Når sove i egen seng?

Heffalompenbaby

Elsker forumet
Minsten sov i egen seng på eget rom ved 6mnds alder. Men pga mye sykdom ble han sovende hos oss..
Nå er han over 2 år og sover med oss hver natt....
Noen gode råd for å forberede han på egen seng og rom?
Han sovner i armkroken vår, og sover aleine til vi legger oss igjen....
Prøvd med reiseseng på rommet men han nekter å legge seg ned...
 
Jeg var veldig bestet fra starten på å ikke skjemme han bort med å sove i vår seng fordi jeg vet at det kan være vanskelig å avvenne senere. Det er klart at en baby både trenger nærhet, pupp og kos, så i starten samsov vi litt. Dvs. Han ble lagt i egen seng først, så tok jeg han over i min seng fra første matrunde og da fikk han bli der resten av natten. Fra han sluttet med pupp(ca 4 mnd) sov han stort sett i egen seng ved siden av min, og sov i min seng en sjelden gang. Eget rom fra 8 mnd og har ikke sovet i min seng siden. Har fått lov til å komme i min seng lit på morgenen for litt kos og avslapping før vi har stått opp bare. Når de først har blitt vandt til å sove i foreldrenes seng tror jeg faktisk bare man må være bestemt om man skal få dem over på eget rom
 
her så sover han med meg fortsatt når vi er alene og i egen seng når pappaen er hjemme og han er 3, 5 år... men seriøst dette ordner seg etterhvert... de færreste vil bli i sengen til mor og far for evig... og jeg tror ikke han tar skade av det heller tvert i mot...
 
Nei, man klarer virkelig ikke å skjemme bort barn med nærhet! Det er bare en trist myte som henger igjen fra da man trodde barn var manipulerende diktatorspirer alle sammen. Og de tar ikke skade av nærhet. Men barn har ulikt behov for nærhet og trygghet om natta, så for noen tar det tid å komme i egen seng, men det har lite med hvor bortskjemt ungen er på mammakos! Du har tvert imot vært en god mamma som følger sønnen din sitt behov :) Blir du bortskjemt av å sove med mannen din kanskje? Neppe :) men, samsoving er ikke for alle, og alle skal jo ha det bra! Det er lov å si at det holder :)

Siden han er over to, så er det veldig verdt å snakke om det, forbered ham godt på egen seng. Kanskje kan han få plukke ut et sengetøy han liker? Min toåring digger sånt! Har han en bamse han er glad i? Ta med den i legging og soving fremover. Personlig syns jeg det er lettest i juniorseng, da kan man lettere roe barnet i senga eller enn at det blir mye opp og ned og flytting i søvne, hvis han våkner lett av det. Her har vi ikke plass til juniorseng, men vi har en saccosekk vi sitter i til han sovner, også legges han over i egen seng. Fungerte fint og lett som en plett, enda vi samsov fra barsel. Min kommer riktignok inn til oss ila natta, men hadde vi prioritert det hadde det nok vært en smal sak å få ham i senga si hele natta, men vi syns det er greit å samsove enda. Det går jo over. Jeg og broren min fikk sove hos mamma og pappa så ofte vi ville hele småbarnstida, startet natta på eget rom og kom inn om vi ville. Gikk over det og :)
 
La barnet bestemme, så får du ikke gjort noe galt.
At barn skjemmes bort med nærhet, samsoving o.l. er bare en dårlig unnskyldning som henger igjen fra gammelt av, fordi det var en forestilling om at barn hverken skulle sees eller høres, og at mødre, stakkars, skulle slippe å bli slitne av å ta vare på dem.
Nå vet vi bedre, heldigvis.
 
Dere kan jo prøve å legge dere sammen med han på hans eget rom? At han får sovne med dere der, men at dere senere legger dere på deres rom. Kan være lurt å ha en lenestol eller noe sånt inne hos han, så kan dere (etterhvert) vente i den til han sovner...

En kamp blir det uansett, men det viktigste er å vise at dere er der:) Barn er jo ikke akkurat dumme, så det er viktig å være kjærlig men bestemt.

Lykke til!:happy:
 
Jeg var veldig bestet fra starten på å ikke skjemme han bort med å sove i vår seng fordi jeg vet at det kan være vanskelig å avvenne senere. Det er klart at en baby både trenger nærhet, pupp og kos, så i starten samsov vi litt. Dvs. Han ble lagt i egen seng først, så tok jeg han over i min seng fra første matrunde og da fikk han bli der resten av natten. Fra han sluttet med pupp(ca 4 mnd) sov han stort sett i egen seng ved siden av min, og sov i min seng en sjelden gang. Eget rom fra 8 mnd og har ikke sovet i min seng siden. Har fått lov til å komme i min seng lit på morgenen for litt kos og avslapping før vi har stått opp bare. Når de først har blitt vandt til å sove i foreldrenes seng tror jeg faktisk bare man må være bestemt om man skal få dem over på eget rom

Jeg tenkte også at babyen skulle sove i egen seng, det ble ikke slik ;) kan være fu hadde endret holdning om du fikk et barn med behov for mye nærhet. Jeg har en med ekstremt behov og ei som er mer normal, jeg har ikke gjort noe forskjell på dem. Fireåringen min sover aldri hele natta alene, toåringen kan gjøre det. Du må gjerne kalle det å være bortskjemt ;) her trenger vi søvn og gjør det vi må for å få det.
 
Jeg tenkte også at babyen skulle sove i egen seng, det ble ikke slik ;) kan være fu hadde endret holdning om du fikk et barn med behov for mye nærhet. Jeg har en med ekstremt behov og ei som er mer normal, jeg har ikke gjort noe forskjell på dem. Fireåringen min sover aldri hele natta alene, toåringen kan gjøre det. Du må gjerne kalle det å være bortskjemt ;) her trenger vi søvn og gjør det vi må for å få det.

Sier da på ingen måte at nærhet er galt. Tvert i mot. Mange kan ha et behov for å sove i foreldrenes seng, men det er også mange som ender opp med at det blir en vane/uvane de ikke klarer å snu. Nå er ikke «skjemme bort» så negativt ladet fra min side som det ser ut til at folk tror. For oss har det fungert, for andre kanskje ikke. Det ble spurt om råd for å få barnet over på eget rom, og mitt råd er at man da må være bestemt. Når barnet først er vandt til å sove med mamma og pappa er det gjerne det de vil fortsette med i noen år. Og jeg sier IGJEN ikke at det er noe galt i det for de det fungerer for. Jeg hadde ikke syntes noe om å ha 8 åringen i vår seng hver natt. Andre syns det er greit. Det hadde helt klart vært noe annet dersom det hadde vært sykdom eller behov Som tilsa at det beste hadde vært at han sov sammen med oss.
 
Regner med jeg får pepper nå, men da kan jeg være den første til å si at så snart ungene ikke spiser på natt så har de blitt flyttet på eget rom.
Da har de også begynt å sove natten rundt.
Har ei på 2,5 og ei på 7 måneder - ingen av dem lager en lyd på natta (med mindre de er syke).
Her får ikke barna bestemme selv hvor de skal sove. Vi voksne må skape trygge og gode soverutiner, lære dem forskjell på dag og natt, lære dem at mamma og pappa er her selv om vi sover på hvert vårt rom. Få de til å bli trygge på at selv om de sover alene så kommer vi bestandig dersom de trenger oss.
Det er vi voksne som må skape denne tryggheten og hjelpe barna inn i gode søvnrutiner.
 
Helt greit å ikke samsove som jeg skrev - jeg bare syns å kalle det å skjemme bort er stygt og tillegger det at man har gjort det til nå er feil. Det er sjeldent det! På mange måter kan det å avslutte samsoving med større barn være lettere enn med mindre, siden de forstår mer og kan forberedes. Eksempelvis avsluttes jeg nylig nattamming med toåringen min som har hatt fri tilgang på natt (så sant jeg har vært hjemme), null dramatikk, bare nå sover puppen, ferdig. Ingen gråt, ingen mamma må ut av huset og pappa må overta liksom. Når det er lettest å endre slikt spørs heeelt på ulike situasjoner og ulike familier, det er helt på trynet å påstå at det alltid er vanskelig når de er eldre, for det kan være lettere for mange. Det er ikke noe galt med samsoving til ungene er store nok til å forstå, og det er ikke noe galt å ikke samsove. Det viktigste er at man møter barna sine. Hvordvidt de er selvstendige, trygge, har gode rutiner etc kommer da av helt andre ting enn samsoving liksom, resten av døgnet teller og. Unger er ikke roboter som må stilles inn rett også bare virker de, og det er heller ikke foreldre.
 
Her har ungene tidlig sovet i egen seng på eget rom. Nr 1 var rundt 5 mnd og nr 2 var 3 mnd. Begge er flaskebarn så måtte opp uansett å lage flaske, sånn sett ikke noe forskjell på hvor de lå. Det som var utslagsgivende var at ungene sov mye bedre i egen seng. Da sov de natten igjennom begge to fra rundt 5 mnd, våknet x antall ganger i vår seng. Siden de var så små og tydelig trivdes best i egen seng har det aldri vært noe stort problem å vende de til det.
 
Det er hvertfall viktig at dere snakker sammen og er enige om hva dere skal gjøre og hvordan dere vil løse det. Da har dere en enighet om hva og hvordan og dere gjør begge to likt/det det samme.
Han er jo såpass stor at man kan snakke med han og forberede han på at han skal sove i sin egen seng.
Har han eget rom?
Å la han velge sitt egent sengetøy var en god idé som ble nevnt over her.
Han godtar det nok ikke helt med en gang, men vær rolig og bestemt, hold ut og forbered han godt.
 
Back
Topp