Jeg og sambo har vært enige om at vi skal fortelle til de aller nærmeste ganske raskt hvis vi fikk positiv test. Ja, jeg vet at risikoen for at ting kan gå galt er en del større i starten, men dette vil jeg ikke tenke på før det er en realitet. Tror også det er fint å ha noen som vet hva som eventuelt foregår om noe skulle skje.
Uansett så ble det til at vi i går fortalte det til min far. Han bor veldig nær (les etasjen over), og han er på en måte litt utenfor familien ellers, så tenkte det kanskje var hyggelig at han fikk vite det først, litt før alle andre. Nå skal det sies at han er litt sær da, men må si jeg allikevel ble litt skuffet over reaksjonen hans i går
Vi hadde med en digital som vi viste frem og sa at han skulle bli bestefar for første gang!
Han reagerte med å spørre hvor langt jeg var på vei, og da jeg svarte sa han jo at det var veldig tidlig da, og at "jaja, sånn kan det gå". Følte jeg måtte presisere at det var med vilje og at vi selv jo er veldig glade, men han virket ikke så veldig blid Han sa jo gratulerer, men følte hele greia bare ble veldig ubehagelig, og da vi kom hjem til oss selv satt jeg igjen med en veldig dårlig følelse... ble nesten nervøs for å fortelle det til min mor og søsken om 1 uke Selv om jeg vet at de kommer til å bli kjempe glade
Nå skal det jo sies at han sikkert bare ble litt sjokka da. Det var nok ikke forventet hos ham. Jeg og sambo er jo relativt unge (er 24 og 25 når barnet fødes), så det kan jo være derfor. Håper han kommer seg litt etter hvert da
Noen av dere som nå eller tidligere har opplevd slike reaksjoner? Gikk det seg i så fall til? Og hvordan taklet dere det?
Uansett så ble det til at vi i går fortalte det til min far. Han bor veldig nær (les etasjen over), og han er på en måte litt utenfor familien ellers, så tenkte det kanskje var hyggelig at han fikk vite det først, litt før alle andre. Nå skal det sies at han er litt sær da, men må si jeg allikevel ble litt skuffet over reaksjonen hans i går
Vi hadde med en digital som vi viste frem og sa at han skulle bli bestefar for første gang!
Han reagerte med å spørre hvor langt jeg var på vei, og da jeg svarte sa han jo at det var veldig tidlig da, og at "jaja, sånn kan det gå". Følte jeg måtte presisere at det var med vilje og at vi selv jo er veldig glade, men han virket ikke så veldig blid Han sa jo gratulerer, men følte hele greia bare ble veldig ubehagelig, og da vi kom hjem til oss selv satt jeg igjen med en veldig dårlig følelse... ble nesten nervøs for å fortelle det til min mor og søsken om 1 uke Selv om jeg vet at de kommer til å bli kjempe glade Nå skal det jo sies at han sikkert bare ble litt sjokka da. Det var nok ikke forventet hos ham. Jeg og sambo er jo relativt unge (er 24 og 25 når barnet fødes), så det kan jo være derfor. Håper han kommer seg litt etter hvert da
Noen av dere som nå eller tidligere har opplevd slike reaksjoner? Gikk det seg i så fall til? Og hvordan taklet dere det?
Klarer ikke gå å holde på slike nyheter så lenge 
Ble bare så paff når han sa det på den måten. Vi snakker jo sammen nesten hver dag, siden vi bor så nær, så håper jo at når han får tenkt litt på det at han kommer med noen mer velvalgte ord 