lumina
Gift med forumet
Er det normalt å få litt panikk når man er gravid med nr 2?
Bekymret dere dere for babytiden? For sjalusi? For å ikke få god nok tid til storebror/storesøster? For at alt bare skulle bli kjempekjipt? "Angret" dere noen gang på at dere ble gravid på nytt?
Jeg er kjemperedd [&:] Har jo historie med fødselsdepresjon fra storebror, og er så redd for at det skal komme igjen. Har kjipe tanker om hvor fælt det blir ha baby, hvor vanskelig det blir for Erik å måtte dele på mammaen sin. Mannen jobber borte, så når han er på jobb så er han 100 % borte 4 uker om gangen.. Og 100 %hjemme 2-4 uker om gangen.. Så kan ikke regne med å ha mannestøtte hele tiden heller, selv om jeg vet pappen vil stille opp når han er hjemme..
Tenker på hvor tøft og slitsomt det blir. At Erik får lide fordi jeg får lite søvn (slet med søvnløshet i forbindelse med depresjonen forrige gang, og frykter det samme) og er sliten og lunta blir kortere. Er fryktelig redd for at han skal føle seg mindre elsket og avvist... [:(]
Fornuften min vet jo at OM jeg får fødselsdepresjon, så går det over. Jeg ble frisk etter ca 6 mnd med Erik, og elsker han betingelsesløst i dag.. Og "vet" jo at det samme vil skje med babyen.. Nå føles det jo som om Erik har vært her "bestandig", husker faktisk ikke livet uten han lenger... Så om et år vil det nok føles som om jeg "alltid" har hatt to barn..? [8|]
men likevel har jeg vansker for å tro at jeg kan klare å dele på kjærligheten jeg føler.. Føler liksom at jeg må innfinne meg med at jeg aldri vil klare å elske lillebroren like mye.. [&o]
Jeg regner med at dette er hormonstyrt, og at jeg muuuligens (litt for tidlig å si) har utviklet en mild svangerskapsdepresjon.. kommer selvsagt til å ta det opp med jordmor på neste kontroll.. Men dette ER litt normale tanker, er det ikke??? [:o]
Bekymret dere dere for babytiden? For sjalusi? For å ikke få god nok tid til storebror/storesøster? For at alt bare skulle bli kjempekjipt? "Angret" dere noen gang på at dere ble gravid på nytt?
Jeg er kjemperedd [&:] Har jo historie med fødselsdepresjon fra storebror, og er så redd for at det skal komme igjen. Har kjipe tanker om hvor fælt det blir ha baby, hvor vanskelig det blir for Erik å måtte dele på mammaen sin. Mannen jobber borte, så når han er på jobb så er han 100 % borte 4 uker om gangen.. Og 100 %hjemme 2-4 uker om gangen.. Så kan ikke regne med å ha mannestøtte hele tiden heller, selv om jeg vet pappen vil stille opp når han er hjemme..
Tenker på hvor tøft og slitsomt det blir. At Erik får lide fordi jeg får lite søvn (slet med søvnløshet i forbindelse med depresjonen forrige gang, og frykter det samme) og er sliten og lunta blir kortere. Er fryktelig redd for at han skal føle seg mindre elsket og avvist... [:(]
Fornuften min vet jo at OM jeg får fødselsdepresjon, så går det over. Jeg ble frisk etter ca 6 mnd med Erik, og elsker han betingelsesløst i dag.. Og "vet" jo at det samme vil skje med babyen.. Nå føles det jo som om Erik har vært her "bestandig", husker faktisk ikke livet uten han lenger... Så om et år vil det nok føles som om jeg "alltid" har hatt to barn..? [8|]
men likevel har jeg vansker for å tro at jeg kan klare å dele på kjærligheten jeg føler.. Føler liksom at jeg må innfinne meg med at jeg aldri vil klare å elske lillebroren like mye.. [&o]
Jeg regner med at dette er hormonstyrt, og at jeg muuuligens (litt for tidlig å si) har utviklet en mild svangerskapsdepresjon.. kommer selvsagt til å ta det opp med jordmor på neste kontroll.. Men dette ER litt normale tanker, er det ikke??? [:o]
