Når jeg ikke vil ha dåp men pappaen vil

[Tone-mor]

Vi har diskutert det lenge, også før vi ble gravide. Jeg er ikke troende og ikke medlem av statskirken. Barnefaren kommer fra en veldig kristen familie og har sin barnetro inntakt. Han er ikke så delaktig i det kristne livet som sin familie, men etter 10 år i forsvaret har han et spesielt forhold til religion, prest, og spørsmål om liv og død i den sammenheng. Det er svært vanskelig for han å si høyt at han er kristen, men han tar ihvertfall ikke avtand fra det.

Jeg har sagt at jeg ikke vil være vanskelig hvis han vil døpe gutten vår av religiøse grunner men jeg kan ikke vike i mitt syn på dåpen "kun" fordi han vil gjøre det av tradisjonelle grunner og fordi hans familie ønsker det. Han syns jeg er svært vanskelig og klarer ikke å forstå mitt syn på dette. Han syns det er helt ok å døpe i kirken selv om man ikke er kristen og kun gjør det for tradisjonelle grunner.

Det jeg må vurdere når barnet blir født er jo om jeg bare skal gi meg på dette og la han bestemme at vi døper barnet og har tradisjonell barnedåp uten at han trenger å tenke videre gjennom dette med religion og tro. Er det for mye forlangt av meg at en av oss ihvertfall ikke trenger å lyve til presten?

For at jeg skal si det er greit med dåp, ønsker jeg han skal si at han har tenkt gjennom det og velger å døpe pga tro og ikke tradisjon. Eller ihvertfall begge deler. Men det klarer han ikke å gjøre.

Jeg har diskutert dette med mange av mine venner, og de aller fleste har døp barna sine av den grunn at det er en koselig tradisjon. Det er helt greit at folk gjør det. Men for meg blir det litt feil. Jeg vil kunne si til barnet mitt at det ble døpt etter veloverveide vurderinger i forhold til tro, ikke fordi alle andre gjorde det.

Jeg er sikkert veldig spesiell på dette området, men kanskje noen av dere har andre tanker?

 

[VictoriaH]

Jeg har ikke så mye konkret å komme med enn at jeg skjønner dine tanker bak det.

Jeg er ateist, og det vil være helt unaturlig for meg å døpe kommende barn på samme måte som det ville vært unaturlig å ha navnedag. Her blir det en hyggelig samling av venner og familie til stede for å feire barnet, uten religion og livssyn som fokus.

"Heldigvis" for min del deler jeg og samboer samme tanker om kirken, religion og livssyn. Jeg og mine søsken er forøvrig døpt, men da av tradisjonelle grunner. For meg blir det helt feil å love troskap til Gud når jeg ikke er troende.

Eneste konkrete jeg kan komme med er at dere må sette dere ned og komme til bunns i hvorfor han ønsker dåp og fremme hverandres syn, tanker og ønsker rundt dette temaet på en saklig måte.

For mange er dåp tradisjon og det er kanskje vanskelig for din kjære å gi slipp på en slik tradisjon mht sine foreldre og deres forventninger? Har han ellers planer om å oppdra barnet kristent? Eller stopper det ved dåpen?

 

[Anniegirl83]

Vi også kommer nok i samme situasjon, bare omvendt. Han vil ikke døpe i kirka, mens jeg kanskje hadde sett for meg å gjøre det. Pga tradisjon mest. Jeg er ikke troende på det viset, så der er vi enige, men synes det hadde vært en fin tradisjon å føre vidre. Men det går helt greit for min del også å ikke døpe, blir nok mer skuffende for familien som er litt mer troende at det ikke blir dåp isåfall..

 

[Tone-mor]

Eneste konkrete jeg kan komme med er at dere må sette dere ned og komme til bunns i hvorfor han ønsker dåp og fremme hverandres syn, tanker og ønsker rundt dette temaet på en saklig måte.

For mange er dåp tradisjon og det er kanskje vanskelig for din kjære å gi slipp på en slik tradisjon mht sine foreldre og deres forventninger? Har han ellers planer om å oppdra barnet kristent? Eller stopper det ved dåpen?

Vi har diskutert det masse, men han klarer ikke å se mitt syn på det. For meg virker det som det er tradisjonen i familien som er vanskelig for han å bryte. At det er vanskelig for han å fortelle at det ikke blir dåp. Men han sier nei når jeg spør han om dette. Han har ikke tenkt å oppdra barnet vårt i noe særlig kristen tro. Det er ikke et tema som går igjen i livet vårt generelt sett. Men barnet vil få dette gjennom våre besteforeldre. Jeg er heller ikke vanskelig hvis mitt barn velger å delta i kristne arenaer. Jeg er for at barnet skal lære begge sider av en sak for så å være rustet til å ta egne valg når den tid kommer. Av den grunn vil jeg heller ikke døpe barnet mitt, jeg vil det selv skal velge konfirmasjon av de riktige grunnene når den tid kommer. Ikke at jeg som foreldre har plassert dem inn i en tro uten at de var istand til å si sin mening om det. Er drit lei av å høre at folk sier "det må være skikkelig dumt når de vil konfirmere seg og ikke er døpt og må gjøre dette først" Det er ikke slik at en bærer en 15 åring til dåpen en søndag med fullstappet kirke liksom.... man kan faktisk få skvettet litt vann i pannen sammen med presten en onsdag

Jeg ser at jeg nok bare må "gi" meg, fordi jeg ønsker ikke å lage en stor krangel om dette eller trå over han og nekte han barnedåp hvis det er virkelig det han vil. Men jeg blir litt lei meg når jeg opplever å måtte "vike" av ingen grunn. Hadde det vært en god legitim grunn for det så kunne jeg akseptert det bedre, og for meg er tradisjon ikke grunn nok til å døpe et barn. Man skal ikke lyve er vel strengt tatt et kristelig begrep som hører til i kirken, da trenger ikke vi komme der og bruke huset til nettopp det

 

[Kakedeig]

Jeg hadde samme problemet.
Så jeg sa at hvis han arrangerte dåpen, kjøpte inn, booket kirke, ordnet lokale, mat, pynt, invitasjoner osv så skulle jeg ikke nekte, men jeg var ikke interessert i å legge ned tid, krefter og penger i noe jeg ikke ville.

Han backet ut

 

[Tone-mor]

Jeg hadde samme problemet.
Så jeg sa at hvis han arrangerte dåpen, kjøpte inn, booket kirke, ordnet lokale, mat, pynt, invitasjoner osv så skulle jeg ikke nekte, men jeg var ikke interessert i å legge ned tid, krefter og penger i noe jeg ikke ville.

Han backet ut

Hehehe, har ymtet frampå dette jeg også, fikk spørsmål om jeg ikke hadde tenkt å møte opp i kirken. Jeg sa at jeg selvfølgelig kunne stikke innom en tur hehe. Men fra spøk til alvor. Det blir nok at vi har dåp når han har SÅ lyst til det. Tror han har mer lyst til det enn jeg ikke, så da får han det som han vil. Men har gjort det helt klart for han at jeg forventer at han har større tanker bak det enn kun tradisjon. Så får han tenke på det fram til det blir aktuelt. Fortsatt 12 uker igjen til termin, og enda lenger fram til en eventuel dåp

 

[Tina1993]

Jeg er troende men barnefar er ikke. Jeg var klar på at hun skulle døpes allerede før hun ble født, og det var helt greit for barnefar selv om han ikke er medlem av statskirken.

 

[Orly]

Mitt barn er heller ikke døpt. Her ville også faren det, men da forlangte jeg også at han isåfall skulle ordne alt. Ble ingen dåp, gitt.
Hadde heller "fødselsfest", i grunnen hovedsakelig for å blidgjøre besteforeldrene.

 

[P.I.J]

Vi skal døpe babyen☺begge to er enig. Det er mest tradisjon og det hadde føltes unaturlig for oss og ikke gjør det☺skjønner at det kan være utfordrende om man ikke er enig..

 

[M+A=baby]

Jeg skjønner deg godt, for meg hadde dåp blitt veldig feil. Det føles som å lyve til presten, jeg ser ikke på dåp som en tradisjon (jeg er ikke døpt) og jeg ser ingen grunn til at man må gjøre det når de er små. Man burde jo selv få velge sin religion, og selv Jesus ble døpt som voksen av egen fri vilje.

Jeg var forberedt på å ta rn skikkelig diskusjon med samboeren, men heldigvis sa han at det var greit å ikke døpe.
Både min bestevenninne og min søster ble døpt like før konfirmasjonen, siden de ville konfirmeres i kirken. Jeg synes det er mye bedre da de er store nok til å ta det valget selv.

 

[Tone-mor]

Jeg skjønner deg godt, for meg hadde dåp blitt veldig feil. Det føles som å lyve til presten, jeg ser ikke på dåp som en tradisjon (jeg er ikke døpt) og jeg ser ingen grunn til at man må gjøre det når de er små. Man burde jo selv få velge sin religion, og selv Jesus ble døpt som voksen av egen fri vilje.

Jeg var forberedt på å ta rn skikkelig diskusjon med samboeren, men heldigvis sa han at det var greit å ikke døpe.
Både min bestevenninne og min søster ble døpt like før konfirmasjonen, siden de ville konfirmeres i kirken. Jeg synes det er mye bedre da de er store nok til å ta det valget selv.

Jeg er helt enig, dessverre ser ikke samboeren det på samme måte. Han kommer fa en kristen familie og ser på seg selv som kristen selv om han ikke er fanatiker. Jeg er ikke imot religion, men er for frivillighet og syns et barn selv skal velge når de er modne nok for det. Men når det blir så viktig for pappaen her har jeg valgt å la han bestemme det, men har satt en del krav. I starten var det svært vanskelig for han å godta de kravene jeg stilte, fordi han ikke klarte å sidestille mine ønsker med sine egne. Det ble plutselig "riktigere" å ville døpe, enn å ikke ville døpe av en eller annen merkelig grunn. Jeg måtte bli skikkelig sint før han skjønte at jeg faktisk gir meg på noe jeg syns er svært viktig også, men at jeg da stiller noen krav for at han skal få det som han vil. Syns ikke det er urimelig. Jeg har sagt han må velge det av religiøse grunner, for jeg kan ikke godta at begge to står og lyver i kirken og vedtar dåpserklæringen når en ikke mener at man virkelig gir sitt barn til gud. Det kan godt være en kombinasjon av tradisjoner og kristendommen. Men jeg syns personlig det er litt latterlig å fraskrive seg kristendommen når en velger å døpe eller gifte seg i kirken.

Nå er vi heldigvis kommet over de verste diskusjonene rundt dette og har landet på noe vi begge kan være enige om i en viss grad Men som kvinne vet jeg at min tur kommer for en dag der det er min tur til å nedlegge veto

 

[Lillian96]

Jeg tenker at dere skal diskutere det frem og tilbake en stund til. (Vet ikke hvor langt dere er kommet, men vent hvertfall til barnet er født) La tankene om den andres mening gå inn litt. Selv om det virker umulig tror jeg dere kan komme til enighet til slutt. Lykke til!!