.
Last edited:
Noe du gruer deg til?
- Trådstarter Preggers87
- Opprettet
Jeg gruer meg til våkennetter. Guttungen sov veldig lite på natten, og jeg aner hvor mange timer vi har gått rundt å bært på han hyl skrikende på natten. Men ikke nok til å kalle det kolikk 
. Og etthvert hadde han bare veldig mange oppvåkningen, typ 10 på en natt 
.
Også gruer jeg meg litt til igjen å være stuckd hjemme, jeg er ekstremt rastløs av meg og egentlig ikke skrudd sammen til å være hjemme med nyfødt baby
. Iallefall ikke nå midt vinters, hvor jeg ikke kan gå ut i sola når ungen sover...
Og er litt spent på de første ukene. For jeg fikk dessverre ikke sånn instant forelskelse til min sønn, han lå jo bare der, ingen blikkontakt eller smil. Vet ikke helt hva jeg forventet meg, men trur mange glorifiserer den første tiden, hvor man blir spennende forelsket i den lille ide de kommer ut. Men virkeligheten var dessverre ikke sånn for meg. Men trur det blir lettere nå som jeg vet at det kanskje ikke er sånn det er
. Hvem vet, kanskje den stormende kjærligheten kommer tvert denne gang?!
Uansett hva man gruer seg til et jeg sikker at vi mester det alle mann.
. Og etthvert hadde han bare veldig mange oppvåkningen, typ 10 på en natt .Også gruer jeg meg litt til igjen å være stuckd hjemme, jeg er ekstremt rastløs av meg og egentlig ikke skrudd sammen til å være hjemme med nyfødt baby
. Iallefall ikke nå midt vinters, hvor jeg ikke kan gå ut i sola når ungen sover...Og er litt spent på de første ukene. For jeg fikk dessverre ikke sånn instant forelskelse til min sønn, han lå jo bare der, ingen blikkontakt eller smil
. Vet ikke helt hva jeg forventet meg, men trur mange glorifiserer den første tiden, hvor man blir spennende forelsket i den lille ide de kommer ut. Men virkeligheten var dessverre ikke sånn for meg. Men trur det blir lettere nå som jeg vet at det kanskje ikke er sånn det er. Hvem vet, kanskje den stormende kjærligheten kommer tvert denne gang?!Uansett hva man gruer seg til et jeg sikker at vi mester det alle mann
.
Gruer meg til de første ukene med lekke bryster, nattsvette, og ulvehunger. Og om jeg revner like mye som sist og blir like plaget. Klarte ikke sitte normalt på 5 uker, og deretter gikk det seg gradvis til. Reagerte på stingene, som heller ikke løste seg opp som de skulle. Aue var det!
Og om nestemann blir rake motsetning av mini, for det var nesten litt for enkelt med han. Sovebaby og gråt nesten aldri. Våkna selvfølgelig endel på natt, men var bare å dra fram puppen så slokna han før det var gått et kvarter. Og jeg sovner lett igjen.
Blir nok litt mer slitsomt nå uansett, med en halvannetåring hjemme samtidig.
Og om nestemann blir rake motsetning av mini, for det var nesten litt for enkelt med han. Sovebaby og gråt nesten aldri. Våkna selvfølgelig endel på natt, men var bare å dra fram puppen så slokna han før det var gått et kvarter. Og jeg sovner lett igjen.
Blir nok litt mer slitsomt nå uansett, med en halvannetåring hjemme samtidig.
Jeg gruer meg til de såre brystvortene. Når det er så vondt at jeg gråter hver gang babyen skal legges til. Sist måtte jeg ha noe å holde meg hardt fast i med begge hender, mens mannen la baby til brystet.
Og gruer meg til å blø i ukesvis.
Og til å våkne på natta i en gjennomvåt seng blandet med svette og morsmelk og sikkert tiss fra baby. Alle mine barn har tisset rett gjennom bleiene i de minste størrelsene. Prøvd de fleste merker, men alt går rett gjennom.
Og gruer meg til å blø i ukesvis.
Og til å våkne på natta i en gjennomvåt seng blandet med svette og morsmelk og sikkert tiss fra baby. Alle mine barn har tisset rett gjennom bleiene i de minste størrelsene. Prøvd de fleste merker, men alt går rett gjennom.
Det er en lettelse å lese at det ikke bare er jeg som gruer meg til ting i barseltiden 
Etter fødselen når babyen kommer?
Er svært spent på barnas reaksjon. Spesielt minstemor. Er også spent på om det blir en sovebaby, da forrige hadde lakenskrekk av dimensjoner.
Begge barna er enda veldig «aktive» på natten tross at der er 5 og 3 år. Eldste har akkurat sluttet med bleie på natten og det krever sitt. Kjenner jeg gruer meg mest for å miste så mye søvn, aldri spise varme måltider, søskensjalusi og fordi jeg vet jeg må være endel alene med barna når han er på jobb. Jeg tåler ikke stress så godt g når det blir mye krangling og kreving sutring og grining blir det fort høye skuldre.. i tillegg trives jeg dårlig når jeg henger bakpå med husarbeid. Føler at vi akkurat var i ferd med å gli over i en behagelig småbarns boble, med for det meste god søvn, og at både jeg og mannen hadde overskudd til både hverandre og barna. Mannen har en svært krevende sjefsstilling som er alt annet en A4. Det vil være jeg som har hovedansvar for barna. Også om natten. Har ikke lyst å være en sur trett og stressa mor... men er redd jeg kommer til å bli nettopp det...
Om det er mye krangling kan vel eldste på 5 leke uten konstant tilsyn? Hva med å feste et webkamera på soverommet/kjellerstua/annet og la eldste leke der, mens du følger med på kamera? Eller inndeling i stua med gjerder eller møbler som "skillevegg"? Greit å bare dele de opp om det er mye krangling istedenfor å tvinge seg gjennom det.
Det med husarbeid skjønner jeg. Er ikke så mye selve rotet/utseendet som plager meg, men det at du konstant blir minnet på noe du burde gjort og har det hengende over hodet. Jeg har vært mye dårlig nå de 3 første mnd av svangerskapet, og kjent veldig på dette med at jeg ikke fåt gjort noe som helst. Alt bare forfaller rundt meg, klesvasken er blitt et fjell, hybelkaninene formerer seg og tar over huset, rotehaugen i hjørnet har ramlet overende og flyter utover. Blah.
Og søvn. Har hatt en periode med å våkne i 4-5 tiden på morgenen og ikke få sovet igjen. Har sovet mye iløpet av dagen og da blir jeg så surrete i hodet og hodepine osv. Veldig slitsomt. Så dette ser jeg mistenksomt frem til. Vil ikke si at jeg gruer meg, men mer at jeg ser at dette kan bli utfordrende dersom jeg ikke får sovet ordentlig i løpet av natta. Om baby sover er jo en ting, men jeg sover dårlig uavhengig av baby eller ikke, så det kan bli et problem når jeg da MÅ holde meg våken hele dagen etter en slik natt. Har klart det i perioder, men merker at det etter 3 mnd ca er tomt på restlageret mitt av energi. Da bare kollapser jeg. Så vi får se, rett og slett.
Har heldigvis en flott mann som har en slik energi at jeg ikke skjønner hvilken planet han er fra. Jeg kaller han supermannen og er full av beundring. Han ordner og styrer og fikser hus og lager mat og turer hunder og drar på jobb og gjør innkjøp og klipper gresset og beiser terassen og er bare turbo. Jeg ser at han også blir sliten etterhvert, men han har ca ti ganger så stor kapasitet som meg, så jeg lener meg på han og tenker at vi kommer oss gjennom det. Til gjengeld glemmer han ofte ting, eller legger fra seg ting uten å vite hvor de er, så jeg har rollen som etterkontrollør som passer på at huset ikke tar fyr og at apparater er slukket og maten er satt i kjøleskapet og flytter på snubleting som han har lagt fra seg. Bidrar med litt smått her og der, og tror at alle monner drar.
Jeg gruer meg ikke, men er bekymret for om jeg får skader/problemer med å gå. Har vært veldig sliten i ryggen (bekken?) de siste dagene og har slitt med å bevege meg. Da fungerer det ikke med trilleturer eller turer med hundene, så om jeg ikke kan gå som før er jeg bekymret for hvordan det skal bli. Har masse trapper i huset også, og det å bøye seg/bære på ting har vært tungt. Mye som må bæres opp og ned.
Jeg gruer meg ikke til så mye, mer bekymring for om og hvis. Dette er første barnet, så jeg vet ikke hvordan det vil bli. Jeg gruer meg for å gjøre feil. For at jeg skal være uoppmerksom og ikke passe godt nok på.
Hehe ikke for å høres nedlatende ut
men hvis du får flere barn vil du kanskje se situasjonen litt anderledes det er mye mer som må gjøres når man har to barn en ingen. Da kan man ta hensyn bare til seg selv. Selvfølgelig klarer 5 åringen å leke selv men det er ikke alltid bare å si til en 5 åring som kjeder seg at han skal gå å leke selv. Barna krangler fordi de kjeder seg og jeg er ikke istand til å sysselsette dem med tur og tur til lekeplassen etc på grunn av bekkenet når man har to nettaktive barn og skal få det 3dje tror jeg rett og slett man gruer seg litt mer siden man vet hva man kan få og eventuelt gå til jeg var veldig dårlig med den første og den andre men i første svangerskap kunne jeg ta alt i mitt tempo. Sove når jeg trengte etc. Det går ikke med to barn som har sommerferie eller to aktive barn i helger og andre ferier når mannen må jobbe kanskje noe som må erfares og jeg innser at forskjellige menneskers vil oppleve det forskjellige. Jeg gruer meg fordi jeg blir så stresset
Hehe ikke for å høres nedlatende ut
Det var bare ment som et forslag, om du mener din 5-åring ikke kan leke alene så greit det. Men om du blir sliten av aktivitetsnivået inne så ville jeg nå prøvd litt ulike tiltak istedenfor å resignere.
Gruer meg litt til å forholde meg til svigers... Er veldig glad i de, men de har litt høye forventninger om involvering helt fra starten. De ønsker at vi skal la babyen overnatte hos dem alene ganske tidlig allerede, noe jeg ikke vet hva jeg kommer til å tenke om når vi kommer så langt. Samtidig er jeg kjempeglad for å ha de så nært og at de har lyst til å hjelpe til!
M
Milli89
Guest
Oj, for en spesiell ting å ønske seg. Hvor tidlig er det snakk om?
Kanskje de har glemt helt av hvor mange ganger et lite barn våkner om natten (stort sett) for å få mat. Kanskje tenker de at det vil avlaste dere, men her må du sette foten ned når du mener det nærmer seg stopp. Faktisk kan det hjelpe å si fra før babyen kommer, så slipper de å glede seg over noe som du vet ikke blir å skje. Hvis det er slik du føler det
Tror de ser for seg etter 1 måned eller 2. Og jeg tror absolutt de kan takle det veldig bra altså, de elsker å være besteforeldre (har barnebarn fra før og har fått passet dem mye fra starten av). Handler mer om hva jeg tror føles riktig mtp å gi fra seg barnet så lenge så tidlig. Har snakket med mannen om det og han er tydelig på at det er mitt/vårt valg og at han vil ta det opp med dem, heldigvisOj, for en spesiell ting å ønske seg. Hvor tidlig er det snakk om?
Nå synes jeg du er ubehagelig. Jeg har ikke resignert og jeg har ikke sagt 5 åringen ikke kan leke alene, bare at barn leker ikke alene på kommando. Men når du ikke har barn selv, så er det veldig lett å si hva andre skal gjøre i en gitt situasjon. Alle gjør så godt de kan, men jeg opplever innlegget belærende og dømmende. Når du har flere barn selv, så kan vi heller prate..
Enig i det at 5 åringer ikke leker alene på kommando. Her går det i aktivisering hele dagen lang med 5 åringen vår... Spent på hvordan det blir med nr 2 som gjør at vi ikke har mulighet til det lenger!
Tror de ser for seg etter 1 måned eller 2. Og jeg tror absolutt de kan takle det veldig bra altså, de elsker å være besteforeldre (har barnebarn fra før og har fått passet dem mye fra starten av). Handler mer om hva jeg tror føles riktig mtp å gi fra seg barnet så lenge så tidlig. Har snakket med mannen om det og han er tydelig på at det er mitt/vårt valg og at han vil ta det opp med dem, heldigvis
Det hadde vært skikkelig uaktuelt her iallefall.
Syns egentlig det er et rart ønske. Supert med engasjerte besteforeldre som gjerne avlaster, men det var da gruelig tidlig å ønske overnattingsbesøk. 
Godt du har mann som er tydelig og gjerne tar praten om det.Det er iallefall helt naturlig å ikke ville sende de fra seg så tidlig, så du er ikke rar. Og om du skal amme kan det bli mer ubehag enn avslapping. Syns jeg kjenner melkesprengen.
