Jeg vet ikke om det er noen som vil reagere på denne tråden, men vil gjerne fortelle hvordan denne situasjonen har vært for meg.
Jeg slet med p-pillene da jeg ble veldig kvalm av de og valgte å slutte i begynnelsen av januar. Jeg hadde en mellomblødning to dager etterpå og vi ventet med samleie til etter forventet eggløsning. Vi ventet tydeligvis ikke lenge nok. Når de første dagene av februar hadde gått, tok jeg test pga uteblitt mens og der var den. Positiv.
Jeg har bodd med kjæresten i under et år, og valgte å flytte fra familie og slekt, siden han ikke kan flytte på seg. Han er bonde. I tillegg bor datteren min på 5 år hos faren sin på samme plass som slekta mi bor. Vi har henne litt over 1 uke i måneden. Grunnen til at hun bor der er fordi at jeg ikke ville rive henne ut av et trygt miljø der, for at jeg skulle slippe å savne henne.
Samboeren/kjæresten min mente han ikke var klar for barn (han har ingen barn), noe jeg heller ikke var for jeg vet jo ikke om jeg kommer til å bo her for alltid. Abort ble på en måte eneste løsning. Jeg vippet frem og tilbake på valget hver dag fra graviditetstesten til dagen jeg skulle ta abort-pillen. Som er i dag. I går kom jeg endelig frem til at jeg ikke kunne gjøre det. Jeg ville ikke kunne leve med det.
Nå begynner vi endelig å kjenne glede for spiren
faren sa at han ville støtte meg uansett valg, og vi elsker hverandre høyt. Men jeg har aldri vært igjennom et så tungt valgn som nå er tatt. Så skal jeg gjøre alt i min makt for å gi dette barnet en fin oppvekst med både mor og far i bildet.
Har noen av dere opplevd noe lignende? Eller er det bare jeg som er uplanlagt gravid? ☺
Jeg slet med p-pillene da jeg ble veldig kvalm av de og valgte å slutte i begynnelsen av januar. Jeg hadde en mellomblødning to dager etterpå og vi ventet med samleie til etter forventet eggløsning. Vi ventet tydeligvis ikke lenge nok. Når de første dagene av februar hadde gått, tok jeg test pga uteblitt mens og der var den. Positiv.
Jeg har bodd med kjæresten i under et år, og valgte å flytte fra familie og slekt, siden han ikke kan flytte på seg. Han er bonde. I tillegg bor datteren min på 5 år hos faren sin på samme plass som slekta mi bor. Vi har henne litt over 1 uke i måneden. Grunnen til at hun bor der er fordi at jeg ikke ville rive henne ut av et trygt miljø der, for at jeg skulle slippe å savne henne.
Samboeren/kjæresten min mente han ikke var klar for barn (han har ingen barn), noe jeg heller ikke var for jeg vet jo ikke om jeg kommer til å bo her for alltid. Abort ble på en måte eneste løsning. Jeg vippet frem og tilbake på valget hver dag fra graviditetstesten til dagen jeg skulle ta abort-pillen. Som er i dag. I går kom jeg endelig frem til at jeg ikke kunne gjøre det. Jeg ville ikke kunne leve med det.
Nå begynner vi endelig å kjenne glede for spiren
faren sa at han ville støtte meg uansett valg, og vi elsker hverandre høyt. Men jeg har aldri vært igjennom et så tungt valgn som nå er tatt. Så skal jeg gjøre alt i min makt for å gi dette barnet en fin oppvekst med både mor og far i bildet. Har noen av dere opplevd noe lignende? Eller er det bare jeg som er uplanlagt gravid? ☺
