Jeg har en 6 åring som ikke tør og gå på besøk til vennene sine. Hun har en venn hun er trygg nok på foreldrene til og besøke alene, men ellers vil hun ingen steder hvis ikke jeg eller pappaen kan være med.
Det har allerede vært ett problem i noen år i barnehagen, da andre foreldre har forventet at barna skal kunne gå på besøk alene.Ett foreldrepar har forstått problemet, og vært veldig behjelpelige og tillatt at jeg har vært med henne noen ganger så hun har blitt trygg, andre steder har det endt opp med at det aldri har blitt besøk hos de, bare hos oss, fordi foreldrene ikke vil ha andre foreldre på slep.
Nå går hun på skolen, og problemet blir jo bare større! Hun har allerede fått spørsmål om og komme på besøk til noen hun ikke kjenner så godt, og det vil hun IKKE, for hun kjenner jo ikke foreldrene.
Vi skal også starte opp med vennegrupper i klassen hennes nå, noe jeg i utganspunktet er veldig positiv til - og var med på og få igjennom, men så dukker problemet opp; jentungen nekter, hun vil IKKE gå på vennegruppene! Ikke fordi hun ikke vil være med de andre barna, de må gjerne komme hit, men hun tør ikke besøke de fordi hun ikke kjenner foreldrene godt.
Men hva tenker egentlig foreldre der ute om at en førsteklassing må ha med mamma eller pappa på vennegruppe?
Andre besøk blir desverre som regell ungått, fordi det er for problematisk og gjennomføre, og jeg tør nesten ikke fortelle andre foreldre om "problemet" lenger, fordi vi har møtt veldig lite imøtekommenhet hos de fleste i mange år allerede. Og jo eldre hun blir, jo vanskeligere blir det vel og få forståelse på dette? Ser for meg at det kan bli utfordrende med bursdagsbesøk i fremtiden også, hvis de ikke blir arrangert på lekeland eller andre steder hvor det er naturlig at en del foreldre blir igjen.
Er det andre med barn som er skeptisk til og gå på besøk alene? Hva er deres erfaringer med dette?
Det har allerede vært ett problem i noen år i barnehagen, da andre foreldre har forventet at barna skal kunne gå på besøk alene.Ett foreldrepar har forstått problemet, og vært veldig behjelpelige og tillatt at jeg har vært med henne noen ganger så hun har blitt trygg, andre steder har det endt opp med at det aldri har blitt besøk hos de, bare hos oss, fordi foreldrene ikke vil ha andre foreldre på slep.
Nå går hun på skolen, og problemet blir jo bare større! Hun har allerede fått spørsmål om og komme på besøk til noen hun ikke kjenner så godt, og det vil hun IKKE, for hun kjenner jo ikke foreldrene.
Vi skal også starte opp med vennegrupper i klassen hennes nå, noe jeg i utganspunktet er veldig positiv til - og var med på og få igjennom, men så dukker problemet opp; jentungen nekter, hun vil IKKE gå på vennegruppene! Ikke fordi hun ikke vil være med de andre barna, de må gjerne komme hit, men hun tør ikke besøke de fordi hun ikke kjenner foreldrene godt.
Men hva tenker egentlig foreldre der ute om at en førsteklassing må ha med mamma eller pappa på vennegruppe?
Andre besøk blir desverre som regell ungått, fordi det er for problematisk og gjennomføre, og jeg tør nesten ikke fortelle andre foreldre om "problemet" lenger, fordi vi har møtt veldig lite imøtekommenhet hos de fleste i mange år allerede. Og jo eldre hun blir, jo vanskeligere blir det vel og få forståelse på dette? Ser for meg at det kan bli utfordrende med bursdagsbesøk i fremtiden også, hvis de ikke blir arrangert på lekeland eller andre steder hvor det er naturlig at en del foreldre blir igjen.
Er det andre med barn som er skeptisk til og gå på besøk alene? Hva er deres erfaringer med dette?
