Jeg må si at jeg har vært positivt overrasket over hvor mye støtte jeg har fått fra helsesøstre og ammehjelp i beslutningen min om å gi opp. Jeg fikk skikkelig dårlig hjelp på barselshotellet med ammingen. Barnepleieren på føden sa at jeg nok burde bruke skjold pga flate brystvorter, men jeg visste ikke hva det var en gang og antok at de ville ta vare på meg på hotellet. Men der fikk jeg bare så vidt hjelp med å legge henne til 2 ganger. Jeg fikk store sår med en gang, fikk tette melkeganger mens jeg ennå var på hotellet, det hang "melketråder" ut av brystvortene men fikk bare vite at alt var "helt normalt", og så fikk jeg brystbetennelse et par dager etter vi hadde kommet hjem. I tillegg var gullet desperat etter mat, men nesten ingenting kom ut selv om jeg brukte nesespray, og pumpet mellom de hyppige ammingene. Jeg hadde verken tid til å sove eller å spise, verken på sykehuset eller hjemme, og jeg tror jeg var på god vei mot en liten depresjon. Jeg forbandt bare gullet med smerte og ubehag til slutt.
Etter brystbetennelsen fikk hun morsmelken jeg pumpet og mme, og jeg leste alt jeg kom over på ammehjelpen. Jeg bestemte meg for å prøve igjen, men hun hadde aldri tålmodighet til å vente på nesesprayen og skjoldet (mannen min måtte holde armene hennes mens jeg ammet så det ble en tomannsjobb) og brystvortene ble igjen skikkelig såre hvis jeg bare ga blaffen og prøvde å legge henne direkte på puppen, og jeg satt til slutt bare å gråt da jeg prøvde å amme. Jeg tror hun sovnet av utmattelse hver gang vi prøvde så hun fikk aldri i seg noe særlig, så jeg måtte amme konstant. I tillegg brukte jeg opp nesesprayen på bare et par-tre dager, og legen ville ikke gi med løpende resept eller timer annenhver dag, og uten den klumpet det seg til i brystene med en gang. Da bestemte jeg meg igjen for å gi opp, og gruet meg for å dra tilbake til helsestasjonen og innrømme dette, men jeg fikk bare støtte fra damene der. Jeg har måttet pumpet meg ned fordi jeg har hatt så mange kuler i brystene, og det er først nå (etter 5 uker) at jeg har sluppet.
Det som irriterer meg er andre mødre som har fått det til, og som sier at det var vanskelig for de også, og at det er lett å ville gi opp, men at de var sterke nok til å fortsette - og hvis alle bare hadde gjort som dem hadde det gått fint. Implisitt i det folk har sagt til meg ligger det at jeg bare har vært litt pysete og ikke tålte litt stress og vondter.
Beklager - trengte bare en liten utblåsning
Man får frihet med flaske fordi man kan dra fra baby, men jeg følte meg mye mer fri sammenlignet med venninner som hadde mye mer stress med mating når vi var noe sted. Husker det med en gang var mer styr når baby begynte med fast føde, enn å bare få pupp. Det er mine erfaringer hvertfall
Jeg har et eldre barn som jeg da har erfaring fra å måtte planlegge måltid før/etter tur eller ta med og muligheten for å varme opp osv. JEG synes det var mye mer stress enn å amme. Man finner jo alltid løsninger når man faktisk må gi flaske, men jeg er glad jeg slipper 
Mamma si lille gull-pie.
jeg har bestemt meg for å pumpe, men nesten alle, tilogmed min egen mor synes jeg skal fortsette. Gi det enda et forsøk, og forteller meg hvor lei jeg kommer til å bli.. Så nok en gang blir jeg lei meg, og føler at jeg er en pyse som ikke har holdt ut som alle andre.