Når teste? La menstruasjonen utebli først kanskje/ teste når jeg får den?

[Eloise]

Jeg leser at mange tester allerede før uteblitt menstruasjon. Jeg hadde planer om det samme, men har funnet ut at det er gjerne bedre å vente til menstruasjon er uteblitt / blødning eller menstruasjon kommer.

Årsaken til at jeg tenker det er best for meg er den psykiske påkjenningen med å kanskje teste for tidlig, for så å måtte teste på nytt. Jeg vet at jeg gjerne vil takle å se at vi misslykkes med blødning/ menstruasjon bedre enn å lese det av testen før blødning/ menstruasjonen kommer. Det vil føles enda mer nedtrykkende psykisk for min del. Og det gjelder vel å finne den metoden som er best for seg. Vil heller bevare håpet til menstruasjonen kommer / ikke kommer.

Hva gjorde dere? Eller hvordan føler dere det er best for dere?

Jeg er veldig spent nå. Det er gått 8 dager etter innsett/ ved hjelp av eggdonasjon. Hadde veldig sterke forhåpninger til eggdonasjon, og trodde at sjansen for å lykkes var veldig stor, men nå er jeg mer pessimistisk blitt, men jeg håper. Hvis vi ikke får det til på dette forsøket så prøver vi igjen.

 

[Hattifnatt♡]

Jeg har testet tidlig, fra 6 dpo. Første gang fikk jeg positiv test 11 dpo, men mistet. Neste gang positiv 9 dpo, er fremdeles gravid. Jeg har ikke klart å la være å teste før IKM, og har stort sett kost meg med det. Men har forståelse for at andre kan bli stresset/nedstemt, og tenker det er viktig å gjøre det som er riktig for hver enkelt! Det gjør jo ingenting å vente til mensen uteblir, resultatet av testen blir uansett det samme. Og du slipper gjerne utydelige tester der du er usikker på resultatet. Dessuten sparer man jo litt penger også! gjør det som du kjenner er best for deg

 

[Eloise]

Jeg har testet tidlig, fra 6 dpo. Første gang fikk jeg positiv test 11 dpo, men mistet. Neste gang positiv 9 dpo, er fremdeles gravid. Jeg har ikke klart å la være å teste før IKM, og har stort sett kost meg med det. Men har forståelse for at andre kan bli stresset/nedstemt, og tenker det er viktig å gjøre det som er riktig for hver enkelt! Det gjør jo ingenting å vente til mensen uteblir, resultatet av testen blir uansett det samme. Og du slipper gjerne utydelige tester der du er usikker på resultatet. Dessuten sparer man jo litt penger også! gjør det som du kjenner er best for deg

Takk for svar

Ja ,enhver må få gjøre det som er best for seg. Jeg er vedlig nervøs for å teste. Det er vel flere årsaker bak det. Jeg forsøkte i årevis å bli gravid med far til mine to barn uten å lykkes med å få barn nummer 3 tidligere.Men de fant en feil på han som kan være årsak nok, men han klarte å lykkes da han traff en ny dame. Legene fokuserte uansett på at det måtte være noe usynlig galt med meg selv om årsaken hans var god nok. Synes det var feil av leger å spekulere slik de gjorde, for de har jo stresset meg opp til å tro at jeg har en usynlig feil, selv om det aldri ble bevist. Samtidig som de sa at jeg ikke måtte stresse... Vi forsøkte aldri ivf. Men jeg bærer allikevel dette med meg i hodet. Og det legger en liten demper i meg for troen på å lykkes selv om alt det burde glemmes. Forhistorie ligger i meg etter ca 6- kanskje 7 års prøving i tidligere forhold. Og derfor har jeg ikke ork med tanken på å teste for tidlig , få negativt resultat og teste på nytt osv. Jeg er litt lei rett og slett av å bli skuffet. Men alle har sin måte å takle slike ting på.

Jeg er jo i et nytt forhold, og nå har ingen av de nye legene sagt at de tror noe er galt med meg eller at det kan være noe usynlig galt. Men jeg er så redd for at embryoet ikke kan få feste i livmorhinnen. Og forhistorien min og alle skuffelsene rundt tester har satt seg i hodet mitt. Men når vi prater om det så fristes det å ta en test, men jeg våger ikke skuffelsen. Vil heller se blodet komme . Og takle det deretter. . Mensen kommer uansett før eller siden om vi ikke lykkes. Men forstår deg anngående testing. Dersom det er bra og greit for deg så ville jeg ha gjort det om jeg var deg

Men alle har sin måte å tenke på, og alle må gjøre det slik som er best for seg. Enig med deg.

Fikk du noen symptomer tidlig på at du var gravid?

 

[Hattifnatt♡]

Takk for svar

Ja ,enhver må få gjøre det som er best for seg. Jeg er vedlig nervøs for å teste. Det er vel flere årsaker bak det. Jeg forsøkte i årevis å bli gravid med far til mine to barn uten å lykkes med å få barn nummer 3 tidligere.Men de fant en feil på han som kan være årsak nok, men han klarte å lykkes da han traff en ny dame. Legene fokuserte uansett på at det måtte være noe usynlig galt med meg selv om årsaken hans var god nok. Synes det var feil av leger å spekulere slik de gjorde, for de har jo stresset meg opp til å tro at jeg har en usynlig feil, selv om det aldri ble bevist. Samtidig som de sa at jeg ikke måtte stresse... Vi forsøkte aldri ivf. Men jeg bærer allikevel dette med meg i hodet. Og det legger en liten demper i meg for troen på å lykkes selv om alt det burde glemmes. Forhistorie ligger i meg etter ca 6- kanskje 7 års prøving i tidligere forhold. Og derfor har jeg ikke ork med tanken på å teste for tidlig , få negativt resultat og teste på nytt osv. Jeg er litt lei rett og slett av å bli skuffet. Men alle har sin måte å takle slike ting på.

Jeg er jo i et nytt forhold, og nå har ingen av de nye legene sagt at de tror noe er galt med meg eller at det kan være noe usynlig galt. Men jeg er så redd for at embryoet ikke kan få feste i livmorhinnen. Og forhistorien min og alle skuffelsene rundt tester har satt seg i hodet mitt. Men når vi prater om det så fristes det å ta en test, men jeg våger ikke skuffelsen. Vil heller se blodet komme . Og takle det deretter. . Mensen kommer uansett før eller siden om vi ikke lykkes. Men forstår deg anngående testing. Dersom det er bra og greit for deg så ville jeg ha gjort det om jeg var deg

Men alle har sin måte å tenke på, og alle må gjøre det slik som er best for seg. Enig med deg.

Fikk du noen symptomer tidlig på at du var gravid?

Forstår godt det kan bli anstrengende med de erfaringene med deg! Jeg håper dere vil lykkes nå

Det eneste jeg merket før IKM var litt stikking i livmorområdet ca. 4-5 dager etter eggløsning, det hadde jeg begge gangene. Og litt murring i magen rundt IKM, men det har jeg ofte før mensen også. Murringen i magen og ømme bryster fortsatte også de første par ukene er 9+1 nå, så ganske nytt enda.

 

[Eloise]

Forstår godt det kan bli anstrengende med de erfaringene med deg! Jeg håper dere vil lykkes nå

Det eneste jeg merket før IKM var litt stikking i livmorområdet ca. 4-5 dager etter eggløsning, det hadde jeg begge gangene. Og litt murring i magen rundt IKM, men det har jeg ofte før mensen også. Murringen i magen og ømme bryster fortsatte også de første par ukene er 9+1 nå, så ganske nytt enda.

Ja, takk for forståelse om det . Det gjaldt et annet forhold og fortid,, men det er vanskelig å glemme dette med usynlig feil med meg for å ikke lykkes, og mulig noe kjemisk galt med meg som grunn sa de. Og samtidig ba de meg ikke stresse Men bare de spekulasjonene fikk meg til å stresse til og med i nytt forhold. . Men jeg får forholde meg til hva de nye legene sier i min nåværende situasjon. Ingen sier at det kan være noe usynlig feil med meg nå. De mener at ifølge undersøkelsene så er oddsene mine meget gode. Får høre på hva de sier og konkluderer med fremover istedet .

Jeg kjennner litt stikkinger slik som du sier. Men tror at vi kan kjenne mye av de samme symptomene idet vi får menstruasjonen. Jeg har ikke ømme bryster. Pleier å ha ømme bryster før menstruasjonen, men ikke denne gangen.

Håper på at du lykkes , og takker for at du forklarer hva du hadde som symptomer osv. . Jeg synes det er fantastisk å bare få en positiv graviditetstest. Har ønsket det så lenge.