Veldig kos med så mye støtte, men merker jeg er litt skremt av tanken på hvor mange som må få vite hvis det går galt også... 
Jeg ventet til uke 16 sist gang. Føltes naturlig egentlig. Var en fin ting å vite sammen..var noen jeg fortalte det til før det, men etter Oul var også målet for oss, men magen, den fikk jeg ikke skjult.
Hatt flere SA i 20 årene. Og i og med at jeg er fagnerd så vet jeg at risikoen er utrolig mye større nå som jeg er i 40 årene. Så jeg vil prøve å sørge for at mest mulig er ok før jeg forteller verden.Hva er grunnen til at du ønsker å vente så lenge som overhode mulig?
Jeg sliter skikkelig med å ikke bare fortelle det til alleHer har vi nå nesten fortalt det til alle, og fysøren så koselig! Og jeg kjenner også at om det ikke skulle gå så har jeg en hel landsby som kommer til å vise så mye kjærlighet. Ville ikke gjort det på noen annen måte
Hihi vi også, derfor bare kjørte vi påJeg sliter skikkelig med å ikke bare fortelle det til alle
Akkurat sånn det var her også! Sa det til alle og enhver med en gang jeg, skjønner ikke hvordan folk klarer å holde det hemmelig så lengeHihi vi også, derfor bare kjørte vi på
Forstår deg så godt! Jeg fortalte endel venninner første gang jeg mistet, og det føltes mer som en belastning å fortelle at det ikke gikk bra. Følte at jeg måtte "trøste" de og late som det gikk bedre med meg enn det gjorde, så de ikke bekymret seg. Men jeg er ikke god på å motta omsorg i triste situasjoner.
Minst til etter ordinær tidlig ultralyd. men dem eneste som vet er min forlovede og ei venninne (da hun også er gravid og sa det til meg med engang) jeg tenker samboer kan si det til sine venner/sin familie når han måtte ønske, og jeg sier det til min familie og resterende venner når jeg føler det er rett med 2023 barnet fikk dem fleste høre det ved positiv test, resten ca 1 mnd etter. I januar i år, da jeg hadde kjemisk var det kunn samme venninne som nå og forlovede som visteTenker jeg ikke orker å være en sånn folk syntes synd på. Jeg har ett veldig realistisk syn på det. Så det går som det går. Og det er greit.Forstår deg så godt! Jeg fortalte endel venninner første gang jeg mistet, og det føltes mer som en belastning å fortelle at det ikke gikk bra. Følte at jeg måtte "trøste" de og late som det gikk bedre med meg enn det gjorde, så de ikke bekymret seg. Men jeg er ikke god på å motta omsorg i triste situasjoner.
I tillegg vil jeg ikke at barna mine skal bli lei seg fordi vi mister, og jeg vil fortelle de først så derfor venter vi til vi er nokså trygge
Woah! Det er lenge å holde på en hemmelighet med uke 16, men hørtes fint ut også Ja, skjønner at det kanskje blir tidligere denne gangen pga. 17. mai. Jeg tror vi kommer til å fortelle det til en del folk da. Da er vi 11 uker på vei
Det er veldig forståelig, da
Krysser fingrene for deg Så ubeskrivelig vondt det må ha vært å miste barnet ditt Får du oppfølging etter det skjedde? Og så vanvittig tøff du er som prøver igjen Gratulerer med graviditeten nå Skjønner det er skummelt og jeg synes du er kjempesterkDet har vært og er helt grusomt..
Er fremdeles kun få måneder siden det skjedde, så er tøft med ny graviditet oppi sorgen, selvom det er veldig ønsket. Fikk dessverre lite oppfølging før jeg ble gravid. Men har skjønt at jeg kommer til å få en del oppfølging i nytt svangerskap. Har blitt kalt inn til tidlig UL allerede 7+2, så det blir spennende. Tusen, tusen takk Det betyr mye!Det er virkelig helt grusomt! Viste dere at barnet var sykt før du skulle føde, eller var det en ulykke eller uventet? Du trenger ikke dele om du ikke føler for detDet har vært og er helt grusomt..
Er forferdelig uansett.. Har du fått noen å prate med? Eventuelt noen som har gått gjennom liknende ting Så utrolig dårlig at det er lite oppfølging etter noe av det mest grusomme man kan oppleve Stor klem herfra Det var helt uventet.. barnet var helt friskt, ingenting galt med barnet..Det er virkelig helt grusomt! Viste dere at barnet var sykt før du skulle føde, eller var det en ulykke eller uventet? Du trenger ikke dele om du ikke føler for det
I mange kommuner har de «rask psykisk helsehjelp» eller i kommunen min har de «Bamblehjelpa» der man selv kan kontakte om man trenger å snakke med psykolog. Jeg benyttet meg av det og fikk bearbeidet mye vondt rundt spontanaborten jeg gikk gjennom og angst jeg fikk i forhold til at det ikke skulle gå bra med min nye baby. Det er ikke det samme, altså, men er leit at de ikke har skikkelig støtteapparat klart når man opplever det du opplevde
Åh, så bra du blir fulgt opp i svangerskapet nå Håper de virkelig ser deg..
Så leit å høre at du har gått gjennom det.. hvordan går det nå? God klem tilbakeSå utrolig grusomtDet var helt uventet.. barnet var helt friskt, ingenting galt med barnet..
Ja.. er dessverre altfor lite oppfølging. Takk for tipset
Ja, håper det blir en god opplevelse
Selv spontanabort var forferdelig, så jeg kan ikke tenke meg hva du har måttet gå gjennom.. Jeg kjenner noen som har gått gjennom det samme eller lignende, om du ønsker noen å prate med? Si ifra om jeg skal koble deg til dem. Jeg vet hun ene har pleid å snakke med andre som har opplevd noe av det samme Hvordan føler du deg i graviditeten så langt? Stor klem