Når sorgen overtar alt

[RainbowHope]

Jeg trenger bare å få ut noen tanker og følelser. Vi utredes for habituell abort og jeg kjenner at sorgen tar så stor plass.

Jeg har delvis mistet håpet om at jeg noen gang får et vellykket svangerskap og frykten for å gå inn i et nytt er så stor.

Alt jeg ønsker meg er å bli gravid igjen, men jeg kjenner også til risikoen. Jeg vet helt ærlig ikke om jeg kommer til å takle en ny abort psykisk. Jeg vet ikke lenger om jeg er sørgende eller deprimert. Jeg greier ikke finne glede i noe lengre. Alt er et ork og alt jeg har lyst til er å bare ligge på sofaen å gråte.
Jeg takler ikke lengre hverdagen som den er. Likevel har jeg ikke hjerte til å være borte fra jobb eller andre forpliktelser. Jeg er jo ikke syk.

Det er over 6 mnd siden forrige graviditet. Termindatoen nærmer seg veldig fort og det er skikkelig vondt og sårt. Å se andre som ble gravide samtidig, få sine babyer er tøft. Å tenke på hvor annerledes livet kunne vært.

Jeg kjenner en så stor kjærlighet for de embryoene vi mistet. Jeg greier ikke gi slipp og akseptere hva som har skjedd. For meg spiller det ingen rolle om jeg mistet i uke 6, 9 eller 12. Jeg vet ikke om det hadde spilt noen rolle om jeg mistet i uke 20 eller 40 heller.
Det var et liv på vei. Jeg har mistet det som skulle bli mitt barn - 3 ganger. Og jeg vet at ingen av de kan erstattes. Når venner/familie sier at barna vokser opp altfor fort, blir jeg såret og alt jeg tenker er: «dine barn vokser i alle fall opp».

Når blir det lettere? Blir det noen gang bedre?

 

[Anine]

Jeg kjenner meg igjen i så mye du skriver her Det føles så ensomt å miste, som om ingen forstår hvor tungt det egentlig er Jeg mistet nylig for fjerde gang og det slo meg hardere enn jeg hadde forventet, er trist hele tiden og motivasjonen til alt er på bunn Håpet var så stort denne gangen da jeg fikk medisiner og til og med så et hjerte som slo på ultralyd, ble derfor et sjokk da det gikk galt. Hadde jeg bare visst hvorfor det alltid går galt hadde jeg kanskje følt at ting va litt lettere, men etter utredning er det ingenting galt verken med meg eller mannen min. Føles så urettferdig å måtte gå gjennom dette gang etter gang Men for å trøste deg, ting blir bedre etter hvert, jeg er midt oppe i sorgen nå, men håpet om å bli mor en dag holder meg gående Vi får håpe at det går for oss til slutt, jeg sa selv at jeg aldri trodde jeg kom til å overleve enda en spontanabort, men her er jeg etter min fjerde og har enda ikke gitt opp Vet ikke om noe dette er av trøst, men jeg håper vi begge får æren av å bli kalt «mamma» en dag Stor klem fra ei som har opplevd det samme og som vet hvor hardt det er psykisk å gå gjennom dette

 

[Iva82]

Det blir lettere! Jeg vet hvordan du har det og jeg følte at jeg kan ikke miste på nytt etter 3 SAer. Jeg ble gravid fort men det endte i senabort 22uker. Å føde barn i uke 22 er helt grusomt og jeg tenkte at vi som familie vil aldri ha det bra. Jeg var redd å bli gravid på nytt og nå det var frykt at jeg skal miste tidlig men også sent i tillegg. Det var ikke lett men vi visste at bare nytt barn kan hjelpe. Jeg ble gravid på nytt men mistet i MA med tvillinger. Jeg hadde ikke mer tårer Jeg ble gravid bare 2pp etter MA og nå holder jeg ham i armene mine,han er 3 månader neste uke Jeg vil bare si at det er ikke lett å bli der du er nå men ha håp og bli sterk !!!!

 

[RainbowHope]

Jeg kjenner meg igjen i så mye du skriver her Det føles så ensomt å miste, som om ingen forstår hvor tungt det egentlig er Jeg mistet nylig for fjerde gang og det slo meg hardere enn jeg hadde forventet, er trist hele tiden og motivasjonen til alt er på bunn Håpet var så stort denne gangen da jeg fikk medisiner og til og med så et hjerte som slo på ultralyd, ble derfor et sjokk da det gikk galt. Hadde jeg bare visst hvorfor det alltid går galt hadde jeg kanskje følt at ting va litt lettere, men etter utredning er det ingenting galt verken med meg eller mannen min. Føles så urettferdig å måtte gå gjennom dette gang etter gang Men for å trøste deg, ting blir bedre etter hvert, jeg er midt oppe i sorgen nå, men håpet om å bli mor en dag holder meg gående Vi får håpe at det går for oss til slutt, jeg sa selv at jeg aldri trodde jeg kom til å overleve enda en spontanabort, men her er jeg etter min fjerde og har enda ikke gitt opp Vet ikke om noe dette er av trøst, men jeg håper vi begge får æren av å bli kalt «mamma» en dag Stor klem fra ei som har opplevd det samme og som vet hvor hardt det er psykisk å gå gjennom dette

Det var utrolig leit å høre at du har mistet for 4.gang. Det er en kjempe stor påkjenning og føles så urettferdig. Som om man har litt ekstra uflaks. Men det føles bare bittert
Ja, vi må nesten bare leve i håpet og fortsette å prøve. Men det er også vondt å være gravid og hele tiden være redd, usikker og å frykte det verste. Vi får håpe vi får gleden av å bli kalt mamma en dag ja I mellomtiden synes jeg vi er sterke mødre til våre engler.

 

[RainbowHope]

Det blir lettere! Jeg vet hvordan du har det og jeg følte at jeg kan ikke miste på nytt etter 3 SAer. Jeg ble gravid fort men det endte i senabort 22uker. Å føde barn i uke 22 er helt grusomt og jeg tenkte at vi som familie vil aldri ha det bra. Jeg var redd å bli gravid på nytt og nå det var frykt at jeg skal miste tidlig men også sent i tillegg. Det var ikke lett men vi visste at bare nytt barn kan hjelpe. Jeg ble gravid på nytt men mistet i MA med tvillinger. Jeg hadde ikke mer tårer Jeg ble gravid bare 2pp etter MA og nå holder jeg ham i armene mine,han er 3 månader neste uke Jeg vil bare si at det er ikke lett å bli der du er nå men ha håp og bli sterk !!!!

Jeg har ikke ord Så utrolig lang og vond reise du har hatt mot babydrømmen. Senabort må være helt grusomt å oppleve. Du er sterk som har stått på og likevel turt å bli gravid igjen. Så godt å høre at du har fått gutten din! Gratulerer så mye Takk for at du deler