Noen som vet??? *langt*

mamila

mamila

Glad i forumet
om det finnes en jobb hvor man kan få utbetalt 50 000 kr i mnd ved å sitte på rævva å ikke gjøre noenting???? Hjeeeelp meg noen...Det klikker for kjæresten min(evt snart x-kjæreste).Han er arbeidsledig og bitter på samfunnet,hvor urettferdig alt skal være.Og han nekter å finne seg en jobb,for han kommer ikke til å tjene det han har lyst til å tjene uansett...Faen as...Hva skal jeg gjøre a??? Går på veggen snart av alle de egoistiske tankene hans...Han synes jo jeg er heelt teit som jobber for 15 000 kr i mnd,skjønner ikke vitsen med å leve hvis man skal tjene så lite..Råd,tips ett eller annet anyone????[:(][:(][:(][:(][:(]
 
Få han til å starte eget så kan han jo se om det er så lukrativt å drive bedrift i Norge. For det er det IKKE.
 
Sorry altså, men en sånn mann hadde ikke jeg takla å forholde meg til! Rett og slett! Den innstillingen er noe av det teiteste jeg har hørt, dersom kan på død og liv må ha så mye utbetalt så får han ta seg den utdannelsen som evt kan gi han en sånnt type jobb. Hvis ikke, så får han dra seg på jobb og få en normal inntekt som resten av oss!
 
Jeg er sååå enig med dere alle..Men han er vanskelig,og har et temperament uten like.Hvis jeg nevner at jeg flytter ut hvis ikke ting ordner seg,klikker det for han og sier at jeg ikke får ta ifra han hans ufødte barn,osv osv...Men jeg orker ikke dette mer.Jeg er sååå sliten,tårene bare renner og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg selv...Bare tanken på å ha han gående oppå meg 24/7 under permisjonen får meg til å ville kaste opp!!!
Han har ikke utdannelse,og skole er utelukket.Han sliter med sosial angst,for kjente og ukjente.Derfor er det heller ingen jobb som "passer" for han..
 
ORIGINAL: larsen85

Jeg er sååå enig med dere alle..Men han er vanskelig,og har et temperament uten like.Hvis jeg nevner at jeg flytter ut hvis ikke ting ordner seg,klikker det for han og sier at jeg ikke får ta ifra han hans ufødte barn,osv osv...Men jeg orker ikke dette mer.Jeg er sååå sliten,tårene bare renner og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg selv...Bare tanken på å ha han gående oppå meg 24/7 under permisjonen får meg til å ville kaste opp!!!
Han har ikke utdannelse,og skole er utelukket.Han sliter med sosial angst,for kjente og ukjente.Derfor er det heller ingen jobb som "passer" for han..



Men kjære deg, da må du bare stå opp veldig tidlig en morgen også bare stikke eller noe. Det der hørtes ikke bra ut i det hele tatt. Om du ikke klarer å gjøre det for deg selv, tenk på barnet da.
 
OK...han høres jo rimelig spesiell ut!
Tror nok jeg ville kommet meg vekk fra han!!
 
ORIGINAL: verandahora

ORIGINAL: larsen85

Jeg er sååå enig med dere alle..Men han er vanskelig,og har et temperament uten like.Hvis jeg nevner at jeg flytter ut hvis ikke ting ordner seg,klikker det for han og sier at jeg ikke får ta ifra han hans ufødte barn,osv osv...Men jeg orker ikke dette mer.Jeg er sååå sliten,tårene bare renner og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg selv...Bare tanken på å ha han gående oppå meg 24/7 under permisjonen får meg til å ville kaste opp!!!
Han har ikke utdannelse,og skole er utelukket.Han sliter med sosial angst,for kjente og ukjente.Derfor er det heller ingen jobb som "passer" for han..


Vet ikke helt åssen jeg skal skrive dette, for det høres uansett litt feil ut, men...
Hvorfor i all verden har du valgt å få barn med han da? Sånn med tanke på det siste jeg har uthevet her.
Han ble vel ikke sånn over natten etter at du ble gravid!


Det er det første jeg tenker også! Mitt eneste råd er å komme deg vekk fra han, han høres ikke ut som en god verken samboer eller far. Det er DU som må bestemme hva slags liv du ønsker for deg selv og barnet deres!
 
Jeg vet Inmari. Men det er vanskelig. Man tenker jo på det positive i forholdet også,og det er det masse av. Men hvor går grensen for hvor mye man skal takle i ett forhold? Min grense nærmer seg slutten...Er bare ett utrolig hardt skritt å ta.
 
ORIGINAL: larsen85

Jeg er sååå enig med dere alle..Men han er vanskelig,og har et temperament uten like.Hvis jeg nevner at jeg flytter ut hvis ikke ting ordner seg,klikker det for han og sier at jeg ikke får ta ifra han hans ufødte barn,osv osv...Men jeg orker ikke dette mer.Jeg er sååå sliten,tårene bare renner og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg selv...Bare tanken på å ha han gående oppå meg 24/7 under permisjonen får meg til å ville kaste opp!!!
Han har ikke utdannelse,og skole er utelukket.Han sliter med sosial angst,for kjente og ukjente.Derfor er det heller ingen jobb som "passer" for han..

 
Med hans innstilling, kan det vel umulig bli bedre med et barn på toppen. Avslutte forholdet?
 
ORIGINAL: larsen85

Jeg vet Inmari. Men det er vanskelig. Man tenker jo på det positive i forholdet også,og det er det masse av. Men hvor går grensen for hvor mye man skal takle i ett forhold? Min grense nærmer seg slutten...Er bare ett utrolig hardt skritt å ta.


For meg ser det ut som at den grensen er passert for en god stund siden..
 
Helt ærlig, så tror jeg ikke det kommer til å bli bedre. Hvilket forbilde tenker han å være for barnet deres?
Hvis ikke han tar tak i de problemene han har og får hjelp med sinne, angst og generelt dårlige holdninger, bør du sette deg selv og barnet først. Alt for mange går og venter på at ting skal bli bedre, men hvor lenge skal du/han gå og vente da?
Håper du har mennesker rundt deg som kan hjelpe deg til å ta et riktig valg for deg selv og barnet du bærer.
 
Barnet var ikke planlagt,men jeg har heller aldri vurdert å ta det bort. Man har jo ett håp at når man finner ut at man skal ha barn,at det da er noe som sier klikk oppi hodet på folk og får dem til å gjøre ALT som står i sin makt for at det barnet skal få det best mulig og vokse opp med gode og positive innstillinger til livet.Men det har jeg jo forstått nå,at ikke er mulig.Så dere har heeelt rett.Jeg må vekk herfra.
Tusen takk for alle svar og for at dere leser syte innleggene mine.Setter jeg pris på.Takk.
 
ORIGINAL: Marlu

han hørtes jo helt latterlig ut [&:]

skal man være bitter på samfunnet for at man ikke tjener 50 000 i mnd? [8|]

nei, han trenger å komme seg ut å få litt nye impulser om ikke annet [:-]
 
For meg høres det ut som om du bare burde ta det skrittet, og jeg tror ikek du vil angre på det om du gjør det. Man ser ofte ikke før etterpå hvor tyngende det forholdet virket på deg.

Har vært borti liknende situasjon, men da var jeg 20 og det var heldigvis ingen barn inni bildet. Han var min første store forelskelse og på mange måter min beste venn, men ærlig talt: en god venn demotiverer deg da ikke til å jobbe og leve et vanlig liv. Angret ikke en dag på at jeg gjorde det slutt.
 
Kom deg vekk. Skjønner det er utrolig vanskelig, og har respekt for at det kan ta tid, men du vil vinne tilbake energi og selvfølelse ved å gjøre det. Har du venner/familie rundt deg til å støtte deg?
 
Ja,har venner og familie rundt meg som støtter meg.Men jeg er en person som skal være så sterk hele tiden,og komme meg igjennom ting selv.Så jeg synes det er heelt lavmål å komme krypende til familie og venner og få hjelp.Er en sperre jeg har bare.Men nå må jeg bare ta tak i det.For jeg klarer ikke å leve sånn er.Jeg er bare 3 mnd på vei,men hvor lenge må jeg vente før han tar tak o seg selv?Noe jeg er veeeldig usikker på om han kommer til å gjøre i det hele tatt.Nei,dette var ikke en situasjon jeg ville havne i,hvertfall ikke med ett barn i bilde.Men men...
 
ORIGINAL: larsen85

Ja,har venner og familie rundt meg som støtter meg.Men jeg er en person som skal være så sterk hele tiden,og komme meg igjennom ting selv.Så jeg synes det er heelt lavmål å komme krypende til familie og venner og få hjelp.Er en sperre jeg har bare.Men nå må jeg bare ta tak i det.For jeg klarer ikke å leve sånn er.Jeg er bare 3 mnd på vei,men hvor lenge må jeg vente før han tar tak o seg selv?Noe jeg er veeeldig usikker på om han kommer til å gjøre i det hele tatt.Nei,dette var ikke en situasjon jeg ville havne i,hvertfall ikke med ett barn i bilde.Men men...


Kan jo være det som skal til for at han skal våkne og ta tak i livet sitt også. Uansett, du må tenke på ditt liv og barnet ditt sitt liv og hvordan du vil ha det. Jeg er sikker på at du vil klare deg veldig bra selv om det føles tøft nå. Og husk at folk tilbyr seg hjelp for de faktisk har lyst til å være der og bidra, er ikke noe nederlag å ta imot det[:)]
 
Han blir 25 i nov[8|]
 
ORIGINAL: skyberta

ORIGINAL: larsen85

Ja,har venner og familie rundt meg som støtter meg.Men jeg er en person som skal være så sterk hele tiden,og komme meg igjennom ting selv.Så jeg synes det er heelt lavmål å komme krypende til familie og venner og få hjelp.Er en sperre jeg har bare.Men nå må jeg bare ta tak i det.For jeg klarer ikke å leve sånn er.Jeg er bare 3 mnd på vei,men hvor lenge må jeg vente før han tar tak o seg selv?Noe jeg er veeeldig usikker på om han kommer til å gjøre i det hele tatt.Nei,dette var ikke en situasjon jeg ville havne i,hvertfall ikke med ett barn i bilde.Men men...


Kan jo være det som skal til for at han skal våkne og ta tak i livet sitt også. Uansett, du må tenke på ditt liv og barnet ditt sitt liv og hvordan du vil ha det. Jeg er sikker på at du vil klare deg veldig bra selv om det føles tøft nå. Og husk at folk tilbyr seg hjelp for de faktisk har lyst til å være der og bidra, er ikke noe nederlag å ta imot det[:)]


Ja absolutt.Jeg må det nå,forstår det. Hmmm...Dette blir noen tøffe dager framover.Wish me luck...
 
ORIGINAL: Bdancer

da får han hute seg til skolebenken da!


Enig.Men hvis du leser alt ovenfor,forstår du at det aldri kommer til å skje
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp