Morfars kone - hva slags relasjon til barnet

[Kakemonsterinnen]

Mine foreldre ble skilt da jeg var 25, og min far giftet seg på nytt fem år senere. Hans kone er en hyggelig dame som har tilført livet hans mye godt. Utfordringen, i den grad man kan si det er det, ligger i at hun nok vil være nærmere meg enn jeg vil være nær henne. Hun har ikke døtre selv, mens jeg har en mor jeg har en nær relasjon til. Følgelig har jeg aldri vært særlig sugen på en stemor og siden hun kom inn i mitt liv når jeg var 26 var jeg forlengst voksen nok til å velge min relasjon til henne. Hun er fars kone og thats it liksom. Dette er nok neppe en unik situasjon.

Når termin nå begynner å nærme seg merker jeg hun er mye mer «på». Hun gleder jeg åpenbart veldig til at dette barnet kommet. Noe som jo er veldig hyggelig. Men jeg lurer bare så veldig på hva slags rolle det er naturlig at hun «får». Fordi jeg vil aldri se på henne som noe annet enn min fars kone og jeg sitter med en følelse av at hun vil bli mormor.. Men det finnes bare en mormor til dette barnet, og det er min mor.

 

[Miss_30]

Samboerne til svigers( de er skilt) kalles ved fornavn. Samboeren til svigermor har ikke barn selv og tar på en måte ikke noe ansvar for svigermors barnebarn, mens samboeren til svigerfar er en helt super bonusbestemor, men hun kalles ikke for bestemor. Ungene har to bestemødre og to bestefedre, så det hadde blitt rotete med enda en bestemor og bestefar. Ble veldig rotete forklart føler jeg Det er opp til dere hva slags forhold hun skal ha til barnet, men det er gull med noen som blir like glad i barnet som besteforeldrene.

 

[Veivalsa]

Synes kanskje du er litt egoistisk sånn om jeg skal være helt ærlig
Et barn trenger alle de menneskene som kan elske dem som familie hvorfor skal ikke hun få lov til det? Hun trenger jo ikke å innta en morsrolle for deg likevel. Så jo flere hyggelige mennesker man har rundt seg, jo bedre.
Jeg har også skilte foreldre, og stefaren min kom inn i livet mitt når jeg var nesten voksen og vi har aldri bodd sammen. Han har ikke en farsrolle overfor meg og det kommer han heller ikke til å få. Han har to egne barn, men disse har ikke barn selv om kommer kanskje ikke til å få ddt heller (den ene har sagt at hun aldri ønsker å få barn og samboeren hennes er sterilisert).
Likevel er han morfar for mine barn. Han elsker dem som om det var hans egne barnebarn og de elsker han. Barna bryr seg ikke om hvem de egentlig er i biologisk slekt med Og de tar ikke plassen for en biologisk besteforelder - barnas hjerte har stor plass til mer enn bare 4 besteforeldre eller 2 bestemødre, men vi kan såklart prøve å begrense det hvis det er viktig. Hvis hun er et snilt og hyggelig menneske som ønsker deres barns beste, kan jeg ikke forstå hvorfor. Hun tar aldri plassen til din mor som mormor - hun kommer i tillegg.
Her er mine foreldre mormor og morfar, mens min far og stemor er bestefar og bestemor (og hun har aldri vært og vil heller aldri være noen mor for meg heller).
Ungene elsker biologisk og ikke biologiske besteforeldre like høyt om hverandre, og jeg ville aldri gjort noe for å skape et mer kjølig forhold mellom en ektefelle som ikke blir biologisk besteforelder. Alle jeg kjenner med skilte foreldre har et type kose/besteforeldrenavn på besteforeldrene som ikke er biologisk i slikt. Enten et av de tradisjonelle som bestemor og mormor eller mommo, mimmi eller variant av fornavnet.

 

[Lillafrosk]

Min stemor heter bare *kallenavnet sitt*, både for meg og ungene mine.
Ikke pga relasjonen, men rett og slett fordi hun er såpass nær meg i alder (11 år eldre), og jeg var 17 da jeg fikk første. Å gi noen tilnavnet bestemor når de selv var 27, blir liksom feil.

Han som var gift med min bestemor, ble alltid bare "navn" for meg. Nå er min bestemor død, men han er jo likevel en slags bestefarfigur, så.. om det ikke var for at jeg har kalt ham *navn* i alle mine 30 år, så hadde det ikke vært noe galt i å kalle ham bestefar *navn*..

 

[Perleonske_94]

Begge sine foreldre er skilt og 3 av 4 har nye partnere. Noen har vært i livene våre lengre enn andre. Mormor og morfar sine partnere kalles bestemor og bestefar. Vi gikk for det samme som tantebarna mine kaller dem, for å unngå forvirrelser. Samboer til farfar blir kalt ved hennes navn. Hun er veldig engasjert i barnet vårt når vi er sammen, så tenkte spørre om hun også ønsker en tittel.

Jeg mener også at mormor/morfar/farmor/farfar er forbeholdt biologiske så lenge en har et greit forhold og de er inkludert i barnets liv. Ellers finner mange på egne kallenavn hvis bestemor/bestefar ikke føles riktig ut.

 

[HCS]

Nå ser jeg jo bare det lille du skriver, men jeg tenker det er kjempekoselig at hun er så investert! Har ikke denne problemstillingen selv, men min søster har det. Så der har barna mormor og morfar, bestemor (biologisk farmor) og bestefar (stefar), og farfar. Barna klarer helt fint å holde styr på det tenker også litt at det ikke betyr at du trenger å omfavne henne som en morsfigur, men det er slitsomt med barn og jeg hadde gledelig tatt i mot all interesse for barna mine når det er sagt så tror jeg at om jeg var deg, at jeg ville tenkt igjennom hvorfor du føler denne motstanden mot henne. Er du redd for at din mor skal føle seg erstattet f.eks? For jeg kan ikke lese noe ut av teksten som forklarer hvorfor du føler det sånn. Anyways, dere finner nok sikkert ut av det! Lykke til

 

[FrøkenMG]

Vi kaller samboeren til farmor for bestefar. Han er nok det nærmeste barna våre kommer en bestefar i det hele tatt, så det omfavner vi for alt det er verdt. Han kommer aldri til å bli noen pappa for mannen min, men det betyr ikke at han ikke kan engasjere seg og være glad i barna våre.

 

[Mymlens]

Vi har et veldig rotete slektstre. Da jeg var liten trodde jeg at jeg hadde 9 besteforeldre, og for meg har det gitt meg mye glede. Hvem som er blod og ikke spilte ingen rolle. Det å ha mange omsorgspersoner rundt seg skaper et godt støttesystem.

Om denne damen er snill, stiller opp for barnet og respekterer hvordan du vil oppdra barnet ditt så burde det ikke være et problem at hun er "bestemor" sammen med faren din. Hun trenger ikke hete mormor, men feks mor, bestemor, mommo, eller bare fornavnet

 

[Kakemonsterinnen]

For å bare avklare eventuelle misforståelser. Det er ikke noe ønske fra min side at min fars kone ikke skal ha en besteforeldrerolle overfor barnet. Det blir det helt naturlig at hun får. Mulig det kom dårlig frem. Det er mer hva hun skal kalles jeg ikke enes med meg selv om. Men jeg tror jeg faller ned på at min far og henne blir hetende morfar og XXX - altså hennes fornavn.

 

[Bkno2532610]

Våres barn er så heldige som har 6 besteforeldre. Hos oss fikk de biologiske besteforeldre si hva de ønsket å bli kaldt først, d være seg Bestemor, besten, mormor, farmor, farfar osv.. Så ble d som var “ledig“ tildelt våre 2 bonus besteforeldre. Hovedårsaken til at vi ønsket å gi alle "titler" var for å inkludere de best mulig i livene våre, da særlig til våre barn. Vi merket oss også hvor rørt og glad bonsusbestefaren ble når vi kaldte han for bestefar (han har heller ikke egne barn).

 

[Veivalsa]

Våres barn er så heldige som har 6 besteforeldre. Hos oss fikk de biologiske besteforeldre si hva de ønsket å bli kaldt først, d være seg Bestemor, besten, mormor, farmor, farfar osv.. Så ble d som var “ledig“ tildelt våre 2 bonus besteforeldre. Hovedårsaken til at vi ønsket å gi alle "titler" var for å inkludere de best mulig i livene våre, da særlig til våre barn. Vi merket oss også hvor rørt og glad bonsusbestefaren ble når vi kaldte han for bestefar (han har heller ikke egne barn).

Jeg tenker også at det er noe spesielt og symbolsk i å få et «besteforeldrenavn» tildelt bonusene her har hvertfall satt veldig pris på det

 

[Brooke]

Min stemor, som er gift med min far, kalles beste-også navnet hennes av min og min søsters barn. Min far kalles da beste-navn (eks bestePer ) av mine stesøskens barn. Det funker ryddig og fint for oss

 

[VictoriaH]

3 av 4 besteforeldre her har nye partnere, kun 1 som har fått tittel (bestefar, der de andre er mormor/morfar og farmor/farfar). Regelrett fordi verken jeg eller samboer har det forholdet til våre stemødre.

Ser du har fått kommentarer på at du skal være takknemlig, men tenker jo det ligger noe mer bak. At du kanskje ikke er like godt kjent med henne som hun føler seg komfortabel med dere? Eventuelt at du er som meg, veldig privat og introvert. Jeg setter veldig pris på bestefaren til barna mine, men stemoren til samboer er for eksempel for masete og ekstrem i forhold til hva våre barn takler.

 

[Kalinnea]

Hos oss har vi ganske mange besteforeldre for våre to (snart tre) barn. Av hele vår familie, hvor jeg og samboern har 8 søsken tilsammen, så er det bare vi og den ene broren min som har barn. Så her er alle fra den generasjonen ganske "på" i rollen, med unntak av min svigermors samboer kanskje.

Så her har vi følgende titler: mine foreldre er Mor og Bestefar.
Min stefar (tidligere mannen til moren min) er Bestefar Navn
Min samboers foreldre er Farfar og Bestemor. Men disse har vært skilt i 15 år og har nye partnere, så der har Farfar sin kone fått tittelen Babushka (hun er russisk) ellers ville hun kanskje fått være Farmor Navn. Hun har ingen egne biologiske barnebarn heller.
Min svigermor ville altså kalles Bestemor, og hennes samboer kaller vi bare for Navn, for han har svært lite med barna å gjøre.
Sikkert forvirrende for utenforstående, men ungene har ingen problemer med å holde oversikten, hehe.

Så hos oss går det på engasjementet til personene og hva de ønsker å bli kalt.

 

[Mymlen93]

Mine foreldre ble skilt da jeg var 25, og min far giftet seg på nytt fem år senere. Hans kone er en hyggelig dame som har tilført livet hans mye godt. Utfordringen, i den grad man kan si det er det, ligger i at hun nok vil være nærmere meg enn jeg vil være nær henne. Hun har ikke døtre selv, mens jeg har en mor jeg har en nær relasjon til. Følgelig har jeg aldri vært særlig sugen på en stemor og siden hun kom inn i mitt liv når jeg var 26 var jeg forlengst voksen nok til å velge min relasjon til henne. Hun er fars kone og thats it liksom. Dette er nok neppe en unik situasjon.

Når termin nå begynner å nærme seg merker jeg hun er mye mer «på». Hun gleder jeg åpenbart veldig til at dette barnet kommet. Noe som jo er veldig hyggelig. Men jeg lurer bare så veldig på hva slags rolle det er naturlig at hun «får». Fordi jeg vil aldri se på henne som noe annet enn min fars kone og jeg sitter med en følelse av at hun vil bli mormor.. Men det finnes bare en mormor til dette barnet, og det er min mor.

Her er stemoren min - besta
Mamma er mormor
Pappa er besten.

Jeg har også en stebestefar som jeg alltid har brukt fornavnet på, men for mine barn er han oldefar (min bestefar er død for lengst).

Jeg tenker at det er mer opp til steforeldre om de vil bli kalt for navn eller bestemor, men mormor og farmor er forbeholdt de som er faktiske besteforeldre. Så for min del har jeg ikke noe i mot det ene eller det andre i forhold til min egen stemor, hennes barnebarn kaller meg for tante og min far for beste.

 

[Sol med liten spire]

Jeg skjønner deg veldig godt og har slitt med det selv. På farsiden til min datter så har hennes farfar en yngre kjæreste. Hun er 44 år, og kom inn i livet til kjæresten min da han var voksen. Hun har, som du forklarer, ønsket et mye nærmere forhold enn det min kjæreste og hans bror har ønsket og hatt behov for. Hun kaller dem «sønner», og de synes det er kjempekleint…

Farmor er dessverre ikke i bildet. Så hun blir det nærmeste vår datter kommer en «farmor». Hun heter da altså bestemor for barnet vårt.

Det har både jeg og kjæresten synes er ok.

Meeeen… hun har voldtatt den tittelen og rollen så til de grader atte jeeez. Dette er vårt første barn og hun var i starten så «på» at vi ble helt svette. Gråt av glede hver gang hun så babyen, gråt hvis det gikk mer enn 2 uker mellom hvert besøk fordi da «gikk hun glipp av så mye», OG! Tok samme tattovering som jeg tok for å hedre barnet mitt (en liten blomst på håndleddet) uten å spørre. Videre omtaler hun sin mor som jeg aldri har møtt, og kjæresten min har truffet én gang, som oldemor. Det ble bare too much…. Jeg kjente på sinne, irritasjon og kanskje til og med sjalusi siden hun snakker om jenteturer med de to osv….

Etter dette med tatoveringen så satte jeg ned foten og sa ifra at det ikke var ok. Jeg tror at det roet henne generelt, og at hun kanskje endelig fikk høre fra «farfar» at det måtte roes ned litt generelt.

Videre har jeg jobbet mye med å akseptere at dette mennesket elsker oss og vår datter mer enn vi elsker henne. Datteren min kommer nok til å elske henne som en bestemor. Og siden hun er så ung så kommer hun til å være god hjelp og avlastning. Så jeg prøver å se det positive i dette - jeg har ikke noe valg.

En kjempesnill og litt vel entusiastisk dame som har fått tittelen bestemor, og kommer til å innfri så til de grader på dette, hehe. Så står jeg klar for å si ifra dersom det blir mye igjen. Hun tok det godt første gangen.

(Dessuten tror jeg min datter kommer til å merke at hun er «mye menneske» innen hun er gammel nok til å dra på jentetur med bestemor, meheheh)

Langt innlegg, men håper du får noe ut av det!

 

[Klar for mini]

For å bare avklare eventuelle misforståelser. Det er ikke noe ønske fra min side at min fars kone ikke skal ha en besteforeldrerolle overfor barnet. Det blir det helt naturlig at hun får. Mulig det kom dårlig frem. Det er mer hva hun skal kalles jeg ikke enes med meg selv om. Men jeg tror jeg faller ned på at min far og henne blir hetende morfar og XXX - altså hennes fornavn.

Jeg kjenner meg igjen! Mine foreldre skilte seg når jeg var 26, og har hatt hver sin partner en stund nå. Mammas partner er ikke interessert i noen rolle i vår familie, noe som egentlig er litt deilig. Pappas partner er motsatt og veldig investert i familien vår på godt og vondt. Hun heter «navn» for mine søskens barn og kommer til å gjøre det for barnet som kommer nå, noe annet er helt unaturlig for oss

 

[Krokodille]

Min manns foreldre er farmor og farfar.
Min mor er bestemor. Mannen hennes kalles besten. Jeg tenkte en del over det fordi bestefar var uaktuelt, det var forbeholdt egen pappa, og fordi jeg ikke liker ordet besten. For min del kunne ungene kalt han ved navn, men tanteungen min kalte han besten før mine ble født og da ble det naturlig at mine brukte det samme.
Min far er død, men når vi snakker om han brukes bestefar. Så ungene er oppmerksomme på at det er bestemor, besten og en bestefar.

 

[B]

Jeg skjønner deg veldig godt og har slitt med det selv. På farsiden til min datter så har hennes farfar en yngre kjæreste. Hun er 44 år, og kom inn i livet til kjæresten min da han var voksen. Hun har, som du forklarer, ønsket et mye nærmere forhold enn det min kjæreste og hans bror har ønsket og hatt behov for. Hun kaller dem «sønner», og de synes det er kjempekleint…

Farmor er dessverre ikke i bildet. Så hun blir det nærmeste vår datter kommer en «farmor». Hun heter da altså bestemor for barnet vårt.

Det har både jeg og kjæresten synes er ok.

Meeeen… hun har voldtatt den tittelen og rollen så til de grader atte jeeez. Dette er vårt første barn og hun var i starten så «på» at vi ble helt svette. Gråt av glede hver gang hun så babyen, gråt hvis det gikk mer enn 2 uker mellom hvert besøk fordi da «gikk hun glipp av så mye», OG! Tok samme tattovering som jeg tok for å hedre barnet mitt (en liten blomst på håndleddet) uten å spørre. Videre omtaler hun sin mor som jeg aldri har møtt, og kjæresten min har truffet én gang, som oldemor. Det ble bare too much…. Jeg kjente på sinne, irritasjon og kanskje til og med sjalusi siden hun snakker om jenteturer med de to osv….

Etter dette med tatoveringen så satte jeg ned foten og sa ifra at det ikke var ok. Jeg tror at det roet henne generelt, og at hun kanskje endelig fikk høre fra «farfar» at det måtte roes ned litt generelt.

Videre har jeg jobbet mye med å akseptere at dette mennesket elsker oss og vår datter mer enn vi elsker henne. Datteren min kommer nok til å elske henne som en bestemor. Og siden hun er så ung så kommer hun til å være god hjelp og avlastning. Så jeg prøver å se det positive i dette - jeg har ikke noe valg.

En kjempesnill og litt vel entusiastisk dame som har fått tittelen bestemor, og kommer til å innfri så til de grader på dette, hehe. Så står jeg klar for å si ifra dersom det blir mye igjen. Hun tok det godt første gangen.

(Dessuten tror jeg min datter kommer til å merke at hun er «mye menneske» innen hun er gammel nok til å dra på jentetur med bestemor, meheheh)

Langt innlegg, men håper du får noe ut av det!

Oi, det var veldig voldsomt ja. Tror jeg hadde slitt hvis min egen mor eller svigermor hadde vært så voldsom. Samtidig tror jeg det er lurt slik du har gjort: å forstå at de vil vel og at det er av kjærlighet. Samtidig må man sette grenser når det går for langt.

Jeg tenker slik om disse tingene: familie er for meg noe annet enn DNA. Jeg har søsken som jeg ikke regner som tante og onkel til våre barn, og som jeg ikke regner som nær familie. Samtidig er jeg også så heldig å ha det som egentlig er stedatter til min bror og hennes ektemann som familie. Jeg er ikke hennes tante, men hun vet at jeg tenker på henne som min niese på lik fot med de som jeg er biologisk tante til. Det gjelder også selv om hennes mor og min bror har gått fra hverandre. Den senere tiden har familien blitt utvidet til å gjelde lillebror til min ene niese, som da er barnet til min brors eks. Han er en flott gutt på 4. Med mors velsignelse sendte vi også julegave til han i år, siden søstera har mye større familie i oss og det ville bli så synlig mellom søsken at en nesten ikke har familie mens den andre får mye mer. Mine foreldre valgte det samme. Det er også siden min bror i grunn fungerer som en farsfigur der selv om han ikke er far og heller ikke bor med barnets mor. Det er en alt annet enn a4-situasjon, men vi må gjøre det som er naturlig samtidig som vi ikke må "stjele" barnet fra mora.

Livet er komplisert. Jeg tror det er lurt å ikke definere familie for snevert. Og jeg tro det er lurt for oss som da ikke er biologisk familie å si at vi bryr oss og ser dem som familie, men uten å definere oss selv som tante, bestemor, mor til noen som ikke har samtykket. Mange ganger må en slik rolle også oppnås over tid. Kanskje kan fars ellers mors nye kjæreste bli som en forelder, men det må også tillates av den andre parten. Kanskje gjennom år der begge parter ser og erkjenner at de er familie, uavhengig av blodsbånd.