Nedtelling.. *eviiiiig lang*

Lille Mille

Lille Mille

Gift med forumet
av ventetiden. Er idag 6 uker siden Porsgrunn mottok vår henvisning. Det betyr at det kan være 10 uker til igjen av ventetiden på 4 måneder. [:(]
 
Jeg håper og satser på at vi kommer inn litt før da [:)] vær så snill liksom!!?
 
Men sliter litt (egentlig ganske mye) om dagen. Mannen forstår meg ikke så godt tror jeg. For jeg snakker jo kun om når vi kommer inn, og hva som skjer, og hva som må til osv..
 
Han svarer bare at det var ikke sånn han hadde sett for seg å få barn. Akkurat som jeg har planlagt det liksom?! [:(] Tror egentlig han sliter litt med det, men vil ikke snakke så mye... Men det ødelegger jo mer enn noe annet jo [:(]
 
Også er det den sex'n da. Han er litt sur på meg for jeg orker ikke så mye lenger. Eller jeg orker rett og slett ingen ting! [:(] Uff.. hva skjer med meg?? Har jo ikke lyst til å ha det sånn.. men finnes ikke energi i meg lenger!
 
Jeg er jo sykemeldt pga depresjon (ville egentlig ikke si det her inne, er flau over det) [:(] Og alt er trist for tiden! Legen sender meg videre til psykiatrisk poliklinikk nå da, hun klarer ikke sortere tankene mine tror jeg. Men jeg vet jo at det er mest pga barnløsheten og jobb osv.. [:(] Vil ikke ha det sånn lenger! [:@]
 
Hadde bestemt meg for å ikke si noe om det her inne. Det her er liksom fristedet mitt. Her kan jeg "late" som om alt er bra osv, men klarer det ikke lenger. Ingen ting er jo bra!! [:(]
 
Jeg sliter skikkelig! Snakker ikke med folk lenger.. kun mamma og mannen. Jeg orker ikke møte på folk som spør og graver om hvorfor jeg er sykemeldt og om det er noen baby på vei snart [:(] Vil ikke ha det sånn mer [:(] Gråter av ingenting..
 
Så lyspunktet mitt blir når vi får time i porsgrunn. Da kan jeg se litt fremover håper jeg!
 
Det jeg er redd for nå er reaksjonene deres [8|] Dere tenker sikkert at jeg ikke burde få barn siden jeg er deprimert, men da må dere forstå at det er barnløsheten som har satt meg i denne situasjonen.. tror jeg.. [8|]
Når man har prøvd i 5 år.. ikke brukt prevensjon i 8 år.. så tærer det på [:(] Og jeg har hatt skikkelig problemer med å gå til legen for å fortelle alt dette, så det har tatt altfor lang tid, men heldigvis er dette gjort.. Hjelp er på vei [:)]
 
Vær så snill ikke døm meg.. Måtte bare få ut litt av tankene mine [:(]
 
Uff det høyrest ikkje ut som om du har det så godt om dagen[&o] Eg og blei veldig "fjern" i ventetida. Klarte ikkje å fokusera på så mykje anna. Men heldigvis kom dagen alikavel[;)]

Det kan væra kjempe bra å bli sendt vidare til psykolog. Det kan væra du får kjempe god hjelp der, til å sortera tankar o.l. Og spesielt i forkant av eit forsøk, sidan det og er ein stor påkjenning.

Eg synest det absolutt er bedre å væra åpen om problema enn å skjule dei. For dei går ikkje vekk av seg sjølv. Og eg tenker absolutt ikkje at du ikkje bør få barn siden du er deprimert. Mennesker med alle mulige psykiske og fysiske plager får jo barn, og blir fantastiske foreldre[:)] Men ta i mot den hjelpa som finnes.

Synest du er tøff eg[:)]

Håpar det blir bedre med deg og mannen og snart. Men det er nok ikkje uvanlig at det blir litt knute på tråden i løpet av prosessen.

Masse lykke til[:)][:)][:)]
 
ORIGINAL: Muppa

Men Lille Mille da, hvorfor skulle noen dømme deg for dette. Synes det er kjempe flott du satte deg ned å satte ord på hva du føler jeg, og hvor vanskelig du har det. En hver kan jo forstå det etter hvordan du har hatt det, og slitt med barnløsheten. Det er helt naturlig da at du faller "ned" og blir lei deg og deprimert. Ting baller seg jo bare på også. Det er vanskelig å finne løsninger når man står mitt i et slikt svart "hull" og når du samtidig sliter med en sambo som har det tøft også, og kanskje ikke forstår dine følelser blir det ekstra hardt.

Synes det er kjempe bra du har blitt henvist videre, slik at du kan snakke med noen, kanskje sambo burde være med også, kanskje han trenger å snakke. Og når det gjelder ventetiden på Porsgrunn kunne du jo ringt og spurt, hvordan ting lå ann, om det er veldig lang ventetid. Kanskje du treffer en koselig person som hjelper litt på vettu.

Ellers må jeg bare gi den en stor varm klem, håper av hele mitt hjerte du kan klatre opp av dette og se på livet med glede og fryd alle bør gjøre!

 
Tusen takk Muppa [:)] Vi har satt oss på ringeliste i porsgrunn, sånn i tilfelle noen skulle avbestille så er vi tilgjengelige med en gang. Bor jo bare 15 minutter unna.
 
Men ventetiden var 2-3 mnd når søknaden vår ble sendt inn, og ble gjort om til 4 mnd når vi fikk svar fra dem [:(]
Vi er jo snart halvveis i ventetiden allerede da, så er jo ikke så lenge igjen.
 
Det er helt utrolig at JEG har fått en slik depresjon. Har kanskje vært litt "dum" før, og sett på depresjon som noe "svake" mennensker får. Og nå sitter jeg her med det selv... det er også derfor det er ekstra vanskelig tror jeg. [8|]
 
Uff jeg har så dårlig samvittighet for mannen min. Han "får" seg jo aldri noe lenger liksom, og jeg gruer meg til å legge meg for å avslå han gang på gang.. Men jeg orker ikke mer! Uff.. [:(] Man må ha sex for at det skal bli barn sier han. Må man det ja, det visste jeg ikke [:@] Men det har jo ikke fungert tidligere i de siste 5 årene så det er ikke sex som må til tydeligvis.. [8|]
 
Jaja, tusen takk for søte ord iallefall. Og for at du forstår [;)]
 
ORIGINAL: vestlandsjento

Uff det høyrest ikkje ut som om du har det så godt om dagen[&o] Eg og blei veldig "fjern" i ventetida. Klarte ikkje å fokusera på så mykje anna. Men heldigvis kom dagen alikavel[;)]

Det kan væra kjempe bra å bli sendt vidare til psykolog. Det kan væra du får kjempe god hjelp der, til å sortera tankar o.l. Og spesielt i forkant av eit forsøk, sidan det og er ein stor påkjenning.

Eg synest det absolutt er bedre å væra åpen om problema enn å skjule dei. For dei går ikkje vekk av seg sjølv. Og eg tenker absolutt ikkje at du ikkje bør få barn siden du er deprimert. Mennesker med alle mulige psykiske og fysiske plager får jo barn, og blir fantastiske foreldre[:)] Men ta i mot den hjelpa som finnes.

Synest du er tøff eg[:)]

Håpar det blir bedre med deg og mannen og snart. Men det er nok ikkje uvanlig at det blir litt knute på tråden i løpet av prosessen.

Masse lykke til[:)][:)][:)]

 
Uff.. vil ikke ha knute på tråden [:(] Vi er jo bestemt på å være sammen for evig og alltid, og da må man jo takle dette sammen. Tror han gruer seg skikkelig til å levere spermprøve jeg, det er der det ligger alt sammen.. Redd for måten han må gjøre det på, redd for svaret som måtte komme.
 
Men men.. det ordner seg nok. Til fredag har vi vært gift i 5 år [:D] Så får gjøre noe koselig sammen tror jeg..
 
Takk for varme ord [;)]
 
Men kjære lille deg da! Klart du må få ut hva du føler her inne, ingen grunn til å skulle holde det skjult for oss vel? Er det noen som virkelig kan forstå hvordan du har det nå må det vel være oss her inne??

Sender deg en STOOOOOOOOOOOR trøsteklem jeg, håper du kommer ovenpå igjen snart[:)]
 
ORIGINAL: tullemor79

Men kjære lille deg da! Klart du må få ut hva du føler her inne, ingen grunn til å skulle holde det skjult for oss vel? Er det noen som virkelig kan forstå hvordan du har det nå må det vel være oss her inne??

Sender deg en STOOOOOOOOOOOR trøsteklem jeg, håper du kommer ovenpå igjen snart[:)]


 
Tusen takk for den store klemmen.. den var god [;)] Og takk for forståelsen.. hihi..
 
ORIGINAL: Nesing

Kjære, kjære vennen min!
Nå skal jeg ta meg god tid til å svare på tråden din, for det tror jeg du trenger! Først av alt vil jeg sende deg en stoooooooor, varm klem og si at du er ei fantastisk flott dame, Lille Mille. Du er verdens mest normale menneske med følelser og tanker, som de fleste andre av oss. Så ikke se ned på deg selv fordi du har det tøft om dagen. At mannen din ikke helt forstår hvordan du har det, er nok også temmelig normalt. Selvsagt gjør det ikke DIN tilværelse noe enklere å vite det, men veldig mange av oss har vært i dine sko tidligere og kommet helskinnet ut av det på andre side. Det gjør du/dere også!

De følelsene og depresjonen du har nå er heeeeelt normale reaksjoner når livet butter imot slik det gjør for deg [:(]. Dere har sitt altfor lenge med å bli gravide og dessverre gikk du for lenge uten å gjøre noe mer med det. Men du må prøve å fokusere på at du har vært utrolig flink som til slutt tok de nødvendige telefonene til legen din slik at møllen er i gang. Ja, det er dessverre ventetid, noe de fleste har fått erfare, men bruk oss her inne til å få tiden til å gå litt raskere. Vet det er vanskelig, men enten du vil eller ei går dagene sakte men sikkert fremover mot den dagen da dere får time. Og du, det er da overhodet ikke noe svakhetstegn å innrømme at du sliter psykisk. Snarere tvert imot! Det er tøft av deg å innrømme det ettersom du selv ser på det som et svakhetstegn å være depimert. Derfor vil jeg heller snu på det og si at du er knalltøff som innrømmer det overfor deg selv og oss her inne. Jeg vil anta at mange av oss, om ikke de fleste, har hatt det på samme måte (og mange også uten å ville innrømme det). Det står stor respekt av deg, Lille Mille! Det er knalltøft å ikke klare den jobben de fleste ser på som det mest normale av alt, å få et lite barn! Men heldigvis finnes det hjelp å få, god hjelp til og med. Snart er det din tur til å starte opp prosessen mot å bli mamma, en prosess som inneholder både opp- og nedturer. Det fine er at når man til slutt sitter der med den positive testen og etter hvert barnet (heldigvis ender det sånn for de aller, aller fleste), er ALT det negative glemt!

Men la for all del ikke alle tårene og sorgen forsvinne inni deg. Gråt ut, bli sint, irritert, rasende, hoppende glad og alt det andre når du føler for det. Det betyr bare at du er er menneske med normale følelser og tanker, snuppa! Skal love deg at jeg også har hatt mange runder med det samme. Fremdeles kan jeg ha det sånn, for livet er slett ingen lek......

Ta godt vare på deg selv, bruk oss her inne, og ikke minst: forsøk å forklare for mannen din hvorfor du har det som du har det nå. At du ikke orker/har overskudd til sex nå henger selvsagt sammen med depresjonen du sliter med. Han forstår ikke det ettersom han ikke selv sliter med det samme (i hvert fall ikke i samme grad som deg). I tillegg er han mann og mange menn får ut energi/vonde følelser nettopp ved hjelp av sex. Sånn fungerer slett ikke alle kvinner. Dermed oppstår det en slags kollisjon på det området. Men når man er sammen, kreves det at begge tar hensyn til hverandre. Når du da ikke er i form på noen som helst måte, må også mannen din ta hensyn til det.

Håper du får den hjelpen du har behov for, snuppa! Du er verdens flotteste og mest normale menneske. IKKE glem det! Tror jeg har gjentatt meg selv her mange ganger, men det får bare være.....

Store klemmer fra oss to

 
Åhh.. Nesing [:(] Nå begynte jeg jo å grine da.. uff..
 
For det første; Tusen takk for at du tok deg tid til å svare så langt på mitt innlegg
For det andre; Du skulle bare visst hvor mye jeg ser opp til deg
 
Nesing min.. hva skulle jeg gjort uten deg? Du har alltid et svar og en løsning på ting. Du har vært en del av min BV så lenge jeg kan huske [:)] Du er verdens beste du.. takk for gode råd og tips.. og takk for at du skrev alt så tydelig. Alt som jeg tenker har du fått med deg [;)]
 
Håper du har rett.. at det kommer en tid som gjør at alt det vonde er glemt.. for sånn kan man ikke ha det over lengre tid, det orker man ikke.
 
Du er fantastisk Nesing!

 
 
Du erikke alene i denne situasjonen, det skal du vite. Jeg går til psykolog enda, har gjort det i mange år. Det jeg føler er at et barn kan gjøre livet verdt og leve, og når man ikke får det til føler jeg meg verdiløs. Ingen trenger meg osv. Det er en vanskelig situasjon som bringer mange tanker og følelser på banen som ligger og gnager. ta all hjelp du kan få, slipp ut følelsene og tankene, kan ikke love at det hjelper, men det er verdt et forsøk hvertfall [:)] Mange klemmer til deg
 
ORIGINAL: fano

Du erikke alene i denne situasjonen, det skal du vite. Jeg går til psykolog enda, har gjort det i mange år. Det jeg føler er at et barn kan gjøre livet verdt og leve, og når man ikke får det til føler jeg meg verdiløs. Ingen trenger meg osv. Det er en vanskelig situasjon som bringer mange tanker og følelser på banen som ligger og gnager. ta all hjelp du kan få, slipp ut følelsene og tankene, kan ikke love at det hjelper, men det er verdt et forsøk hvertfall [:)] Mange klemmer til deg

 
Som jeg skulle sagt det selv fano.. jeg føler meg unødvendig rett og slett. Også tenker jeg at mannen min kanskje ville hatt flere barn nå dersom ikke jeg hadde vært her. Jeg har ødelagt for han og for svigers som ønsker seg flere barnebarn [:(] Uff det er ikke lett å føle seg sånn....
 
Men føler du at det hjelper noe å gå til psykolog da??
 
Snuppa mi
Først vil jeg si at det er ingen som kommer til å dømme deg fordi du nå har vært ærlig å fortalt om sykemeldinga osv her inne! Er det en plass du møter forståelse så er det her inne vet du. Syns du er tøff jeg som åpner deg sånn nå, for jeg vet at det ikke har vært lett. Så synes jeg du er himla tøff som kvinnet deg opp til å ta kontakt med legen, for jeg vet at det var en kjempestor barriere[:)] Stolt av deg!
Og sånn som jeg kjenner deg så er du veldig egnet som mamma selv om du er deppa nå, for det er jo som du sier pga barnløsheten - ikke evnene til å være mamma! Så du må ikke tenke på at noen kanskje tror at du ikke er egnet til å ha barn pga det, for det er jo bare tull og tøys vet du[:)]
 
Det har jeg vel sagt tidligere, men tror du vil merke forskjell på mannen etter dere har vært på klinikken. Mannfolk har en tendens til å ikke skjønne like mye som oss hvordan dette er før de får en konklusjon svart på hvitt på klinikken. I allefall er det min oppfatning, både hos oss og etter hva jeg har lest hos andre. De ser ofte mye lettere på ting enn oss damer, helt til det motsatte er bevist - DA først går det opp ett lys kanskje. Ofte i allefall[:)] Og han gruer seg sikkert til prøven sin, det tror jeg alle mannfolk her inne har gjort.
 
Skjønner at du omtrent gruer deg for å legge deg, for det er tungt å hele tiden måtte avvise mannen. Men prøv å forklar han like godt som du har gjort til oss her, så vil jeg tro han kommer til å ha forståelse for det. Er verdt ett forsøk[:)]
 
Men; det er ett kjempestort lys i tunnelen nå - ser du det? Hele tunnelen er fullstendig opplyst[:D] Og dere er kommet langt på vei i ventetiden til klinikken, før du vet ordet av det dumper brevet ned i kassa!
 
ORIGINAL: *blomsterpia*

Snuppa mi
Først vil jeg si at det er ingen som kommer til å dømme deg fordi du nå har vært ærlig å fortalt om sykemeldinga osv her inne! Er det en plass du møter forståelse så er det her inne vet du. Syns du er tøff jeg som åpner deg sånn nå, for jeg vet at det ikke har vært lett. Så synes jeg du er himla tøff som kvinnet deg opp til å ta kontakt med legen, for jeg vet at det var en kjempestor barriere[:)] Stolt av deg!
Og sånn som jeg kjenner deg så er du veldig egnet som mamma selv om du er deppa nå, for det er jo som du sier pga barnløsheten - ikke evnene til å være mamma! Så du må ikke tenke på at noen kanskje tror at du ikke er egnet til å ha barn pga det, for det er jo bare tull og tøys vet du[:)]

Det har jeg vel sagt tidligere, men tror du vil merke forskjell på mannen etter dere har vært på klinikken. Mannfolk har en tendens til å ikke skjønne like mye som oss hvordan dette er før de får en konklusjon svart på hvitt på klinikken. I allefall er det min oppfatning, både hos oss og etter hva jeg har lest hos andre. De ser ofte mye lettere på ting enn oss damer, helt til det motsatte er bevist - DA først går det opp ett lys kanskje. Ofte i allefall[:)] Og han gruer seg sikkert til prøven sin, det tror jeg alle mannfolk her inne har gjort.

Skjønner at du omtrent gruer deg for å legge deg, for det er tungt å hele tiden måtte avvise mannen. Men prøv å forklar han like godt som du har gjort til oss her, så vil jeg tro han kommer til å ha forståelse for det. Er verdt ett forsøk[:)]

Men; det er ett kjempestort lys i tunnelen nå - ser du det? Hele tunnelen er fullstendig opplyst[:D] Og dere er kommet langt på vei i ventetiden til klinikken, før du vet ordet av det dumper brevet ned i kassa!

 
*blomsterpia*
 
Ja det var det du sa det. At det hjalp for mannen din når dere først var kommet inn til timene.
Jeg håper så det gjør det her også, for det virker som om det ikke er noe problem her liksom (for mannen min). Men det er jo det, et himla stort problem også! Vi er barnløse [:(] Noen dager er han mer åpen om det, mens andre dager så er det ikke noe galt liksom..
 
Så på FB at du har det livlig idag..hihi.. [;)] Det får meg i godt humør det.. og vite at det er sprellings inne i magen din [;)]
 
Lys i tunnelen ja.. [:)] I dag ser jeg det. Men igår ville jeg bare forsvinne vekk herfra! Går så opp og ned om dagene.. men satser på at brevet snart er på vei med en time til oss [:)]
 
Du er god du [;)] Lyst til å komme ned hit og besøke meg kanskje..? Hihihi [;)]
 
 
 
Hei...

Skjønner veldig godt at dere ikke har det lett om dagen... Denne prosessen er en enorm berg-og-dal-bane... For tiden å vi det akkurat som dere ang sex, orker ikke...
 
Mannen grudde seg endel før spermprøven skulle leveres.. Og han gleder seg ikke til å gjøre det igjen.. Det var ikke helt som på film, sa han etterpå... [:D]  Men alt vi gjør for å få de skjønne små... [:D] 
 
Før vi fikk hjelp gikk vi mnd etter mnd å ventet på den positive testen som kom.. Etter alle mnd med negative tester (det ble en del siden jeg hadde uregelmessige sykluser) trodde jeg ikke at jeg noen gang kom til å få se en positiv test.. Så jubelen var stor når vi 31.12 fikk positiv test...
 
Nå går jeg å venter på mens slik at vi kan begynne nye forsøk, kjenner nå igjen følelsen fra perioden før vi vi fikk hjelp der vi bare gikk å ventet å ventet på at mensen sku komme etter negativ test...

Det var utrolig godt å komme på forsamtale, og det neste vi sku vente på var selve behandlingen. Håper det blir slik nå også..
 
 
 
men kjære deg da du må jo ikke være flua over dette,tror de fleste av oss her inne forstår både tankene dine og følelsene dine oppi alt dette her.Vi er jo liksom i samme båt på mange måter.
 
Forstår det er hardt og bare sitte på vent slik som du gjør nå,men du får trøste deg med at når du først kommer igang så går det liksom slag i slag[:)].
 
Håper dere er heldige og får komme til litt tidligere enn planlagt[:D].i her i Haugesund er heldige ser jeg som slipper d kjempe lange køene,kan ikke huske vi måtte vente noe lenge før vi kom i gang.
 
Krysser fingrene for at du er i gang snart kjære deg........
 
V
 
Tusen takk jenter [;)] Er så deilig å vite at dere forstår [;)]

men du håpemamma: Jeg er ikke flua over dette her  Du fikk meg iallefall til å le!! En liten skrive feil kan gjøre underverker! [;)]
 
Hei. først vil jeg bare sende deg en liten trøste klem, det er helt normalt og ha det slik du forteller, det er også normalt og føle seg deprimert. Mange par som faktisk går fra hverandre pga de ikke klarer den påkjenningen. Tror ingen her inne ser ned på deg for at du er deprimert, her inne skal vi støtte hverandre, og det føler jeg virkelig at alle her inne gjør. Hvet ikke helt hva jeg skal si, ord blir så fatige.klem..
 
Hei [:)]
Synes du er tøff jeg som forteller oss det her, og at historien din har nok noe vi alle her inne kan kjenne oss igjen i..
Det tiden vi går gjennom når vi prøver og prøver å få barn uten å lykkes, er en lang prosess som påvirker alle deler av livet vårt... På mange måter har det mye til felles med en sorgprosess, for det er vel egentlig det det er, vi sørger jo over noe som for de fleste er en naturlig ting som man tar for gitt... Og en slik prosess har mange faser..

Jeg kan jo ikke uttale meg om noen andre enn meg selv og mine opplevelser, og de erfaringer som mine venner som har gjennmgått d samme har delt med meg... Men d du går å føler på mener jeg er normalt, og jeg synes det er viktig å ikke sykeliggjøre slike tanker og følelser.. Ofte er jo depresjoner bunnet i naturlige reaksjoner på de nedturer livet vårt har å by på, og da er det viktig å gjenkjenne disse følelsene, sette ord på dem og få dem frem for seg selv, ikke gjemme de bort dypt inne i seg selv og la de ligge der og gnage..
Det kan hjelpe å ha noen å snakke med, og min erfaring er at det ikke alltid trenger å være en psykolog, men en person som du stoler på og som kan hjelpe deg å sortere tanker og følelser kan ofte være nok til å få ting til å føles mye lettere..

Ikke minst er denne tiden knalltøff for et forhold, og jeg har selv opplevd at mitt forrige forhold gikk over styr mye pga den prosessen vi var i, vi glemte å leve og ta vare på hverandre som kjærester og ikke minst å våge å sette ord på de følelsene vi gikk med.. Mye man kan se tilbake på nå og være etterpåklok, men som sagt så er det en prosess, og man er to forskjellige individer oppi det hele med kanskje vidt ulike måter å møte og takle stress og motgang på...
Det å være mann oppi d her er nok alt annet enn lett d oxo, min erfaring i forbindelse med dette forsøket har vært at det er først nå når vi er i gang, at sambo er kommet ordentlig på banen, at han har åpnet opp for å snakke om dette, begynne å vise at han går med et håp han også og involverer seg mer.. Ikke minst gruet han seg til sædprøven, noe som ikke er så lett å skulle formidle til oss alltid, de vet jo at vi går gjennom så mye mer med medikamenter og undersøkelser, men like fullt er jo deres følelser og redsel for skuffelser i dette like reell som vår.

Håper det går bra med deg oppi alt dette, og at du har noen nær deg som du stoler på og kan snakke med.
Og du må ikke tenke på at dette er noe som gjør at du ikke burde få barn eller at noen her inne skulle dømme deg... Synes du er kjempetøff som har fortalt oss dette, er en styrke bare d, og et skritt videre på veien med å bearbeide [:)]

Håper også at det går bra med deg og din kjære, husk å ta vare på hverandre i denne tiden. Det dere opplever ifht sex tror jeg også er ganske normalt, her hos oss her det vært andre veien... Han fikk en nedtur med lyst og sånt, er jo ikke mye romantikk med pliktsex og sædprøver og sånt heller... Men det positive med å ha kommet så langt i prosessen med ivf er at pliktsex blir en saga blott, man slipper å ha eggløsningsdato i bakhodet hele tiden, det kan jo drepe lysten hos oss jenter også [;)] Viktig tror jeg det også er å gi det tid og ikke stresse, alt ordner seg ikke over natten, selv om vi så gjerne vil [;)]

Oi ble langt det her, så håper jeg det ikke ble for rotete... Kjenner meg igjen i historien din, og kan forstå hvordan du føler det, var vel egentlig d jeg ville få frem...
Klem
 
Oi MsRose [:)] Takk for at du tok deg tid til å lese, og ikke minst svare på tråden min. [;)]
 
Du er ikke så dum du [8D] Hihi.. Ser at du har en del erfaring og dine råd betyr mye for meg. Tusen takk.
 
Jeg begynte å gråte litt igjen istad fordi det er så mye stress med oppfølgingsmøte jeg må ha med sjefen min [:(]
 
Jeg går ikke ut lenger, har ikke vært andre steder enn hos legen siden 16 januar.. har isolert meg fullstendig fra omverdenen og nå må jeg tilbake på jobben for å delta i det møtet [:(] Jeg orker ikke måtte forklare alt dette her!!
 
Heldigvis så har jeg mannen min her.. som trøster meg når jeg gråter [:(] Han er jo så god og snill også da, selv om han ikke vil snakke så mye om hjelpen vi skal få [8|]
 
Men igjen, tusen takk for svar [;)]
 
ORIGINAL: Apple

Er det én ting man ikke skal gjøre, så er det å dømme deg! Jeg synes det er kjempeflott at du har tatt opp problemene dine med legen og at du skal få time på psykiatrisk poliklinikk! Det er absolutt ingenting å være flau over! At du faktisk har tatt opp problemene dine og nå skal få hjelp vitner om at du er en tøff dame som akkurat nå går litt i motbakke. Men det er i motbakke man kommer oppover, så dette skal du komme styrket ut av. Jeg tenker litt som så at når man har gått gjennom både flere år med barnløshet, undersøkelser, behandlinger og ofte veldig mange nederlag, så får man en helt annen forståelse av ting. Jeg tror man vokser på det vi her inne er/har vært gjennom. Man utvikler mer sympati og empati for andre. Selv om det ikke er så lett å tenke positivt når man er midt oppe i det vonde, så ligger det likevel inne i deg en styrke som vokser i løpet av denne prosessen.

Det er flott at du får sortert opp i tankene dine. Godt at du klarer å snakke med både mamman din og mannen din, det hjelper å kunne dele ting med noen. Det er ingen nære venninner du kunne ha betrodd deg til da? Selv om du synes det er flaut å si at du er deprimert, kan det være godt å dele det med noen i vennekretsen som du føler du stoler på. Hvis de vet hvordan du har det, slipper du å jobbe for å slippe unna ubehagelige spørsmål. Selv syntes jeg det var en lettelse å kunne fortelle de nærmeste om hvordan ståa var i forhold til prøving og etter hvert IVF-forsøk. Forståelsen og empatien man møter er som oftest større enn man tror på forhånd!

Jeg vil gi deg en kjempeklem og si at jeg er stolt av deg som forteller oss dette. Dette skal du komme gjennom, kjære deg!

 
Har ikke noen venner lenger jeg [:(] Eller jo.. jeg har jo det.. men jeg orker ikke være med dem lenger. Vi var en gjeng og nå har de fleste fått seg familier og venter barn 1,2 eller 3 [:(] Og min aller bestevenninne er jo gravid og skulle ønske hun ikke var det! [:(] Bare det å si til meg at hun skulle ønske hun ikke var gravid gjorde meg fly forbanna! Åhh! [:@]
 
Jeg har en god kollega som bor i en annen by da.. snakker med henne nesten hver dag, hun vet hva som foregår.
 
Takk og lov for at jeg har dere her inne [;)] Og Apple, jeg håper du har rett i at man kommer styrket ut av dette [;)] Tusen takk!
 
ORIGINAL: Serene

Ja Lille Mille her er enda en som gråter ,har det vondt og føler for å melde seg ut av samfunnet,familien og arbeidslivet.rett og slett fordi jeg ikke har noen ting å bidra med. ifamilien så får alle barn,venner får barn og det blir naturlig nok at det blir snakk om det og man sitter der ensom og forlatt det er akkurat slik det føles. Det å dra på familiesammenkomster feks. der sitter alle så happy å skal bli bestemor og foreldre og faans oldemor unskjyld uttrykket...men blir bare så oppgitt noen ganger og jeg trenger også å tømme mine følelser ut og bare får de ut så hjelper det,det er det psykologen min sier til meg.selv om de må leve sine liv videre ,uansett klarer ikke jeg å bare skru av denne følelsen det går bare ikke og det er det ingen som forstår [:(] føler bare for å forsvinne helt fra denne kloden noen ganger og spesielt når min mann heller ikke snakker med meg, men går å holder ting inni seg åå guud jeg blir gal snart.
uff dette ble mere syt enn støtte unskjyld[:(] måtte are få ut litt frustrasjon jeg også.

Det som er helt sikkert er det at du ikke er alene her inne og det å skaffe seg en profesjonel å prate med er overhode ikke dumt. spør du meg syntes jeg det utrolig rart at de ikke tilbyr det når man går under behandlig av barnløshet.....det budre det absolutt ha vært!

 
Det er fint at jeg ikke er den eneste.. Ikke det at jeg unner noen å gå gjennom dette, men er utrolig godt å ha noen der ute som skjønner hvordan dette er [:'(]
 
Er enig i det du sier, at man burde bli tilbudt en form for hjelp/støtte når man går igjennom noe sånt. Syns egentlig det er litt rart at legen min ikke spør mer om hvordan jeg føler det i forbindelse med dette, men der er fokusen mer på å få meg ut blant folk. Stenger meg inne, går ikke på butikken en gang. Eller har gjort det et par ganger forrige uke, det er leksen jeg fikk av legen [8|] Sliter litt med sosial angst, og med en situasjon som dette så hjelper det ikke noe særlig egentlig..
 
Nei Serene, det blir vel vår tur også? [8D]
 
Mange fine svar du har fått her[:)] Og du vet jeg er på PM og FB om du føler for det.
Vet du, jeg har faktisk sjekka hvor langt det er fra Fredrikstad til byen din, for søstra mi bor i Fredrikstad og jeg tenkte at om jeg dro på besøk til henne en gang kunne jeg slå to fluer i en smekk og treffe deg[;)]
Og igjen, JEG SYNES DU ER KJEMPETØFF!!
 
( Og livlig ja, ingen tvil om det her om dagen[:D] Unner deg virkelig å kjenne det samme - og det kommer du til å gjøre snart[:)])
 
Back
Topp