Kan hende at i en overgangsperiode så blir det også for mange ord. Du kan vente med "trusselen" til hun ikke har gjort det du ba om. Altså ikke gi advarselen, bare si "nå skal du kle på deg" og når hun roper nei så grabber du tak i henne som et olja lyn og sier at da gjør du det. 'Nough said.
De mente det var bedre å bryte mønsteret, enn å "ta kampen", og det tror jeg de hadde rett i. De gjorde dette i et par måneder, og etter det var problemet borte. Og jeg er evig takknemlig! Håper du finner en løsning eller at det går over!
Spør da om ikke dragen skal ha litt mat da. (Hahah)
Jeg er midt oppi det samme selv. Har ei på 2,5år med en sykt sterk vilje. Jeg prøver å være positiv. Tenker at det er supert med sterk vilje. Hun blir ei tøff jente.
Jeg prøver å få henne til å gjøre ting selv. Ta på seg sko, klær, lue osv. Når hun får det til så roser jeg og sier "du klarte det! Nå ble mamma stolt!". Det gjør at hun synes det er litt morsommere å gjøre ting fordi hun er opptatt av alt hun får til.
- Gir henne et valg mellom den og den lua. Morsomt at man får velge selv.
- Hun liker å late som om hun er en hund/drage/katt. Hvis hun ikke vil spise maten sin, så vil ofte dragen det
- Leggerutiner er litt vanskelig her. Pusse tenner osv. Frister da med at vi skal lese bok etterpå, men pusse tennene først. Hun lar seg som regel friste. Viktig at man da faktisk leser den boka da, såklart.
- Ved raserianfall/gråting osv så sier jeg at "mamma ser at du er sint/lei deg/frustrert og det er lov, men du MÅ høre på mamma. Pus får vondt når du dytter han, og da blir han lei seg også" osv.
- Jeg prøver å forbedrede henne på hva som skal skje. Mens vi spiser kveldsmat så sier jeg "etterpå skal du pusse tenner og legge deg, men vi skal spise ferdig først". Merker at jeg får mye mer motstand om hun ikke er forberedt på hva som skal skje.
Noen ganger mister jeg tålmodigheten og blir sur selv. Det er ikke til å unngå. Hvis man mister besinnelsen og føler at man kanskje oppførte seg litt dårlig, så er det viktig å be om unnskyldning. Barna lærer av oss, så vi voksne må også beklage.
Noen ganger så må jeg også bare være streng. Nekter hun plent å oppføre seg mens vi er ute f.eks da går vi rett og slett inn. Viktig at man viser at man står på sitt og ikke godtar alt mulig tull også.
Da viser hun jo at hun vet du mener alvor. Jeg er midt oppi det samme selv. Har ei på 2,5år med en sykt sterk vilje. Jeg prøver å være positiv. Tenker at det er supert med sterk vilje. Hun blir ei tøff jente.
Jeg prøver å få henne til å gjøre ting selv. Ta på seg sko, klær, lue osv. Når hun får det til så roser jeg og sier "du klarte det! Nå ble mamma stolt!". Det gjør at hun synes det er litt morsommere å gjøre ting fordi hun er opptatt av alt hun får til.
- Gir henne et valg mellom den og den lua. Morsomt at man får velge selv.
- Hun liker å late som om hun er en hund/drage/katt. Hvis hun ikke vil spise maten sin, så vil ofte dragen det
- Leggerutiner er litt vanskelig her. Pusse tenner osv. Frister da med at vi skal lese bok etterpå, men pusse tennene først. Hun lar seg som regel friste. Viktig at man da faktisk leser den boka da, såklart.
- Ved raserianfall/gråting osv så sier jeg at "mamma ser at du er sint/lei deg/frustrert og det er lov, men du MÅ høre på mamma. Pus får vondt når du dytter han, og da blir han lei seg også" osv.
Noen ganger mister jeg tålmodigheten og blir sur selv. Det er ikke til å unngå. Hvis man mister besinnelsen og føler at man kanskje oppførte seg litt dårlig, så er det viktig å be om unnskyldning. Barna lærer av oss, så vi voksne må også beklage.
Noen ganger så må jeg også bare være streng. Nekter hun plent å oppføre seg mens vi er ute f.eks da går vi rett og slett inn. Viktig at man viser at man står på sitt og ikke godtar alt mulig tull også.
