Når alle andre rundt blir gravide, mens du bare mister og mister...

[Onskerfor2019]

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver her engang, eller hva jeg vil ønske å oppnå. Annet enn at jeg trenger å blåse ut litt...

Jeg og min samboer har prøvd å blitt gravide i snart 2 år. På denne tiden har vi hatt én MA i uke 13, én SA i uke 5 og én KA før ikm. Sistnevnte var forje mnd.

Hvordan holder man motet oppe når folk rundt deg får barn uten å ville ha det og bestevenninnen blir gravid på 3 forsøk... Jeg ønsker så gjerne å klare å snakke med henne om det.. For jeg vet hvor stort det er for henne, men jeg klarer det ikke.. Det er så vondt å se at de som ble gravide når vi begynte å prøve for 2 år siden, nå har 2 barn.. Det er vondt når bestevenninnen klager over at hun har kvalme og er trøtt. Jeg skulle gjort alt for de plagene....

Vi har nå sluttet å teste etter EL. Jeg har sluttet å teste før IKM og vi prøver å ikke snakke så mye om det. Neste gang det skjer så ønsker jeg helst ikke å vite om det, før ikm og helst lenge over det og..

Jeg har vært til gynekolog, ingenting er galt med meg og legen er med på å gi meg progesteron, men jeg ønsker ikke å gjøre det ennå. Da tror jeg alt bare blir enda tyngre og mer forventningsfullt... (Vi er i 20-årene, så det "haster" sånn sett ikke med hjelp... Men det betyr ikke at det ikke er sårt fordi om.)

Jeg bare lurer.. Hvordan holder dere motet oppe? Hvordan har dere det og hvordan får dere tiden til å gå?

 

[FrøkenFryd81]

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver her engang, eller hva jeg vil ønske å oppnå. Annet enn at jeg trenger å blåse ut litt...

Jeg og min samboer har prøvd å blitt gravide i snart 2 år. På denne tiden har vi hatt én MA i uke 13, én SA i uke 5 og én KA før ikm. Sistnevnte var forje mnd.

Hvordan holder man motet oppe når folk rundt deg får barn uten å ville ha det og bestevenninnen blir gravid på 3 forsøk... Jeg ønsker så gjerne å klare å snakke med henne om det.. For jeg vet hvor stort det er for henne, men jeg klarer det ikke.. Det er så vondt å se at de som ble gravide når vi begynte å prøve for 2 år siden, nå har 2 barn.. Det er vondt når bestevenninnen klager over at hun har kvalme og er trøtt. Jeg skulle gjort alt for de plagene....

Vi har nå sluttet å teste etter EL. Jeg har sluttet å teste før IKM og vi prøver å ikke snakke så mye om det. Neste gang det skjer så ønsker jeg helst ikke å vite om det, før ikm og helst lenge over det og..

Jeg har vært til gynekolog, ingenting er galt med meg og legen er med på å gi meg progesteron, men jeg ønsker ikke å gjøre det ennå. Da tror jeg alt bare blir enda tyngre og mer forventningsfullt... (Vi er i 20-årene, så det "haster" sånn sett ikke med hjelp... Men det betyr ikke at det ikke er sårt fordi om.)

Jeg bare lurer.. Hvordan holder dere motet oppe? Hvordan har dere det og hvordan får dere tiden til å gå?

Skulle ønske jeg hadde noen svar til deg, det har jeg ikke, men kan hvertfall si at jeg vet akkurat hvordan det føles..
Har selv holdt på i 2 år nå, mistet 3 ggr, og en nå gravid igjen.
Vanskelig å tro på at det skal gå bra nå, men må bare prøve å tenke positivt!
Nytt egg, ny sædcelle! De har ingen ting med de forrige å gjøre!

Det er vanskelig, jeg vet, men jeg har prøvd å trene, planlegge og gjøre ting som er bra for meg, og som gir meg positiv energi! Synes jeg har fått det til sånn passe, det er klart det har til tider vært altoppslukende med denne prøvingen..

Man kan liksom ikke gjøre noe annet enn å stå i det og prøve å holde fast ved at de aller fleste lykkes til slutt <3

 

[Bkno1958592]

Nå har ikke jeg mistet, men jeg har ikke blitt gravid i det heletatt i de to (+) årene vi har prøvd. Er snart 38 så jeg føler litt at det haster. .

I begynnelsen trodde jeg at jeg hadde blitt gravid hver måned og og etterhvert som tiden gikk og mensen kom og kom så raste verden mer for hver gang. Etterhvert sluttet jeg å teste også. Og jeg har ikke klart å holde motet oppe. Jeg har mistet trua jeg men jeg håper, og kjæresten min har tro og det hjelper.
Men ja,det er hardt når "alle andre" får til. Akkurat som om de bare bestemmer seg,så virker det.
Som kjæresten min sa det her: Det tyter jo ut unger overalt!

Nå skal det sies at jeg har tre barn fra tidligere ekteskap som begynner å bli store,så det har jo virket engang for meg . Og vi har sjekket oss ,og kjæresten min virker han og. Men det klaffer liksom ikke ..Men sorgen og lengselen er ikke mindre av den grunn.
Og jeg kjenner på misunnelsen. . Og det er ikke hyggelig . Klarer heller ikke å være glad på andres vegne,bare misunnelig og det avler også andre følelser som dårlig samvittighet og jeg skammer meg.

Men et lyspunkt har det dukket opp. Overraskende nok så fikk vi vite i helgen at et vennepar av oss var blitt gravid, og hun er 44! ( De møttes sent i livet) Første babynyheten på lenge som har gjort meg oppriktig glad!Glad på dems vegne! Ga meg nytt mot på en måte. Og jeg fikk en merkelig trang til å strikke noe babytøy

Men man må jo bare fortsette ,hadde det vært viljen og innsatsen det stod på så hadde det ihvertfall ikke vært noe problem . Men dessverre så er ikke det avgjørende for oss ihvertfall.

 

[Maddieh]

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver her engang, eller hva jeg vil ønske å oppnå. Annet enn at jeg trenger å blåse ut litt...

Jeg og min samboer har prøvd å blitt gravide i snart 2 år. På denne tiden har vi hatt én MA i uke 13, én SA i uke 5 og én KA før ikm. Sistnevnte var forje mnd.

Hvordan holder man motet oppe når folk rundt deg får barn uten å ville ha det og bestevenninnen blir gravid på 3 forsøk... Jeg ønsker så gjerne å klare å snakke med henne om det.. For jeg vet hvor stort det er for henne, men jeg klarer det ikke.. Det er så vondt å se at de som ble gravide når vi begynte å prøve for 2 år siden, nå har 2 barn.. Det er vondt når bestevenninnen klager over at hun har kvalme og er trøtt. Jeg skulle gjort alt for de plagene....

Vi har nå sluttet å teste etter EL. Jeg har sluttet å teste før IKM og vi prøver å ikke snakke så mye om det. Neste gang det skjer så ønsker jeg helst ikke å vite om det, før ikm og helst lenge over det og..

Jeg har vært til gynekolog, ingenting er galt med meg og legen er med på å gi meg progesteron, men jeg ønsker ikke å gjøre det ennå. Da tror jeg alt bare blir enda tyngre og mer forventningsfullt... (Vi er i 20-årene, så det "haster" sånn sett ikke med hjelp... Men det betyr ikke at det ikke er sårt fordi om.)

Jeg bare lurer.. Hvordan holder dere motet oppe? Hvordan har dere det og hvordan får dere tiden til å gå?

Det er vanskelig, men mulig. Storesøs fikk positiv test uten å ha prøvd, da knakk jeg litt sammen. Mens hu var gravid opplevde jeg også en kjemisk, så når hu fødte var det tungt. 5 dager etterpå fikk jeg positiv test etter å ha vært på ferie i Oslo, og har kost meg masse med vin og god mat. Litt ironisk. Tok tid før jeg gledet meg over å være gravid. Er 25+1 idag og fortsatt vanskelig å tro. Vet det er vanskelig når det virker som om alle blir gravide, men ikke gi opp!

 

[Haffani]

Jeg har ikke gått like lenge men begynner å miste motet selv. Har prøvd aktivt siden august i fjor. Jeg er heldig og har to barn fra før, men vil så gjerne ha ett til og det tok lang tid å få mannen med på det (yngste er 5).

Ble veldig raskt gravid med de to første og ble gravid med én gang i august også, men mistet. Så ble jeg gravid igjen i desember men mistet med én gang. Deretter ingenting. Har tre kolleger som nå er gravide og skal ut i permisjon, jeg vet at jeg skulle hatt termin i mai - samtidig som hun ene, og må istedet se på hvordan de andre koser seg med planlegging og babyprat. Hyggelig for dem men veldig stusselig for meg

Klarer ikke se for meg at vi får det til nå. I tillegg oppfører kroppen seg som en idiot; Har ekstremt ubehagelige gravidsymptomer hver mnd, det forstyrrer hverdagen (eksempel: Var uggen og kvalm i flere dager nå sist, men fikk bare negative tester og mensen kom like herlig - 3 dager for sent).

Men hører sjelden om de som ALDRI får det til. Kjenner mange som har prøvd lenge og de aller fleste får det til til slutt. Heier på oss

 

[Luna94]

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver her engang, eller hva jeg vil ønske å oppnå. Annet enn at jeg trenger å blåse ut litt...

Jeg og min samboer har prøvd å blitt gravide i snart 2 år. På denne tiden har vi hatt én MA i uke 13, én SA i uke 5 og én KA før ikm. Sistnevnte var forje mnd.

Hvordan holder man motet oppe når folk rundt deg får barn uten å ville ha det og bestevenninnen blir gravid på 3 forsøk... Jeg ønsker så gjerne å klare å snakke med henne om det.. For jeg vet hvor stort det er for henne, men jeg klarer det ikke.. Det er så vondt å se at de som ble gravide når vi begynte å prøve for 2 år siden, nå har 2 barn.. Det er vondt når bestevenninnen klager over at hun har kvalme og er trøtt. Jeg skulle gjort alt for de plagene....

Vi har nå sluttet å teste etter EL. Jeg har sluttet å teste før IKM og vi prøver å ikke snakke så mye om det. Neste gang det skjer så ønsker jeg helst ikke å vite om det, før ikm og helst lenge over det og..

Jeg har vært til gynekolog, ingenting er galt med meg og legen er med på å gi meg progesteron, men jeg ønsker ikke å gjøre det ennå. Da tror jeg alt bare blir enda tyngre og mer forventningsfullt... (Vi er i 20-årene, så det "haster" sånn sett ikke med hjelp... Men det betyr ikke at det ikke er sårt fordi om.)

Jeg bare lurer.. Hvordan holder dere motet oppe? Hvordan har dere det og hvordan får dere tiden til å gå?

Kjenner dessverre veldig godt på det du sier!
1 år siden denne mnd. Jeg ble gravid for første gang, og ikke ante hva vi hadde i vente!
Nå 1 år senere er det ingen baby, og ingen positiv test etter å ha opplevd to MA.

Også får du slengt i trynet daglig annonseringer av graviditeter, og noen som "wooops, ble gravide". Kjennes så veldig urettferdig ut!

Jeg vet ikke hva som skal til for å holde motet oppe, da jeg synes dette kan svinge veldig i løpet av en dag.. alt fra "neste gang SKAL det gå" til "nei, nå gidder jeg ikke prøve å få barn, for bare forbli barneløs".


Håper dagen hvor det kommer en terminspire nærmer seg

 

[Onskerfor2019]

Skulle ønske jeg hadde noen svar til deg, det har jeg ikke, men kan hvertfall si at jeg vet akkurat hvordan det føles..
Har selv holdt på i 2 år nå, mistet 3 ggr, og en nå gravid igjen.
Vanskelig å tro på at det skal gå bra nå, men må bare prøve å tenke positivt!
Nytt egg, ny sædcelle! De har ingen ting med de forrige å gjøre!

Det er vanskelig, jeg vet, men jeg har prøvd å trene, planlegge og gjøre ting som er bra for meg, og som gir meg positiv energi! Synes jeg har fått det til sånn passe, det er klart det har til tider vært altoppslukende med denne prøvingen..

Man kan liksom ikke gjøre noe annet enn å stå i det og prøve å holde fast ved at de aller fleste lykkes til slutt <3

Hei! Her har jeg ikke vært innom på en stund. Beklager sent svar! Men så utrolig bra at du har blitt gravid igjen! Hvordan går det nå?

Jeg har også nå fokusert mye på trening, gå turer og ikke minst sitter jeg å koser meg med å strikke små plagg til den tid kommer. Får en sånn ro av å strikke Nå har jeg el igjen snart... Lørdag/søndag, men jeg reiser bort uten mannen fra imorgen tidlig. Vi har lagt aksjer nå i kveld og kommer til å gjøre det søndag kveld når jeg er hjemme igjen. Håper det vi la inn i kveld kan leve lenge nok! Eller at el er sent på søndag...!

 

[Onskerfor2019]

Nå har ikke jeg mistet, men jeg har ikke blitt gravid i det heletatt i de to (+) årene vi har prøvd. Er snart 38 så jeg føler litt at det haster. .

I begynnelsen trodde jeg at jeg hadde blitt gravid hver måned og og etterhvert som tiden gikk og mensen kom og kom så raste verden mer for hver gang. Etterhvert sluttet jeg å teste også. Og jeg har ikke klart å holde motet oppe. Jeg har mistet trua jeg men jeg håper, og kjæresten min har tro og det hjelper.
Men ja,det er hardt når "alle andre" får til. Akkurat som om de bare bestemmer seg,så virker det.
Som kjæresten min sa det her: Det tyter jo ut unger overalt!

Nå skal det sies at jeg har tre barn fra tidligere ekteskap som begynner å bli store,så det har jo virket engang for meg . Og vi har sjekket oss ,og kjæresten min virker han og. Men det klaffer liksom ikke ..Men sorgen og lengselen er ikke mindre av den grunn.
Og jeg kjenner på misunnelsen. . Og det er ikke hyggelig . Klarer heller ikke å være glad på andres vegne,bare misunnelig og det avler også andre følelser som dårlig samvittighet og jeg skammer meg.

Men et lyspunkt har det dukket opp. Overraskende nok så fikk vi vite i helgen at et vennepar av oss var blitt gravid, og hun er 44! ( De møttes sent i livet) Første babynyheten på lenge som har gjort meg oppriktig glad!Glad på dems vegne! Ga meg nytt mot på en måte. Og jeg fikk en merkelig trang til å strikke noe babytøy

Men man må jo bare fortsette ,hadde det vært viljen og innsatsen det stod på så hadde det ihvertfall ikke vært noe problem . Men dessverre så er ikke det avgjørende for oss ihvertfall.

Huff.. Det er absolutt ikke noe mindre vondt å miste/eller ikke få det til fordi om man har barn fra før av... Når man ønsker noe så blir det så vondt når det ikke skjer... Og ikke minst ekstra når alle andre poster graviditeter og annet i hytt og pine.....

Så utrolig fint at du klarer å være positiv til at din venninne har blitt gravid. Strikk babytøy, så kan du låne det tilbake senere Krysser fingrene for dere!!

 

[Onskerfor2019]

Det er vanskelig, men mulig. Storesøs fikk positiv test uten å ha prøvd, da knakk jeg litt sammen. Mens hu var gravid opplevde jeg også en kjemisk, så når hu fødte var det tungt. 5 dager etterpå fikk jeg positiv test etter å ha vært på ferie i Oslo, og har kost meg masse med vin og god mat. Litt ironisk. Tok tid før jeg gledet meg over å være gravid. Er 25+1 idag og fortsatt vanskelig å tro. Vet det er vanskelig når det virker som om alle blir gravide, men ikke gi opp!

Åhh... Det må ha vært tøft det.... Så godt det ender bra for dere Gratulerer!!

 

[Onskerfor2019]

Jeg har ikke gått like lenge men begynner å miste motet selv. Har prøvd aktivt siden august i fjor. Jeg er heldig og har to barn fra før, men vil så gjerne ha ett til og det tok lang tid å få mannen med på det (yngste er 5).

Ble veldig raskt gravid med de to første og ble gravid med én gang i august også, men mistet. Så ble jeg gravid igjen i desember men mistet med én gang. Deretter ingenting. Har tre kolleger som nå er gravide og skal ut i permisjon, jeg vet at jeg skulle hatt termin i mai - samtidig som hun ene, og må istedet se på hvordan de andre koser seg med planlegging og babyprat. Hyggelig for dem men veldig stusselig for meg

Klarer ikke se for meg at vi får det til nå. I tillegg oppfører kroppen seg som en idiot; Har ekstremt ubehagelige gravidsymptomer hver mnd, det forstyrrer hverdagen (eksempel: Var uggen og kvalm i flere dager nå sist, men fikk bare negative tester og mensen kom like herlig - 3 dager for sent).

Men hører sjelden om de som ALDRI får det til. Kjenner mange som har prøvd lenge og de aller fleste får det til til slutt. Heier på oss

Huff... Så utrolig trist. Kjenner meg igjen i det med gravid kollega... Min første MA hadde jeg når jeg jobbet med ei som hadde termin 1 mnd før meg.. Det var tungt det...

Jeg får også veldig mange symptomer før mens... Men har prøvd å si til meg selv at det bare er mens. Har nå etter så lang prøving begynt å kjenne hva som er hva. Men skuffelsen blir like stor hver gang uansett...
Heier på deres søsken nr 3 og vår nr 1

 

[Onskerfor2019]

Kjenner dessverre veldig godt på det du sier!
1 år siden denne mnd. Jeg ble gravid for første gang, og ikke ante hva vi hadde i vente!
Nå 1 år senere er det ingen baby, og ingen positiv test etter å ha opplevd to MA.

Også får du slengt i trynet daglig annonseringer av graviditeter, og noen som "wooops, ble gravide". Kjennes så veldig urettferdig ut!

Jeg vet ikke hva som skal til for å holde motet oppe, da jeg synes dette kan svinge veldig i løpet av en dag.. alt fra "neste gang SKAL det gå" til "nei, nå gidder jeg ikke prøve å få barn, for bare forbli barneløs".


Håper dagen hvor det kommer en terminspire nærmer seg

Huff.. Her kjenner jeg meg veldig igjen.. Så trist å sitte å se på folk som ikke engang hadde tenkt på barn da man begynte å prøve, men snart presser ut sitt første... FØR oss.. Jeg tenker også alltid at nå skjer det... Men neida.. Nå håper jeg at jernlageret mitt har gått opp og at det var det som måtte til! Ta en tur å sjekk nivåene dine, kanskje det hjelper

Vi får prøve å fokusere på at vår kropp og vårt barn er det som betyr noe. Jeg er sikker på at vi begge kommer til å ha en baby på brystet snart Heier på deg!

 

[Luna94]

Huff.. Her kjenner jeg meg veldig igjen.. Så trist å sitte å se på folk som ikke engang hadde tenkt på barn da man begynte å prøve, men snart presser ut sitt første... FØR oss.. Jeg tenker også alltid at nå skjer det... Men neida.. Nå håper jeg at jernlageret mitt har gått opp og at det var det som måtte til! Ta en tur å sjekk nivåene dine, kanskje det hjelper

Vi får prøve å fokusere på at vår kropp og vårt barn er det som betyr noe. Jeg er sikker på at vi begge kommer til å ha en baby på brystet snart Heier på deg!

Håper det er det som skulle til for deg
Ja, går det ikke denne pp'n, så blir det legetime! Da må jeg prøve noe annet og nytt etter så lang tid

Godt fokus!
Vi får satse på det! Heier på deg og!