mye av grunnen til at vi valgt å ikke se.

Vi har dessvere også fått utrolig dårlig oppfølging og veldig lite informasjon

Sikker lurt å vente til etter kontroll, da begynne rnok forhåpentligvis kroppen din å komme litt mere i balanse på alle måter. Mange klemmer til deg <3

 

[Bentleif]

Klart du kan spørre om det<3

Vi valgt å ikke se, heller ingen begravelse. Vi var begge enige om det. Og vi angrer ikke. Men det er så forskjellig fra person til person og fra situasjon til situasjon.
Vår skatt hadde veldig mange "feil", et utrolig skjeldent syndrom som heter triploid 69. Så sykehuset ville ta obduksjon for å lære mere om denne typen syndrom. Skatten vår hadde igjen sjanse, hadde ikke overlevd utenfor livmoren min, tror nok det er mye av grunnen til at vi valgt å ikke se.

Vi har dessvere også fått utrolig dårlig oppfølging og veldig lite informasjon

Sikker lurt å vente til etter kontroll, da begynne rnok forhåpentligvis kroppen din å komme litt mere i balanse på alle måter. Mange klemmer til deg <3

Da forstår jeg at dere ikke ønsket å se. Vi ble informert om at Jordmor måtte vurdere om vi kunne se han, at alt var ok, og det var det så jeg ønsket å se han Hadde strikket et par sokker til han også den tiden jec var innlagt på sykehuset, som jeg fikk sette på han. Jeg er i den modusen at jeg tenker at jeg har sett han og har et ansikt på han og siden minnelund er anonymt så vil jeg gjerne ha en egen grav til han siden jeg har sett han og har et "forhold" til han. Men mannen min er så for minnelund, men jeg tror jeg må kontakte begravelsesbyrået å høre med de.

Har ikke fått så veldig bra oppfølging Når jeg snakket med hun fra begravelsesbyrået så sa hun til meg at det var ingen som ville ha kontaktet meg hvis jeg ikke gjorde det selv. Fikke heller ikke noe nr med meg fra sykehuset etterpå, det fikk jeg etter å ha ringt føden et par ganger å spurt spm.. følte meg så til bry
Ja jeg har ikke fått noe innkalling i posten ennå om kontroll og har gått en 4 uker i dag :/

 

[Milliun]

Hei. Jeg mistet i november og vi valgte å gravlegge i graven til faren min. Det kunne vi gjort uten å gjøre noe mer, men vi valgte også gravere navn på stenen som sto der så nå venter vi på at den skal bli klar.. Det ble naturlig for oss etter noen lange uker med mye frem og tilbake og et sterkt håp om at vi skulle ha all flaks i verden og at det skulle gå bra tilslutt.

 

[Mami15]

Vi valgte å avbryte svangerskapet i uke 22 etter sjokkbeskjed på ul.
Vi fikk vite at jenta vår var alvorlig syk og måtte igjennom utallige operasjoner, og det var allikevel ikke sikkert hvor lenge hun ville overleve.
Vi hadde vært på mange ul da hun lå så vanskelig til at de ikke fikk sjekket alt, men at alt de så var som det skulle og at vi ikke trengte å bekymre oss. Så da vi skulle på en rutine ul bare for å kontrollere alt fikk vi sjokkbeskjeden! Det var så umenneskelig vondt, men vi er veldig trygge på at det vi gjorde var det rette for jenta vår, selv om det var det værste for oss.

Jeg ble satt i gang noen dager etter, og måtte også føde vanlig noe jeg frykta veldig siden dette var vår første. Fødselen gikk bedre enn forventet. Jeg fikk epidural tidlig så kjente veldig lite. Vi valgte å se og holde henne noe jeg er veldig gla for. Etter jordmor tok hun mer seg følte jeg et enormt trang til å se henne igjen. Jordmor kom tilbake med henne og hun lå i ei lita eske, tullet inn i et hvitt klede. Hun var så utrolig vakker og fredfull. Jeg brøt helt sammen i går og satt bare å så på jenta mi.

Vi valgte å begrave henne på en minnelund. Selv om den ligger et stykke ifra oss, var det rett for oss. Selv om hun er begravd der så har jeg ho med meg i minnene og hjertet hele tiden

Vi har hatt mange tunge studer etter. Da jeg kom hjem fra sykehuset følte jeg meg som verdens værste person. Jeg følte at jeg hadde forlatt jenta mi, hvilken mor gjør det? Jeg ville bare holde henne trygt i armene mine. Alt var mørkt og vondt, og ingen kunne trøste for jeg følte jeg fortjente å ha det slik siden jeg bare hadde forlatt henne.

Sorgen har mange faser. Den første mnd gikk etterhvert greit, men når litt tid var gått ble alt mørkt igjen. Da begynte det å gå opp for meg hva vi hadde vært igjennom og hva som egentlig hadde skjedd. Julen kom rett etter og det ble enda værre. Men så løsnet ting litt etter litt. Men dagene går opp og ned. I dag er plutselig en tung og vanskelig dag.

I dag vet vi begge at valget vi tok var det rette da. Og jeg vet at jeg kommer styrket ut av dette som person.
Vi er nå gravide igjen og jeg er 12 uker. Svangerskapet så langt har vært fryktelig tungt. Jeg er redd hver dag, og er livredd for at noe slik skal skje igjen! Men jeg er nødt til å prøve å se fremover og ikke la frykten styre gleden ! mange klemmer til deg og alle andre her som har mistet

 

[Mami15]

Når det kommer til etterkontrollen og prøving så sa de bare at det var lurt å vente litt. Vi ønsket selvfølgelig å prøve med en gang. De førte pp var grusomme for meg, da jeg nok psykisk ikke var klar. Jeg begynte å grine etter samleie og var langt nede i kjelleren. Det tok allikevel ikke "mer" enn 4 mnd, men i ettertid er jeg glad for det tok såpass. Jeg måtte komme meg psykisk!

Etterkontrollen ble jeg lovet 6 uker etter, da de forsto at vi ønsket å prøve med en gang igjen. Og jeg hørte tilogmed at gynekologen som hadde fulgt oss sa at jordmor skulle sette meg opp hos henne om 6 uker. Det skjedde selvfølgelig ikke og jeg måtte ringe selv til sykehuset og etterlyse timen og da fikk jeg beskjed om at jeg var satt opp til en helt annen. Jeg ble kjempe lei meg, og måtte grine meg til en samtale hos hun gynekologen jeg egentlig skulle til, og hun hadde ikke mulighet for GU sjekk.

Forhåpentligvis slipper du å purre, men jeg ville for sikkerhetsskyld ringt og hørt om du er satt opp til noe

 

[Bentleif]

Vi valgte å avbryte svangerskapet i uke 22 etter sjokkbeskjed på ul.
Vi fikk vite at jenta vår var alvorlig syk og måtte igjennom utallige operasjoner, og det var allikevel ikke sikkert hvor lenge hun ville overleve.
Vi hadde vært på mange ul da hun lå så vanskelig til at de ikke fikk sjekket alt, men at alt de så var som det skulle og at vi ikke trengte å bekymre oss. Så da vi skulle på en rutine ul bare for å kontrollere alt fikk vi sjokkbeskjeden! Det var så umenneskelig vondt, men vi er veldig trygge på at det vi gjorde var det rette for jenta vår, selv om det var det værste for oss.

Jeg ble satt i gang noen dager etter, og måtte også føde vanlig noe jeg frykta veldig siden dette var vår første. Fødselen gikk bedre enn forventet. Jeg fikk epidural tidlig så kjente veldig lite. Vi valgte å se og holde henne noe jeg er veldig gla for. Etter jordmor tok hun mer seg følte jeg et enormt trang til å se henne igjen. Jordmor kom tilbake med henne og hun lå i ei lita eske, tullet inn i et hvitt klede. Hun var så utrolig vakker og fredfull. Jeg brøt helt sammen i går og satt bare å så på jenta mi.

Vi valgte å begrave henne på en minnelund. Selv om den ligger et stykke ifra oss, var det rett for oss. Selv om hun er begravd der så har jeg ho med meg i minnene og hjertet hele tiden

Vi har hatt mange tunge studer etter. Da jeg kom hjem fra sykehuset følte jeg meg som verdens værste person. Jeg følte at jeg hadde forlatt jenta mi, hvilken mor gjør det? Jeg ville bare holde henne trygt i armene mine. Alt var mørkt og vondt, og ingen kunne trøste for jeg følte jeg fortjente å ha det slik siden jeg bare hadde forlatt henne.

Sorgen har mange faser. Den første mnd gikk etterhvert greit, men når litt tid var gått ble alt mørkt igjen. Da begynte det å gå opp for meg hva vi hadde vært igjennom og hva som egentlig hadde skjedd. Julen kom rett etter og det ble enda værre. Men så løsnet ting litt etter litt. Men dagene går opp og ned. I dag er plutselig en tung og vanskelig dag.

I dag vet vi begge at valget vi tok var det rette da. Og jeg vet at jeg kommer styrket ut av dette som person.
Vi er nå gravide igjen og jeg er 12 uker. Svangerskapet så langt har vært fryktelig tungt. Jeg er redd hver dag, og er livredd for at noe slik skal skje igjen! Men jeg er nødt til å prøve å se fremover og ikke la frykten styre gleden ! mange klemmer til deg og alle andre her som har mistet

Takk for at du delte

 

[Bentleif]

Takk for at du delte ❤ Har tenkt at jeg må purre på de, men da må jeg ringe fødeavdelingen, er det eneste tlf nr jeg har...

 

[Mami15]

Jeg ringte kvinneklinikken, det var fordi det var der timen var satt opp. Altså gynekologisk poliklinikk. Jeg ville prøv det. Jeg orket ikke ringe føden da det føltes veldig vanskelig for meg

 

[Mami15]

Takk for at du delte

For meg ble det å snakke om det og skrive ned hva vi har vært igjennom litt terapi for meg. Det hjalp for meg å lese andres historer, da jeg ikke følte meg alene om tanker og følelser

 

[Bentleif]

Jeg ringte kvinneklinikken, det var fordi det var der timen var satt opp. Altså gynekologisk poliklinikk. Jeg ville prøv det. Jeg orket ikke ringe føden da det føltes veldig vanskelig for meg

Kanskje jeg skal prøve det, er så vanskelig å vite alt sånn, og ikke noe oppfølging