Så alle har forsikring? Eller er det slik at de rikeste har de beste, mens de fattige kanskje ikke har i det hele tatt? Tenkte i forhold til det du sier om tett oppfølging, at der Norge har et "gratis helsevesen som skal følge opp alle vil det samfunnsøkonomiske spille inn, men der folk i større grad shopper det de vil ha vil tilbudene være bedre (iallfall for de som kan betale for det).
Alle *må* ha sykeforsikring, kun de som går på trygd får dekket basic-pakka av staten. Uten sykeforsikring får du ikke bo i landet, så det er regulert av loven. Alle har altså rett på behandling, alltid. Både tannlegebehandling, den grunnleggende blodprøvetakingen som jeg har beskrevet at er festet i loven, etc. Fra den rumenske tiggeren på hjørnet til CEO - de har alle rett til behandling, alltid. Samme grunnlaget, deretter er differensieres det kun i nyanser.
De som tjener over en viss sum - tror det er 500,000 i året (som er mye her i landet) må betale ENORMT mye sykeforsikring. Den såkalte "private". Den er "tendensielt bedre" (inkludert alltid enerom, alltid time hos spesialist uten ventetid, alltid behandling av overlegen på avdelinga, blablabla), men koster dertil meget og lønner seg egentlig ikke hvis du ikke MÅ betale den. Men samfunnet her har funnet ut at de som tjener ekstra mye også skal måtte betale dertil ekstra mye inn i sykeforsikrings"fondet" på en måte, og for å "forsvare" det så får de da litt småtteri som differensierer det fra den "lovpålagte" sykeforsikringen. Det har vært mye snakk om å få fjernet denne såkalte private sykeforsikringa, men med nesten 100 millioner innbyggere i landet så er det meste ganske tungrodd her
Jeg synes at en mellomting hadde vært fint - jeg føler meg ikke mindre ivaretatt selv om jeg tjener såpass lite at jeg bare havner innunder "statlig lovforankret sykeforsikring". All tannlegebehandling er inkludert, jeg kan få så mange ultralyder jeg bare vil, jeg kan ringe rett til spesialister og få time hos de, jeg har alltid blitt godt oppfulgt og de spør alltid "ønsker du å få tannfylling som er like bra som den andre, men som varer noen år lengre slik at du ikke må bytte den ut?". Så kan jeg bestemme om jeg vil betale det lille ekstra. Det er valg og inklusiver som ikke er i Norge, for eksempel. På den andre siden synes jeg det er fint at Norge ikke er privatisert, slik at det ikke er så mye penger i sykebehandling. På den tredje siden betyr det at behandlingen stadig blir bedre og eksperter kan spesialisere seg. Mange i Norge må ut av landet for å få behandlinger som ikke tilbys i Norge, en indirekte bivirkning av denne "statligheten". Jeg synes ingen av løsningene er perfekte, men alle har sine styrker og svakheter som det hadde vært perfekt å lage en miks av. Savner ingen ting fra Norge, men vet at systemet der er velfungerende også. Nå har jeg vært mye i "gravidebusinessen" de siste 2 årene så her opplever jeg selvsagt en stor forskjell på hvordan det løses og synes kanskje at landet jeg bor i nå har en liten fordel ifht gratis UL'er fra uke 5 og full oppfølgning
På andre felt er Norge bedre, f.eks med gradert sykemelding (her er det 0 eller 100%, ingen ting derimellom), og hvor mye du får utbetalt når du er syk mer enn 6 uker / ufør.
