Når sex rundt eggløsning blir en kamp..

[Shoegrl]

Hvordan løser man det egentlig da?

Her skjer samme regla hver bidige gang. Han er avvisende, jeg prøver igjen, han avviser meg. Så blir det krangling der han mener jeg legger all skyld på han, mens jeg bare prøver å forklare at jeg blir frustrert når jeg bruker så mye energi og penger på å få eggløsning (tabletter, akupunktur etc) og at jeg føler vi må ta vare på de få eggløsningene vi har.

Det er en kamp hver gang. Og jeg føler han klandrer meg fordi jeg sier ifra. Men hva ellers skal jeg gjøre? La eggløsning etter eggløsning komme uten å ta vare på sjansen? Blitt så ille nå i forrige syklus og nå at jeg faktisk gleder meg til nytt IVF hvor vi slipper ha sex i det hele tatt.. Og sånn skal det jo ikke være.

Forøvrig er det gjenganger utenom EL også. Så har ingenting med selve eggløsningen å gjøre.

Jeg spurte mannen jeg, for å få en manns synspunkt på dette. Jeg leste opp innlegget ditt rett før jeg måtte springe inn på biblioteket for å hente ei bok og sa "nå kan du fordøye dette litt". Da jeg kom tilbake, hadde han fått tid til å tenke på innlegget ditt.

Han spurte "Vil ikke mannen hennes ha barn? For han skjønner jo at skal det bli barn, så må han trø til når det er EL. Og hvis det er lite sex utenom EL også, da må det hvertfall være mulig å gi litt ekstra den knapt éne uka i måneden? Og hvorfor skal HUN betale kostnadene? Er det ikke de to SAMMEN som vil ha barn? Da er det jo en selvfølge at begge betaler!"

( Ser i etterkant du har svart på dette med økonomiske biten, som mannen min ikke hadde kjennskap til da han svarte, så du kan vel se bort i fra hans svar. )

Selv tenker jeg at dere begge to kanskje er "slitne" som følge av at dere dessverre har vært prøvere en god stund, og det tar på en hver. Både hver for dere som personer og på parforholdet. Har du mulighet til å bare la dette bero en stund nå, frem til dere skal på ny runde med IVF? Og heller ta det som en positiv overraskelse, dersom dere får hatt litt nærhet, uavhengig EL? Tenker det første fokuset her må være at dere får opp piffen igjen, og gleden ved å være intim sammen. Hvordan er det for deg at han hadde vekket deg på natta, når han plutselig får lyst? Kunne det ha vært noe du kan ofre litt søvn for, en sjelden gang? Det sies at sex nærer sex, dvs. at når den søte kløa har først blitt klødd, så blir det så mye vil ha mere! Så kanskje du kan si det til mannen din, at du heller vil at han skal vekke deg for kos, enn å la det være.

Jeg VET at hver EL er dyrebar, og likedan tiden, men dessverre så er det i blant sånn, at jo mer fokus man har på dette, jo mer stress og negative følelser dyrker det frem sier legene. Og det er en kjennsgjerning, at straks man slapper litt av og får fokuset bort fra dette, DA løsner ting og tang. Dere vet nå at dere skal en ny runde med IVF, prøv å ha det godt med deg selv, og med mannen din før den tid. Dyrk kjærligheten og nærheten mellom dere først og fremst, og få frustrasjonen på avstand en stund. For mange blir det en utfordring når man har blitt gravid å skulle orke å opprettholde nærhet pga. at man er dårlig osv, så nyt tiden med hverandre mens dere har muligheten og "friheten" til det, inntil videre.

 

[VictoriaH]

Min klarte som regel å gjennomføre en gang i måneden og det var ikke i nærheten av el engang Han fikk så prestasjonsangst at den bare døde hver eneste gang, hver mnd. Ikke ville han snakke om det heller. Husker jeg knakk helt sammen 17.mai i fjor. Da var begeret nådd for min del. Jeg prøvde alt for å få det til å fungere, men nei. Og det at han påstod han ville, men viste stikk motsatt, hjalp ikke akkurat på. I tillegg betalte jeg det aller meste av IVF, som vi hadde avtalt vi skulle betale halvparten hver på Og det beste av alt. HAN grudde seg til å levere sædprøve, for det var så fælt for han. Men det jeg skulle i gjennom var liksom ikke så farlig

Når vi først har sex (spontant) klarer han 99 prosent av gangene å fullføre. Problemet her er vel heller at jeg sliter med å få han med på sex da det alltid skal være på hans premisser. Heldigvis var det ikke noe annet en kos egentlig å holde på med IVF og AIH. Men han klagde litt vel mye på den sædprøven da.. De er flinke til å syte om det minste disse gutta..

Jeg betaler forøvrig det meste av økonomiske årsaker, ikke fordi han ikke vil/gidder. Men da er det jo nesten ennå mer surt å ikke få "valuta" for pengene jeg har lagt inn i å få eggløsning..

 

[VictoriaH]

Jeg spurte mannen jeg, for å få en manns synspunkt på dette. Jeg leste opp innlegget ditt rett før jeg måtte springe inn på biblioteket for å hente ei bok og sa "nå kan du fordøye dette litt". Da jeg kom tilbake, hadde han fått tid til å tenke på innlegget ditt.

Han spurte "Vil ikke mannen hennes ha barn? For han skjønner jo at skal det bli barn, så må han trø til når det er EL. Og hvis det er lite sex utenom EL også, da må det hvertfall være mulig å gi litt ekstra den knapt éne uka i måneden? Og hvorfor skal HUN betale kostnadene? Er det ikke de to SAMMEN som vil ha barn? Da er det jo en selvfølge at begge betaler!"

( Ser i etterkant du har svart på dette med økonomiske biten, som mannen min ikke hadde kjennskap til da han svarte, så du kan vel se bort i fra hans svar. )

Selv tenker jeg at dere begge to kanskje er "slitne" som følge av at dere dessverre har vært prøvere en god stund, og det tar på en hver. Både hver for dere som personer og på parforholdet. Har du mulighet til å bare la dette bero en stund nå, frem til dere skal på ny runde med IVF? Og heller ta det som en positiv overraskelse, dersom dere får hatt litt nærhet, uavhengig EL? Tenker det første fokuset her må være at dere får opp piffen igjen, og gleden ved å være intim sammen. Hvordan er det for deg at han hadde vekket deg på natta, når han plutselig får lyst? Kunne det ha vært noe du kan ofre litt søvn for, en sjelden gang? Det sies at sex nærer sex, dvs. at når den søte kløa har først blitt klødd, så blir det så mye vil ha mere!

Jeg VET at hver EL er dyrebar, og likedan tiden, men dessverre så er det i blant sånn, at jo mer fokus man har på dette, jo mer stress og negative følelser dyrker det frem sier legene. Og det er en kjennsgjerning, at straks man slapper litt av og får fokuset bort fra dette, DA løsner ting og tang. Dere vet nå at dere skal en ny runde med IVF, prøv å ha det godt med deg selv, og med mannen din før den tid. Dyrk kjærligheten og nærheten mellom dere først og fremst, og få frustrasjonen på avstand en stund. For mange blir det en utfordring når man har blitt gravid å skulle orke å opprettholde nærhet pga. at man er dårlig osv, så nyt tiden med hverandre mens dere har muligheten og "friheten" til det, inntil videre.

Økonomien er ikke så farlig i dette egentlig, for der var det enten at jeg betaler nå eller at vi må vente (og betale halvparten hver). Men vil gå opp i opp når han er ferdig med studiet.

Jeg klarer ikke helt forstå hvorfor han ikke setter inn siste støtet under eggløsningen.. Vet jo at han av helsemessige årsaker ikke er akkurat kåt 24/7 med tanke på alle smerte han har og alle medisinene han må ta mot dette daglig. Men når vi først har sex, spontant og på hans premisser, er det jo veldig bra. Og vi koser jo daglig, er kjærlige med hverandre og har et godt forhold. Forholdet har ironisk nok blitt mye sterkere siste året, mens sexen har blitt færre av. Frustrasjonen er jo som mannen din er inne på at han vet at man må ha sex for å få barn. Det er ingen vei utenom. Og han vet også at jeg blir frustrert når den "delen" ikke fungerer. Det blir en negativ sirkel hele opplegget.

Etter 2 år og få sjanser (pluss at jeg faktisk skulle ha vært gravid nå og sluppet alt dette), så er det et nederlag å vente til neste IVF. For jeg vet at både han og jeg gjerne skulle hatt en liten i magen allerede. Han var helt knust etter aborten i mars og jeg vet han ønsker seg sårt barn. Det var forøvrig han som tok opp temaet barn helt i starten også.

 

[LilleSjøstjerne]

Uff, så kjedelig Her har det egentlig vært litt omvendt - det har ikke handlet om mine følelser for han eller ønsket om å få en baby, det var mer omvendt, ville så sterkt og ønsket så mye at jeg nesten ble deprimert av det, og da overskygget det lysten og alt jeg ville var å lukke øynene og sove eller ta tankene bort ved hjelp av TV'en etc.

 

[Snurri]

Jeg kan med 100 prosent sikkerhet si at han vil ha barn med meg og motsatt. Mangelen på sex er jo ikke mangel på kjærlighet for hverandre? Her syns jeg du tolker det litt vel langt. Da jeg mistet i mars etter IVF og mye hormoner var det han som ble mest lei seg, måtte trøstes og hadde det vondt. I det sekundet var jeg ikke i tvil om at han vil ha barn. Men at han ikke er flink til å vise det, det kan jeg være enig i.

Vi har hatt en lang og tøff prøveperiode over 2 år nå med mye motgang, både med prøvingen og utenfor babyprosjektet. Og det tærer på. Men forholdet mellom oss to har bare blitt sterkere. Vi er ikke gift (ikke at jeg skjønner hva det skal ha å si i forhold til samboerskap?), og dette er første barnet. Og for alle oss som har prøvd lenge og eventuelt da trengt assistert hjelp, så VIL man virkelig ha barn når man lar seg selv og forholdet gå gjennom det. Hadde ikke han ville hatt barn med meg hadde vi ikke vært sammen etter det siste året vi har hatt.

Økonomien er min privatsak, men det er også en grunn til at jeg betaler for det. Det er ikke hans måte å gi fra seg ansvar og vise "forakt" for prosessen på, men rett og slett fordi han i sin situasjon ikke har økonomi nok til å betale for dette. Mens det har jeg. Å få hjelp til å få barn er langt fra billig. Og det å trekke inn å ikke få barn som et alternativ (vi er faktisk på et prøver-forum) syns jeg er unødvendig når jeg skriver at vi bruker hjelp for å få barn. Da har vi så klart tenkt på at vi faktisk vil ha barn og ikke minst - VÅRE egne barn.

Skal prøve å svare litt på spørsmålene dine.
Jeg tolker ikke ditt forhold eller ting vel langt. Jeg skrev at dette er hva jeg ville tenkt om min kjæreste gjorde det samme. Og jeg skrev at jeg kjenner ikke forholdet ditt, eller situasjonen, så kan derfor bare ta utgangspunkt i det du skrev. Om mannen ikke vil lage barn, så er det et naturlig spørsmål for meg å spørre seg: vil han ha barn? For han vet jo at de ikke kommer med storken. Ingen sex = ingen barn. Derfor tenker jeg som jeg gjør.

Det med å være gift eller ikke betyr noe for meg. Og ettersom jeg ikke er tankeleser eller guddommelig, kan jeg kun ta utgangspunkt i hva som gjelder for meg. Og for meg så er det forskjell på om man er gift eller ikke. Er man gift har man forpliktet seg til hverandre, med eller uten barn som måtte følge. Er man ikke gift er man ikke forpliktet på det viset, og dersom barn da er viktigere enn kjæresten (og for noen er det det, og det er ikke feil det heller), kan det da være en løsning å finne en ny partner. Kjærlighet er vel og bra, men kjærlighet alene er aldri nok. Ikke i min erfaring. Så for meg, om jeg ikke var gift, og om kjæresten ikke ville ha barn, så ville jeg gått fra han. Høres kanskje hardt og brutalt ut, men sånn er det.

Det er ikke ment som fornærmelse å foreslå å tenke gjennom alternativene. Ja, du er inne på et prøverforum, men det er ikke ensbetydende med at man aldri kan velge andre ting i livet. Noen ganger trenger man å bli foreslått alternativer, for å forstå at man har et valg om hvordan man vil leve livet sitt. Det er ikke slik at alle innen en hviss alder må ha huket av på "sjekklisten" over *mann *hus *hund *barn *stasjonsvogn osv osv. Man kan leve annerledes, og ha et fint liv.

Rådet mitt til deg er å se på mulighetene, fremfor begrensningene. Jeg leser innlegget ditt som at du er såret og har det vondt. Og jeg tenker da, at det kunne være en idè å tenke gjennom om det er slik du egentlig vil ha det, eller ikke. Klart jeg skjønner at du vil ha egne barn. Men det blir ikke barn overhodet dersom mannen ikke vil ha sex med deg, selv om du skulle hatt aldri så hyppige og stabile eggløsninger. Og det sier jeg ikke for å være ekkel, men det er en realitet.

Om du og mannen din vil ha barn sammen, du sier 100% sikkert, så er det kjempeflott! Det er veldig fint, virkelig. Spørsmålet blir da hva som er årsaken til at han ikke vil ha sex. Kanksje han trenger mer tid på seg til å komme over tapet dere hadde i mars. Det er ikke lenge siden. Og med øvrig motgang kan det hende han ikke føler han makter å gå gjennom noe slikt igjen, akkurat nå. Det kan være så mangt. Mitt råd er å ikke ta den kampen med han hver gang, som du sier, eller lage konflikter ut av noe som burde være en fin ting dere gjør sammen. Finn ut hvordan dere skal løse det dere imellom, slik at det å lage barn sammen kan bli den fine tingen det er, fremfor noe å krangle om.

Håper det går bedre med deg etterhvert. Noen utblåsninger innimellom kan gjøre godt for kropp og sjel, så om det hjelper på skal du bare fyre løs.

 

[Shoegrl]

Økonomien er ikke så farlig i dette egentlig, for der var det enten at jeg betaler nå eller at vi må vente (og betale halvparten hver). Men vil gå opp i opp når han er ferdig med studiet.

Jeg klarer ikke helt forstå hvorfor han ikke setter inn siste støtet under eggløsningen.. Vet jo at han av helsemessige årsaker ikke er akkurat kåt 24/7 med tanke på alle smerte han har og alle medisinene han må ta mot dette daglig. Men når vi først har sex, spontant og på hans premisser, er det jo veldig bra. Og vi koser jo daglig, er kjærlige med hverandre og har et godt forhold. Forholdet har ironisk nok blitt mye sterkere siste året, mens sexen har blitt færre av. Frustrasjonen er jo som mannen din er inne på at han vet at man må ha sex for å få barn. Det er ingen vei utenom. Og han vet også at jeg blir frustrert når den "delen" ikke fungerer. Det blir en negativ sirkel hele opplegget.

Etter 2 år og få sjanser (pluss at jeg faktisk skulle ha vært gravid nå og sluppet alt dette), så er det et nederlag å vente til neste IVF. For jeg vet at både han og jeg gjerne skulle hatt en liten i magen allerede. Han var helt knust etter aborten i mars og jeg vet han ønsker seg sårt barn. Det var forøvrig han som tok opp temaet barn helt i starten også.

Jeg forstår dere veldig godt, hvor vondt det er å miste og føle man må starte helt fra scratch igjen, for det samme har skjedd oss også. Og det tar på å mobilisere krefter, nytt mot og håp og satse på ny giv. Ja, det gjør mange par sterkere og fokuset på å nå målet blir klarere, men allikevel trenger ikke kroppen å spille på lag fordi. Spesielt med bakgrunn at mannen din i tillegg til studier også har fysiske utfordringer, så blir det kanskje mer enn nok for han også. Derfor jeg lurte på om ikke du kanskje kunne oppfordre mannen litt mer, når han først hadde lysten tilstede. Jeg skjønner at du føler du tilrettelegger mer for han enn omvendt og at det er vondt å føle du blir avvist gang på gang, men kanskje han må bare få kjenne litt på den følelsen, at det er litt på hans premisser en periode, for å komme seg litt ovenpå igjen og få lysten til å yte til å bli vekket til live igjen?

Det er ikke lett dette, og heller ikke å komme med råd når man er bare utenforstående, for til syvende og sist må dere nesten gjøre det som er riktig for dere, hver for seg selv og til sammen.

Ønsker dere lykke til videre og håper inderlig dere får funnet ut av dette og får ønsket deres om et barn oppfylt snart!

 

[Snurri]

PS. Stress kan gjøre at han ikke får ereksjon eller blir kåt. Samme for menn som for damer der. Og de aller, aller fleste mannfolk synes det er dritflaut og føler seg ikke som "ekte menn" om de ikke får den opp. Så istedenfor å være ærlige om det, så skylder de på andre ting. Bare noe å ha i bakhodet, for det kan hende at han er avvisende fordi han er redd for å ikke få den opp eller klare å holde på en ereksjon lenge nok.

 

[MrsWinchester]

Jeg nevnte det en gang i full frustrasjon, men vi har jo også prøvd AIH 2 ganger hvor han i ettertid ikke skjønte hvorfor ikke bare han kunne gjøre jobben.. Så blir ikke helt klok på han.

Det skjønner jeg.. huff må være en vanskelig situasjon å være i. Jeg har aldri vært der så vanskelig å hjelpe.
Det jeg har vært derimot, er prøver i over 2,5 år med førstemann. Jeg vet at det tærer på alt man har. Men akkurat sexlivet har vi ikke hatt problemer med.

Kanskje du rett og slett bare må ta en pause. Gjem (jeg sier gjem og ikke glem fordi jeg vet at man ikke kan glemme det) alt som har med prøving å gjøre, og bruk tid på hverandre uten sex. Før eller siden må han vel lure på hvordan ting går..? Jeg håper i alle fall at det løser seg på et vis [emoji173]️

 

[VictoriaH]

Skal prøve å svare litt på spørsmålene dine.
Jeg tolker ikke ditt forhold eller ting vel langt. Jeg skrev at dette er hva jeg ville tenkt om min kjæreste gjorde det samme. Og jeg skrev at jeg kjenner ikke forholdet ditt, eller situasjonen, så kan derfor bare ta utgangspunkt i det du skrev. Om mannen ikke vil lage barn, så er det et naturlig spørsmål for meg å spørre seg: vil han ha barn? For han vet jo at de ikke kommer med storken. Ingen sex = ingen barn. Derfor tenker jeg som jeg gjør.

Det med å være gift eller ikke betyr noe for meg. Og ettersom jeg ikke er tankeleser eller guddommelig, kan jeg kun ta utgangspunkt i hva som gjelder for meg. Og for meg så er det forskjell på om man er gift eller ikke. Er man gift har man forpliktet seg til hverandre, med eller uten barn som måtte følge. Er man ikke gift er man ikke forpliktet på det viset, og dersom barn da er viktigere enn kjæresten (og for noen er det det, og det er ikke feil det heller), kan det da være en løsning å finne en ny partner. Kjærlighet er vel og bra, men kjærlighet alene er aldri nok. Ikke i min erfaring. Så for meg, om jeg ikke var gift, og om kjæresten ikke ville ha barn, så ville jeg gått fra han. Høres kanskje hardt og brutalt ut, men sånn er det.

Det er ikke ment som fornærmelse å foreslå å tenke gjennom alternativene. Ja, du er inne på et prøverforum, men det er ikke ensbetydende med at man aldri kan velge andre ting i livet. Noen ganger trenger man å bli foreslått alternativer, for å forstå at man har et valg om hvordan man vil leve livet sitt. Det er ikke slik at alle innen en hviss alder må ha huket av på "sjekklisten" over *mann *hus *hund *barn *stasjonsvogn osv osv. Man kan leve annerledes, og ha et fint liv.

Rådet mitt til deg er å se på mulighetene, fremfor begrensningene. Jeg leser innlegget ditt som at du er såret og har det vondt. Og jeg tenker da, at det kunne være en idè å tenke gjennom om det er slik du egentlig vil ha det, eller ikke. Klart jeg skjønner at du vil ha egne barn. Men det blir ikke barn overhodet dersom mannen ikke vil ha sex med deg, selv om du skulle hatt aldri så hyppige og stabile eggløsninger. Og det sier jeg ikke for å være ekkel, men det er en realitet.

Om du og mannen din vil ha barn sammen, du sier 100% sikkert, så er det kjempeflott! Det er veldig fint, virkelig. Spørsmålet blir da hva som er årsaken til at han ikke vil ha sex. Kanksje han trenger mer tid på seg til å komme over tapet dere hadde i mars. Det er ikke lenge siden. Og med øvrig motgang kan det hende han ikke føler han makter å gå gjennom noe slikt igjen, akkurat nå. Det kan være så mangt. Mitt råd er å ikke ta den kampen med han hver gang, som du sier, eller lage konflikter ut av noe som burde være en fin ting dere gjør sammen. Finn ut hvordan dere skal løse det dere imellom, slik at det å lage barn sammen kan bli den fine tingen det er, fremfor noe å krangle om.

Håper det går bedre med deg etterhvert. Noen utblåsninger innimellom kan gjøre godt for kropp og sjel, så om det hjelper på skal du bare fyre løs.

Takk for er fint og saklig innlegg, du har rett i mye som du skriver. Jeg er dog ikke enig angående ekteskap, men der er vi alle forskjellige.

Etter 2 år med motgang har prosjekt barn blitt en besettelse, for det er så psykisk krevende for alle å stå oppi det. Ikke bare for meg, men mannen også. Han sier han vil ha sex, han bare klarer ikke. Snakket med han en del om det nå og han sier han avviser når han selv føler at han helsemessig ikke orker. Han er jo ikke den jeg møtte for over 3 år siden, han er blitt en annen etter smertene kom. Dessverre skjedde det midt oppi prøvingen som i tillegg er vanskelig alene. Vi har nå blitt enige om å ta en dag av gangen, pleie parforholdet og bare være, oss to. Så om det ender med spontan sex i løpet av kvelden (under eggløsning) eller ikke får tiden vise. For begge har jo lyst, begge er klare for barn og begge vil det nå. Men det er så klart tøft og da kommer sperrene. Når man tenker etter trenger jo ikke vi kvinner heller å være klar for sex, vi kan jo bare "ligge der". Mannfolka kan ikke dette.

Men en utblåsing var godt. Det er mye sårhet og frustrasjon i bildet. Av alle problemer er det sårt at akkurat denne lille tingen (som egentlig kan løses ganske kjapt) ødelegger. Men vi får ta en dag av gangen. Forholdet oss i mellom er sterkt, og det vil nok forbli det - enten om barna kommer om 9 måneder og nye 2 år.

 

[lillyzilly]

Ønsker dere lykke til med videre prøving og drømmen om baby ❤❤

 

[VictoriaH]

Jeg forstår dere veldig godt, hvor vondt det er å miste og føle man må starte helt fra scratch igjen, for det samme har skjedd oss også. Og det tar på å mobilisere krefter, nytt mot og håp og satse på ny giv. Ja, det gjør mange par sterkere og fokuset på å nå målet blir klarere, men allikevel trenger ikke kroppen å spille på lag fordi. Spesielt med bakgrunn at mannen din i tillegg til studier også har fysiske utfordringer, så blir det kanskje mer enn nok for han også. Derfor jeg lurte på om ikke du kanskje kunne oppfordre mannen litt mer, når han først hadde lysten tilstede. Jeg skjønner at du føler du tilrettelegger mer for han enn omvendt og at det er vondt å føle du blir avvist gang på gang, men kanskje han må bare få kjenne litt på den følelsen, at det er litt på hans premisser en periode, for å komme seg litt ovenpå igjen og få lysten til å yte til å bli vekket til live igjen?

Det er ikke lett dette, og heller ikke å komme med råd når man er bare utenforstående, for til syvende og sist må dere nesten gjøre det som er riktig for dere, hver for seg selv og til sammen.

Ønsker dere lykke til videre og håper inderlig dere får funnet ut av dette og får ønsket deres om et barn oppfylt snart!

Det tar på, spesielt når det tar så lang tid mellom hver opptur. Men det er som du sier - vi har mye vi sliter med utenom prøvingen også (sykdom blant annet hos han), og det tærer på. Prøvingen var jo ille nok når det kun var den første året.

Vi får se litt videre hva som skjer. Har i hvertfall snakket sammen og lagt ting litt på bordet. Nå er det egentlig bare tiden som får vise om det bedres eller ikke.

 

[VictoriaH]

Det skjønner jeg.. huff må være en vanskelig situasjon å være i. Jeg har aldri vært der så vanskelig å hjelpe.
Det jeg har vært derimot, er prøver i over 2,5 år med førstemann. Jeg vet at det tærer på alt man har. Men akkurat sexlivet har vi ikke hatt problemer med.

Kanskje du rett og slett bare må ta en pause. Gjem (jeg sier gjem og ikke glem fordi jeg vet at man ikke kan glemme det) alt som har med prøving å gjøre, og bruk tid på hverandre uten sex. Før eller siden må han vel lure på hvordan ting går..? Jeg håper i alle fall at det løser seg på et vis [emoji173]️

Det er hardt i seg selv når prøvingen tar så lang tid. Det er det. Og det hjelper jo ikke på alt i tillegg.

Men som jeg sa til han - vi får bare se hva som skjer videre, eggløsning og sex får være prioritert bak et normalt og godt forhold. Hvem vet, plutselig slår han til. Han er jo flink på spontan sex (og den er herlig!), men skjer dessverre sjeldent..

 

[MrsWinchester]

Det er hardt i seg selv når prøvingen tar så lang tid. Det er det. Og det hjelper jo ikke på alt i tillegg.

Men som jeg sa til han - vi får bare se hva som skjer videre, eggløsning og sex får være prioritert bak et normalt og godt forhold. Hvem vet, plutselig slår han til. Han er jo flink på spontan sex (og den er herlig!), men skjer dessverre sjeldent..

Høres veldig fornuftig ut, og prøv å finn en styrke til å legge bort prøvingen litt. Jeg vet som sagt at det er tilnærmet umulig. Jeg hadde sikkert vært lysten til å slå ned de som hadde foreslått det for meg 2 år inn i prøvingen [emoji14][emoji85] men noen ganger har man vel ikke noe valg.. håper "trenden" snur hos han/dere snart[emoji272]

 

[VictoriaH]

Høres veldig fornuftig ut, og prøv å finn en styrke til å legge bort prøvingen litt. Jeg vet som sagt at det er tilnærmet umulig. Jeg hadde sikkert vært lysten til å slå ned de som hadde foreslått det for meg 2 år inn i prøvingen [emoji14][emoji85] men noen ganger har man vel ikke noe valg.. håper "trenden" snur hos han/dere snart[emoji272]

Å ta helt pause er nok uaktuelt ja etter 2 år (blitt sur på en del som har sagt som en selvfølge/enkel ting å gjøre nå mens vi venter på neste IVF). Men greit å heller ha litt mer åpenhet rundt den biten. For som sagt så er sexen bra når vi har sex, den bare mangler litt rundt eggløsning. Men kommer den spontant enten utenom eller midt i eggløsningen er det ikke noe i veien

 

[MrsWinchester]

Å ta helt pause er nok uaktuelt ja etter 2 år (blitt sur på en del som har sagt som en selvfølge/enkel ting å gjøre nå mens vi venter på neste IVF). Men greit å heller ha litt mer åpenhet rundt den biten. For som sagt så er sexen bra når vi har sex, den bare mangler litt rundt eggløsning. Men kommer den spontant enten utenom eller midt i eggløsningen er det ikke noe i veien

Full forståelse for det. Da håper vi på mer spontan sexlyst [emoji1360] en ting til jeg tenkte på; hva med noen form for kosttilskudd for å øke sexlysten? Rosenrot eller noe sånt (Google gjerne, jeg kjenner ikke til så mye der).

 

[VictoriaH]

Full forståelse for det. Da håper vi på mer spontan sexlyst [emoji1360] en ting til jeg tenkte på; hva med noen form for kosttilskudd for å øke sexlysten? Rosenrot eller noe sånt (Google gjerne, jeg kjenner ikke til så mye der).

Hm.. Skal Google litt og se om jeg får puttet i han Håper jo det meste blir som normalt igjen når han er operert (var jo bra før dette), men det er jo tidligst august/september.

 

[Huntress]

Prøvd å fokusere på andre ting, reise og lignende, men det blir sånn hver gang uansett. Og hjelper ikke om jeg ikke sier jeg har EL heller :/

Kanskje han er litt psykisk sliten? Dere har jo vært igjennom mye! Dere får ta tiden til hjelp, så håper jeg det ordner seg for dere

 

[Janke]

Sånn var /er det for oss også. Når vi fikk frøkna våres brukte vi 3 år på å få det til. Det var mye pliktsex som jeg kaller det ... og det ødela veldig mye... når vi begynte å tenke på søsken nå så var det 6 - 7 mnd med pliktsex hvor av 3 runder med pergo. Vi var så slitne og det gikk ikke engang for mannen når vi hadde sex.
Så jeg satte foten ned og vi er nå i gang med ifv.
Sex skal være noe jeg / vi ønsker uten at at det skal være et evig mas/ jag.
Masse lykke til .
Jeg nevnte ikke ordet el de siste mnd og det hjalp litt [emoji3]

 

[VictoriaH]

Kanskje han er litt psykisk sliten? Dere har jo vært igjennom mye! Dere får ta tiden til hjelp, så håper jeg det ordner seg for dere

Det er nok mulig det.. Vi får se hva som skjer videre om vi bare tar det litt mer piano