Noen dager er alt som vanlig.. Og man er blid og gjør alt som om noe aldri har skjedd..
Også kommer dagene hvor man kanskje er sur og grinete hele dagen uten å vite hvorfor..
Også er det dagene hvor alt minner en om hvor man skulle vært..
Hvor stor magen skulle vært, at man skulle redd opp vogga og snart holde en sprell levende baby i armene..
For min del bar jeg mitt barn i nesten 6 mndr.. Jeg hata det... Gå gravid, være dårlig og hele shjiten.. Gløden meg i rævva Liksom!
Nå skulle jeg gitt hva som helst for å kasta opp og ikke klart å gå ell No..
Jeg sniffer inn lukta av min bestevenninnes baby, og elsker å holde en levende baby!
Men jeg sku så ønske jeg og hadde en snart!
Når jeg så den altfor lille jenta mi så kunne jeg se at Hu var mi! Hu ligna på storesøster og alt..
Men jeg kjenner og at båndet ikke var der... Nå føles det ikke som et ordentlig barn... Hu var jo ikke det heller.. Hu ble aldri ferdig liksom...
Vi valgte å ikke gi Hu navn.. Vi hadde aldri blitt enige heller...
Vi velger å sette urnen ned på familiestedet med kun en liten stein med en dato på..
Mest for at storesøster skal få et sted å forholde seg til.. Ikke lett for en 4 åring å skjønne alt...
Dette blir langt og rotete..
Men jeg synes det er vanskelig å forholde seg til alt... Det som har skjedd, alle rundt oss, er man for lite lei seg, for mye lei seg?
Det er ikke som å miste et menneske som har levd... Men det var allikevel et lite menneske dette å!!
Eneste jeg vil er å bli gravid igjen og få en levende baby! Det var jo planen!! Men jeg kjenner jeg gruer meg til hvor lang tid det tar... Hvor langt tid før man er gravid igjen.. Og de f 9 mnd igjen.. Men Guri Malla jeg skal ikke bry meg om hvor fælt det er å gå gravid!!
Man får er nytt perspektiv på livet! Og jeg elsker mannen min og jentungen mer enn noen gang!! Jeg er glad for alt jeg har og håper vi kan komme inn i en "Normal" rutine igjen med en liten en på vei!!
(Hadde visst litt jeg måtte ut med!)
Også kommer dagene hvor man kanskje er sur og grinete hele dagen uten å vite hvorfor..
Også er det dagene hvor alt minner en om hvor man skulle vært..
Hvor stor magen skulle vært, at man skulle redd opp vogga og snart holde en sprell levende baby i armene..
For min del bar jeg mitt barn i nesten 6 mndr.. Jeg hata det... Gå gravid, være dårlig og hele shjiten.. Gløden meg i rævva Liksom!
Nå skulle jeg gitt hva som helst for å kasta opp og ikke klart å gå ell No..
Jeg sniffer inn lukta av min bestevenninnes baby, og elsker å holde en levende baby!
Men jeg sku så ønske jeg og hadde en snart!
Når jeg så den altfor lille jenta mi så kunne jeg se at Hu var mi! Hu ligna på storesøster og alt..
Men jeg kjenner og at båndet ikke var der... Nå føles det ikke som et ordentlig barn... Hu var jo ikke det heller.. Hu ble aldri ferdig liksom...
Vi valgte å ikke gi Hu navn.. Vi hadde aldri blitt enige heller...
Vi velger å sette urnen ned på familiestedet med kun en liten stein med en dato på..
Mest for at storesøster skal få et sted å forholde seg til.. Ikke lett for en 4 åring å skjønne alt...
Dette blir langt og rotete..
Men jeg synes det er vanskelig å forholde seg til alt... Det som har skjedd, alle rundt oss, er man for lite lei seg, for mye lei seg?
Det er ikke som å miste et menneske som har levd... Men det var allikevel et lite menneske dette å!!
Eneste jeg vil er å bli gravid igjen og få en levende baby! Det var jo planen!! Men jeg kjenner jeg gruer meg til hvor lang tid det tar... Hvor langt tid før man er gravid igjen.. Og de f 9 mnd igjen.. Men Guri Malla jeg skal ikke bry meg om hvor fælt det er å gå gravid!!
Man får er nytt perspektiv på livet! Og jeg elsker mannen min og jentungen mer enn noen gang!! Jeg er glad for alt jeg har og håper vi kan komme inn i en "Normal" rutine igjen med en liten en på vei!!
(Hadde visst litt jeg måtte ut med!)
