Tenkte bare jeg ville dele litt tanker jeg hadde rundt min første fødsel...
Fra midten av svangerskapet og et godt stykke videre hadde jeg mye angst og grua meg masse for den forenstående fødselen!
Og så fikk jeg jo høre all mulige slags "skrekkhistorier" fra andre,noe jeg ble forferdelig lei.
Så plutselig så fikk jeg liksom for meg det at det burde jo ikke være noe å grue seg for,iallefall ikke før en har gått til det og vet hva det innebærer...
Og den tanken gjorde at jeg greide å sile ut alle disse "skrekkhistoriene",og begynte å se fram mot fødselen på slutten- for da var jeg ille nysgjerrig på åssen det ville være.
Med førstemann her så gikk vannet på natta,og ingen rier kom,så jeg skulle komme tilbake dagen etterpå for å bli satt igang om det ikke kom rier.
Hadde da litt lang reisevei hjem,siden vi da ikke hadde bil- så vi ble da værende hos søstra til mannen min med familien der... Vi var til og med med på basar i barnehagen,på kvelden- og det ble en fin kveld før vi ble 3 i familien!
Var selv sagt mange som lurte på hva i all verden jeg gjorde på den basaren,da svigerinna mi måtte fortlle alle at vannet var gått. De lurte på om jeg grua meg,og syntes jo at jeg burde jo slappe av... Var jo i fin form og ville kose meg og tenkte at enten fikk jo riene komme av seg selv eller så ble jeg jo satt igang. For uansett så skulle jeg jo få oppleve fødselen!!![;)]
Det gikk jo strålende bra da...Vi fikk ei skjønn lita tulle![:D]
Og nå ser vi fram mot fødsel nr 3...I det hele tatt så er det jo ganske mange som får flere barn,så det kan jo ikke være så ille!!![;)]
*Oj,ble langt innlegg det her...[8|]
Men tenkte bare jeg skulle dele noen av tankene mine...[8|]