Når starter kaoset?

[Beate]

Man hører jo støtt og stadig om alt kaoset som følger med barn. Trassanfall, nattevåk , babyer som bare gråter, problemer ved legging, aldri mer sengen for seg selv, søskensjalusi, hyling på butikken og så videre.

Nå er storebror 3 år og lillebror 6 mnd og jeg lurer virkelig på hvor alt kaoset blir av...? Joda, det er fortsatt mye jobb med to barn men det lille vi har hatt av utfordringer så langt tar jeg som en selvfølge, og i forhold til ryktene anser jeg det som bagateller. Så hva skjer? Er det bare rykter eller er det vi som har vært sykt heldige?

 

[razika]

Alle barn er forskjellige. Er ikke så veldig glad i sånne artikler som svartmaler alt. Og de er det mange av! Dessuten har det så mye å si hvordan man tar det. Nyt tiden med småttiser i hus, plutselig har de flyttet ut!

 

[Agnete]

Barn er jo forskjellige, noen barn er mer utfordrende enn andre. Hvorfor ikke bare nyte at det fortsatt er "rolig" hos dere?
Vi hadde det slik som dere med vår første, så overgangen var ekstrem stor med andremann. Han er fortsatt en håndfull, men en utrolig herlig gutt

 

[Hjerterdame]

Enig, det er hvordan man tar det!

 

[*Huldra*]

Det starter når mannen drar på tur og du sitter alene med tre barn i alderen 6, 1 og 3 mnder.. Det lar seg ikke fysisk gjøre kan jeg fortelle deg..

 

[Kizy]

Man hører jo støtt og stadig om alt kaoset som følger med barn. Trassanfall, nattevåk , babyer som bare gråter, problemer ved legging, aldri mer sengen for seg selv, søskensjalusi, hyling på butikken og så videre.

Nå er storebror 3 år og lillebror 6 mnd og jeg lurer virkelig på hvor alt kaoset blir av...? Joda, det er fortsatt mye jobb med to barn men det lille vi har hatt av utfordringer så langt tar jeg som en selvfølge, og i forhold til ryktene anser jeg det som bagateller. Så hva skjer? Er det bare rykter eller er det vi som har vært sykt heldige?

Ikke noe av det her foreløpig. De er nå henholdsvis 2,5 år og 3 mnd

 

[Beate]

Barn er jo forskjellige, noen barn er mer utfordrende enn andre. Hvorfor ikke bare nyte at det fortsatt er "rolig" hos dere?
Vi hadde det slik som dere med vår første, så overgangen var ekstrem stor med andremann. Han er fortsatt en håndfull, men en utrolig herlig gutt

Vi nyter i fulle drag vi!! Synes bare at det er fryktelig dumt at alle svartmaler småbarnsperioden så til de grader om det faktisk ikke nødvendigvis er så ille. Jeg skjønner jo at barn er forskjellige og at noen får det enklere enn andre, men selv om vi skulle bli noen av de heldige hadde jeg forberedt meg på noe 10 ganger værre.

 

[Agnete]

Vi nyter i fulle drag vi!! Synes bare at det er fryktelig dumt at alle svartmaler småbarnsperioden så til de grader om det faktisk ikke nødvendigvis er så ille. Jeg skjønner jo at barn er forskjellige og at noen får det enklere enn andre, men selv om vi skulle bli noen av de heldige hadde jeg forberedt meg på noe 10 ganger værre.

Så de som opplever det tøft bør holde munn å ikke fortelle det til noen for da kan det hende andre forbereder seg på at det blir tøft?
Hva med å heller vise forståelse for andre personer og hvordan de opplever det? Ja, barn er forskjellige og nei alt handler ikke om hvordan man tar det.

 

[Beate]

Så de som opplever det tøft bør holde munn å ikke fortelle det til noen for da kan det hende andre forbereder seg på at det blir tøft?
Hva med å heller vise forståelse for andre personer og hvordan de opplever det? Ja, barn er forskjellige og nei alt handler ikke om hvordan man tar det.

Når i alle dager sa jeg det? Folk må si akkurat hva de vil for min del, men jeg har fortsatt til gode å høre noen si at det faktisk ikke trenger å være så hardt som alle ryktene tilsier! Så det jeg da lurer på er om det faktisk er vanligere enn det virker å ha det slik som oss. Er det det synes jeg at flere av disse "solskinnshistoriene" burde komme frem også. Hvorfor skal kun de som har noe å klage over komme til ordet? Og, hva har jeg sagt som tilsier at jeg ikke viser forståelse?

 

[FruFrøken1991]

De første ti månedene her med baby unne jeg ikke min verste fiende engang. Hyl, skrik og konstant mangel på søvn. Jeg hadde mest lyst til å grisebanke alle som fortalte meg at jeg skulle nyte babytiden. De som klarer å nyte skrik fra kl 17-3 hver dag er syke i hodet. Etter 4 mnd med kolikk fortsatte det med mye mindre søvn enn mini trenger, det har hele tiden vært et helvete å få han til å sove. Jeg hater alle ekle artikler som sier at babyen kun sover og spiser, litt fakta hadde vært greit.


Sent from my iPhone using BV Forum

 

[Agnete]

Når i alle dager sa jeg det? Folk må si akkurat hva de vil for min del, men jeg har fortsatt til gode å høre noen si at det faktisk ikke trenger å være så hardt som alle ryktene tilsier! Så det jeg da lurer på er om det faktisk er vanligere enn det virker å ha det slik som oss. Er det det synes jeg at flere av disse "solskinnshistoriene" burde komme frem også. Hvorfor skal kun de som har noe å klage over komme til ordet? Og, hva har jeg sagt som tilsier at jeg ikke viser forståelse?

Hvordan ellers burde jeg tolke denne setningen? " Synes bare at det er fryktelig dumt at alle svartmaler småbarnsperioden så til de grader om det faktisk ikke nødvendigvis er så ille."

Da sier du jo at de som har det tøft svartmaler det så til de grader. Og at det de opplever er ikke nødvendigvis så ille. Jeg opplever ikke at man hører bare om disse tøffe periodene, men de som står i disse situasjonene søker råd, trøst, forståelse og da vil man som f.eks. her på bv oppleve flere tråden med ett sånt emne enn de som har det rosenrødt dagen lang.
Det er ingenting mer frustrende å bli fortalt at det er ettersom hvordan man tar det når man står med utfordringer i livet. Vi foreldre er forskjellige og barn er forskjellige.

 

[Sylvanas]

Når i alle dager sa jeg det? Folk må si akkurat hva de vil for min del, men jeg har fortsatt til gode å høre noen si at det faktisk ikke trenger å være så hardt som alle ryktene tilsier! Så det jeg da lurer på er om det faktisk er vanligere enn det virker å ha det slik som oss. Er det det synes jeg at flere av disse "solskinnshistoriene" burde komme frem også. Hvorfor skal kun de som har noe å klage over komme til ordet? Og, hva har jeg sagt som tilsier at jeg ikke viser forståelse?

Enig med deg! Jeg og har lurt på det samme. Virker som om man må holde kjeft om man har det lett, for da fornærmer man de som sliter. Jeg hadde ikke hørt noe positivt om småbarnsperioden jeg. Var forberedt på et helvete, følte at vi var rare som hadde det lett.
Jeg startet en tråd på terminforumet mitt en gang da lillemor var baby. Hun hadde vært en engel, plutselig endret alt seg. Jeg fikk så ørene flagret, for jeg som hadde hatt det lett hadde ingen rett til å komme der og skryte over hvordan vi hadde det, og klage over småting. Jeg dyttet bare alle andre lenger ned. Var bare en bruker heldigvis, fikk god støtte fra de andre (viste seg at jenta mi reagerte på at jeg bekymret meg for at hun ikke gikk opp nok i vekt. Da jeg begynte å fokusere på å stresse ned ble alt som normalt igjen). Men da forsto jeg at mange ikke vil vite av deg om det går bra for deg. Det er det samme som får folk til å si at rike folk fortjener ulykke, de som har alt de kan ønske seg. Og derfor lærer man seg å ikke dele med verden om man har det bra. Gjør du det så driter du regnbuebæsj. Prøver du å være positiv og trekke fram det gode i livet ditt så spiller du skuespill. Skriver du noe positivt på Facebook i en periode med motgang i ekteskapet så pynter du på fasaden. Man bør være realistisk, men det kan like gjerne bli bra som dårlig. Og folk må lære seg å være glad på hverandres vegne!

 

[razika]

Det finnes jo ytterpunkter selvfølgelig. Det skal være rom for alle. Jeg også forstår at noen har det kjempetøft. Jeg har foreløpig bare ett barn, og ting kan forandre seg drastisk med en til. Men jeg synes det er mange artikler som er veldig negativt vinklet. Noen mennesker er også mer oppfarende enn andre, og da tenker jeg at de kan takle en vanskelig situasjon dårligere enn en veldig rolig og tålmodig person.

Synes også det er helt unødvendig å svare så aggressivt, Regina. Det skaper i alle fall ingen hyggelig stemning.

 

[Agnete]

Det finnes jo ytterpunkter selvfølgelig. Det skal være rom for alle. Jeg også forstår at noen har det kjempetøft. Jeg har foreløpig bare ett barn, og ting kan forandre seg drastisk med en til. Men jeg synes det er mange artikler som er veldig negativt vinklet. Noen mennesker er også mer oppfarende enn andre, og da tenker jeg at de kan takle en vanskelig situasjon dårligere enn en veldig rolig og tålmodig person.

Synes også det er helt unødvendig å svare så aggressivt, Regina. Det skaper i alle fall ingen hyggelig stemning.

Er jeg aggressiv? Det spørs da kanskje helt hvordan leseren tolker meg?
Må jeg slenge på en haug med smil for å ikke være agressiv?
Jeg reagerer på ordbruken flere har i denne tråden, savner dere at noen skriver så flott det er med småbarn så skriv da da tråd om det, men synes man da skal holde seg for god til å fortelle at det andre forteller er å svartmale. Det er jo ikke å svartmale, det er livet til dem det gjelder.
Hvilken gruppe er det som trenger flest råd? De som har problemer med småbarnsperioden eller de som synes det går lekende lett?
Du skriver også at noen mennesker er mer oppfarende enn andre og at de takler da situasjoner dårligere enn andre? Er ikke det litt dømmende av mennesker som kanskje har et helt annet liv enn du?
Jeg reagerer nettopp fordi jeg har opplevd hvordan noen i min nære familie har blitt dømt av lykkelige småbarnsforeldre, så viser det seg i senere tid at jo det var ikke pga henne som mor, men barnet hadde flere utfordringer, flere diagnoser. Det er sånt man ikke vet når barnet er 1-3 år..

 

[|Frosken|]

Alle barn er forskjellige. Er ikke så veldig glad i sånne artikler som svartmaler alt. Og de er det mange av! Dessuten har det så mye å si hvordan man tar det. Nyt tiden med småttiser i hus, plutselig har de flyttet ut!

Veldig enig i denne! Men jeg syns vel det man kanskje kan kalle kaos kom når nr to var større, nærmere to år kanskje. Før det var det lite kaos ohmg konflikter.

 

[razika]

Er jeg aggressiv? Det spørs da kanskje helt hvordan leseren tolker meg?
Må jeg slenge på en haug med smil for å ikke være agressiv?
Jeg reagerer på ordbruken flere har i denne tråden, savner dere at noen skriver så flott det er med småbarn så skriv da da tråd om det, men synes man da skal holde seg for god til å fortelle at det andre forteller er å svartmale. Det er jo ikke å svartmale, det er livet til dem det gjelder.
Hvilken gruppe er det som trenger flest råd? De som har problemer med småbarnsperioden eller de som synes det går lekende lett?
Du skriver også at noen mennesker er mer oppfarende enn andre og at de takler da situasjoner dårligere enn andre? Er ikke det litt dømmende av mennesker som kanskje har et helt annet liv enn du?
Jeg reagerer nettopp fordi jeg har opplevd hvordan noen i min nære familie har blitt dømt av lykkelige småbarnsforeldre, så viser det seg i senere tid at jo det var ikke pga henne som mor, men barnet hadde flere utfordringer, flere diagnoser. Det er sånt man ikke vet når barnet er 1-3 år..

Dømmer ingen. Gjør meg opp noen tanker om mennsker. Det er vel lov? Poenget er vel at det faktisk er mye prat om hvor grusomt det er å ha småbarn. Og det er ikke sånn for alle. Og mange svartmaler uten å egentlig ha grunn til det. Det er generelt mye klaging og syting om barn. Og ja, for noen er det drittøft og i aller høyeste grad reelt. Men trådstarter må jo få lov å spørre?! - Uten å få masse pepper for det.

 

[Agnete]

Dømmer ingen. Gjør meg opp noen tanker om mennsker. Det er vel lov? Poenget er vel at det faktisk er mye prat om hvor grusomt det er å ha småbarn. Og det er ikke sånn for alle. Og mange svartmaler uten å egentlig ha grunn til det. Det er generelt mye klaging og syting om barn. Og ja, for noen er det drittøft og i aller høyeste grad reelt. Men trådstarter må jo få lov å spørre?! - Uten å få masse pepper for det.

Hun har da ikke fått pepper for det?
Jeg spurte henne om hennes mening? Burde de som har det tøft da holde munn?
Jeg skjønner ikke hvor dere leser om alt dette grusomme med barn jeg.
Jeg leser mye om oppdragelse, det (trengs virkelig i samfunnet vårt), jeg leser mye om hvordan man skaper gode relasjoner med barna, hva kan være lurt å tenke på?
Hvor er alle disse artiklene om hvor grusomt småbarnstiden er? Jeg har sett endel tråder her inne som handler om å få råd og støtte, er det de man sikter til?
Om man legger ut en slik tråd så må man regne med at man hører også de som ikke er helt enig om at alle svartmaler småbarnsperioden? Eller var ikke dette en tråd der man skulle si at man var uenig.
Gjør opp tanker om mennesker er da å dømme..

 

[razika]

Hun har da ikke fått pepper for det?
Jeg spurte henne om hennes mening? Burde de som har det tøft da holde munn?
Jeg skjønner ikke hvor dere leser om alt dette grusomme med barn jeg.
Jeg leser mye om oppdragelse, det (trengs virkelig i samfunnet vårt), jeg leser mye om hvordan man skaper gode relasjoner med barna, hva kan være lurt å tenke på?
Hvor er alle disse artiklene om hvor grusomt småbarnstiden er? Jeg har sett endel tråder her inne som handler om å få råd og støtte, er det de man sikter til?
Om man legger ut en slik tråd så må man regne med at man hører også de som ikke er helt enig om at alle svartmaler småbarnsperioden? Eller var ikke dette en tråd der man skulle si at man var uenig.
Gjør opp tanker om mennesker er da å dømme..

Nei, jeg dømmer ingen - gjør meg opp noen tanker om hvorfor det er sånn. Skjønner også at dette er et veldig hett tema for deg, og nei - alle trenger ikke være enige. Tror ikke vi kommer noe særlig lenger her, ærlig talt. Fred ut.

 

[Agnete]

Nei, jeg dømmer ingen - gjør meg opp noen tanker om hvorfor det er sånn. Skjønner også at dette er et veldig hett tema for deg, og nei - alle trenger ikke være enige. Tror ikke vi kommer noe særlig lenger her, ærlig talt. Fred ut.

Nei det er ikke noe hett tema for meg, men jeg lever litt etter det at man vet ikke hvordan andre har det før man har gått i dems sko.
Og jeg er litt rar, jeg ønsker at flere tenker slik isteden for å fortelle andre at det er ettersom hvordan man tar det. En ting er vi enige om, vi kommer ikke videre i denne diskusjonen.

 

[Cosacita]

Det er nok mange faktorer som spiller inn. Hvordan ungene er, hvordan hverdagene går opp, hvordan foreldre takler situasjonen...
Og ja, jeg føler at småbarnstiden svartmales veldig. Nå har jeg bare én treåring, så kaoset har vel ikke fått begynt ennå.

Det betyr jo selvfølgelig ikke at noen har det tyngre enn andre av spesielle årsaker, og at de bør holde kjeft. Like lite som at foreldre som har det "lett" ikke skal holde kjeft om sin hverdag av hensyn til andre.

Så trådstarter, KOS deg med tilværelsen.