Hei
Aldri før har jeg kjent på et behov for å skrive ting ned, ikke før nå...
Jeg har i mange år ønsket meg barn, men har lenge vært alene. Fra start av ble prosessen å flytte fra storbyen og hjemover mot mine hjemtrakter, kjøp av hus og skaffe seg fast jobb på nytt. Fordelene med flyttingen har vært store, mer økonomisk frihet, mer plass og ikke minst nærmere familien.
Juli 2024:
Oppstart av fertilitetsutredning hos privatklinikken startet. Og allerede i august fikk jeg første forsøk med inseminering. Dette forsøket ble det ingenting av, og hvorfor vet jo ingen. Jeg tok heldigvis ikke noen test før litt utti, så jeg tror ikke det en gang var en kjemisk graviditet for testene var negative.
Så raskt mensen kom tilbake ble det direkte oppstart av IVF og egguttak. Jeg hadde null peiling på hva jeg holdt på med, prosessen eller hva som skulle skje videre, men det har vært utrolig mye tanker og følelser i dette. Heldigvis fikk de ut hele 12 egg, og av de ble 6 befruktet. 5 ble blastoer, 1 ble til ferskforsøk og 4 ble nedfryst.
Innsett av ferskt embryo gikk veldig greit, og det ble satt inn på en mandag. Helgen etter var jeg bortreist, og lørdagen fikk jeg en skikkelig blødning. Absolutt ikke som en vanlig mens, en god del blod, men alt var lyst rosa denne gangen. I etterkant innså jeg at dette var en festeblødning, men akkurat der og da gikk jeg helt i kjelleren. Og lørdags natten ble enormt tung når jeg kjørte 5 timer hjem i mørket. Søndagsmorgen (over en uke før testdatoen) klarte jeg ikke å vente lengre. Det måtte tas en test. Først to strimmeltester, deretter 1 ukesindikator og deretter på fertilitetsmonitoren. Alle viste positivt og det gjorde de i lengre tid fremover. Ukesindikatorer økte og strekene på strimmeltestene ble sterkere, og jeg fikk til og med en dyestealer til slutt.
7+2 var det endelig første ultralyd. Men den ble skuffende. Der inne var det helt tomt. Fostersekken og morkaken tilsvarte 7+2, men embryoet/fosteret hadde ikke utviklet seg til å bli noe synlig. Gynekologen forklarte at det var snakk om blighted ovum, og det kun skyldtes embryoets genetiske utvikling. Det var altså ingenting som kunne vært gjort annerledes, og det var ingenting galt med meg, livmor eller muligheten for å bli gravid. Men den kjøreturen hjem er det tyngste jeg har vært med på, og det døgnet hjemme med abortpiller, dogåing, blødninger, rielignende sammentrekninger og bind. Jeg er egentlig en som bestandig har vært mentalt tøff, men det er snudd på hodet. Jeg tåler fremdeles mye, men da på alle andre arenaer enn graviditet, IVF-forsøk og babyer. Ikke fordi jeg er lei meg på grunn av det aktuelle embryoet, for jeg forstår jo godt at det ikke var levedyktig. Men fordi jeg rykket tilbake til start, og det føltes som å stå i et stigespill, komme til den ekstremt lange stigen, og falle ned til start igjen. Akkurat nå er jeg jo like langt unna å bli gravid som før jeg begynte prosessen. Jeg er lei meg over det tidsperspektivet jeg hadde sett frem til, som ikke ble noe av og fordelen jeg hadde sett med den tidslinjen.
Heldigvis gikk aborten bra, og ultralyden en uke senere viste at alt var ca. tilbake til normalen. Deretter ble det å vente en syklus før jeg etter hvert kan prøve igjen. Det er så vanskelig å tenke at det kun er 3 uker siden aborten, for om ikke tiden gikk sakte før mens jeg telte dager i graviditeten, så har de gått enda senere nå i håpet om å få tilbake mensen så raskt som mulig. Så fort den er her, kan det etter hvert planlegges ny oppstart...
Aldri før har jeg kjent på et behov for å skrive ting ned, ikke før nå...
Jeg har i mange år ønsket meg barn, men har lenge vært alene. Fra start av ble prosessen å flytte fra storbyen og hjemover mot mine hjemtrakter, kjøp av hus og skaffe seg fast jobb på nytt. Fordelene med flyttingen har vært store, mer økonomisk frihet, mer plass og ikke minst nærmere familien.
Juli 2024:
Oppstart av fertilitetsutredning hos privatklinikken startet. Og allerede i august fikk jeg første forsøk med inseminering. Dette forsøket ble det ingenting av, og hvorfor vet jo ingen. Jeg tok heldigvis ikke noen test før litt utti, så jeg tror ikke det en gang var en kjemisk graviditet for testene var negative.
Så raskt mensen kom tilbake ble det direkte oppstart av IVF og egguttak. Jeg hadde null peiling på hva jeg holdt på med, prosessen eller hva som skulle skje videre, men det har vært utrolig mye tanker og følelser i dette. Heldigvis fikk de ut hele 12 egg, og av de ble 6 befruktet. 5 ble blastoer, 1 ble til ferskforsøk og 4 ble nedfryst.
Innsett av ferskt embryo gikk veldig greit, og det ble satt inn på en mandag. Helgen etter var jeg bortreist, og lørdagen fikk jeg en skikkelig blødning. Absolutt ikke som en vanlig mens, en god del blod, men alt var lyst rosa denne gangen. I etterkant innså jeg at dette var en festeblødning, men akkurat der og da gikk jeg helt i kjelleren. Og lørdags natten ble enormt tung når jeg kjørte 5 timer hjem i mørket. Søndagsmorgen (over en uke før testdatoen) klarte jeg ikke å vente lengre. Det måtte tas en test. Først to strimmeltester, deretter 1 ukesindikator og deretter på fertilitetsmonitoren. Alle viste positivt og det gjorde de i lengre tid fremover. Ukesindikatorer økte og strekene på strimmeltestene ble sterkere, og jeg fikk til og med en dyestealer til slutt.
7+2 var det endelig første ultralyd. Men den ble skuffende. Der inne var det helt tomt. Fostersekken og morkaken tilsvarte 7+2, men embryoet/fosteret hadde ikke utviklet seg til å bli noe synlig. Gynekologen forklarte at det var snakk om blighted ovum, og det kun skyldtes embryoets genetiske utvikling. Det var altså ingenting som kunne vært gjort annerledes, og det var ingenting galt med meg, livmor eller muligheten for å bli gravid. Men den kjøreturen hjem er det tyngste jeg har vært med på, og det døgnet hjemme med abortpiller, dogåing, blødninger, rielignende sammentrekninger og bind. Jeg er egentlig en som bestandig har vært mentalt tøff, men det er snudd på hodet. Jeg tåler fremdeles mye, men da på alle andre arenaer enn graviditet, IVF-forsøk og babyer. Ikke fordi jeg er lei meg på grunn av det aktuelle embryoet, for jeg forstår jo godt at det ikke var levedyktig. Men fordi jeg rykket tilbake til start, og det føltes som å stå i et stigespill, komme til den ekstremt lange stigen, og falle ned til start igjen. Akkurat nå er jeg jo like langt unna å bli gravid som før jeg begynte prosessen. Jeg er lei meg over det tidsperspektivet jeg hadde sett frem til, som ikke ble noe av og fordelen jeg hadde sett med den tidslinjen.
Heldigvis gikk aborten bra, og ultralyden en uke senere viste at alt var ca. tilbake til normalen. Deretter ble det å vente en syklus før jeg etter hvert kan prøve igjen. Det er så vanskelig å tenke at det kun er 3 uker siden aborten, for om ikke tiden gikk sakte før mens jeg telte dager i graviditeten, så har de gått enda senere nå i håpet om å få tilbake mensen så raskt som mulig. Så fort den er her, kan det etter hvert planlegges ny oppstart...
Jeg forstår deg godt med alle tankene i hodet. Jeg er også alene, og har til tider kjent på det. Enkelte dager mer enn andre. Men for meg hjelper det å ta litt tid til å møte det jeg kjenner på (ikke nødvendigvis tankene for de er ikke alltid så hensiktsmessige, men følelsen bak de). Prøve å forstå hvorfor jeg har det sånn jeg har det akkurat nå. Og jeg tenker at det du kjenner på er enormt forståelig! Det er jo ikke noe rart at disse tankene/følelsene kommer etter det du har opplevd