Bkno4581292
Første møte med forumet
Jeg har aldri vært her inne før men føler for å lufte tankene mine et sted og dette virket som et bra sted.
Jeg er 41 år og har 2 flotte barn fra før. Så har jeg en ny mann og vi ønsker oss et barn sammen. Vi har prøvd i 7 mnd og endelig ble vi gravide. Gleden var stor og vi så for oss tiden sammen frem til januar hvor vår familie skulle bli komplett. Men sånn skulle det smertefult ikke bli. På torsdag kom det litt blod i papiret når jeg tørket meg. Fredag er jeg i uke 11. Vi dro på legevakten men ble brutalt avist med beskjed om er det en abort så går det over av seg selv kroppen fikser dette. Hvis ikke er det normalt å blø litt i svangerskapet. Stress ned det går bra. Men jeg klarte ikke helt slå meg til ro med det, magefølsen var ikke enig. Fredag blødde det litt mere men forsatt litt sånn spor aktig. Jeg fikk en akutt time på en jordmor klinikk. Ville bare sjekke at lille hadde det fint inni der så jeg slapp starte helgen med å bekymre meg, det var jo sikkert bare fint med den lille.
Jordmoren startet med å sjekke ultralyd uten på magen og sa det skal være godt synlig uten på magen i uke 11 ( med et stort smil om munnen). Men hun fant ikke noe. Hun beroliget meg med at det kan være måten den ligger på. Så da ble det vaginal ultralyd. Jeg fortalte vi hadde vært i uke 8 og sette hjertet slå da. Når hun tok den inn kom hun rett på lille. jeg så håpefullt på skjemen etter det dunkende hjerte jeg så i uke 8. Men det var ikke der. Søt som hun var forsøkte hun dytte litt på den og forklarte armer og ben osv. dette pågikk nok i 3 minutter før jeg sa. Men jeg ser ikke hjerte. Da sukket hun og sa nei ikke jeg heller. Det føltes som noen stakk en kniv i meg. Lille hadde ikke hjerteslag. Hun kalte det en miss abortion eller en stille abort. Jeg ble altså helt knust babyen jeg gledet meg til å kunne fortelle om en uke senere var altså ikke i live. Hun målte den og sa den har vært død i ca 2 uker. Hun sendte henvising til sykehuset og sa jeg måtte dra på time og ta bort lille. Ta bort babyen jeg var så lykkelig over å blitt gravid med.
Verden min raste sammen. Jeg hadde ikke en gang hørt om MA før. Helt knust dro jeg hjem og gråt og gråt og mannen min gråt. Lørdag fikk jeg litt mens smerter i magen. disse ble så smertefulle etter hvert at jeg lå på gulvet og vrei meg i smerter. Mannen min ringte først sykehuset som jordmoren sa vi skulle om jeg fikk smerter eller store blødinger. Der ble vi brutalt avist med beskjed om at sånn er det å spontan abortere ta deg en paracet for smertene. i 5 timer lå jeg og vrei meg med intense smerter og store blødinger før lille havnet i do. Ja for det var sånn. jeg merket den gikk i do. Mitt svært etterlengtede ønskede barn. Så da sitter jeg her i dag. Tom, knust og uten den babyen jeg hadde gledet meg til å få. Forstår ikke helt hvordan jeg skal komme meg videre etter denne opplevelsen.
Hvordan kom dere dere igjnenom noe sånt? og har noen fått bayer som lever etter dette?
Jeg er 41 år og har 2 flotte barn fra før. Så har jeg en ny mann og vi ønsker oss et barn sammen. Vi har prøvd i 7 mnd og endelig ble vi gravide. Gleden var stor og vi så for oss tiden sammen frem til januar hvor vår familie skulle bli komplett. Men sånn skulle det smertefult ikke bli. På torsdag kom det litt blod i papiret når jeg tørket meg. Fredag er jeg i uke 11. Vi dro på legevakten men ble brutalt avist med beskjed om er det en abort så går det over av seg selv kroppen fikser dette. Hvis ikke er det normalt å blø litt i svangerskapet. Stress ned det går bra. Men jeg klarte ikke helt slå meg til ro med det, magefølsen var ikke enig. Fredag blødde det litt mere men forsatt litt sånn spor aktig. Jeg fikk en akutt time på en jordmor klinikk. Ville bare sjekke at lille hadde det fint inni der så jeg slapp starte helgen med å bekymre meg, det var jo sikkert bare fint med den lille.
Jordmoren startet med å sjekke ultralyd uten på magen og sa det skal være godt synlig uten på magen i uke 11 ( med et stort smil om munnen). Men hun fant ikke noe. Hun beroliget meg med at det kan være måten den ligger på. Så da ble det vaginal ultralyd. Jeg fortalte vi hadde vært i uke 8 og sette hjertet slå da. Når hun tok den inn kom hun rett på lille. jeg så håpefullt på skjemen etter det dunkende hjerte jeg så i uke 8. Men det var ikke der. Søt som hun var forsøkte hun dytte litt på den og forklarte armer og ben osv. dette pågikk nok i 3 minutter før jeg sa. Men jeg ser ikke hjerte. Da sukket hun og sa nei ikke jeg heller. Det føltes som noen stakk en kniv i meg. Lille hadde ikke hjerteslag. Hun kalte det en miss abortion eller en stille abort. Jeg ble altså helt knust babyen jeg gledet meg til å kunne fortelle om en uke senere var altså ikke i live. Hun målte den og sa den har vært død i ca 2 uker. Hun sendte henvising til sykehuset og sa jeg måtte dra på time og ta bort lille. Ta bort babyen jeg var så lykkelig over å blitt gravid med.
Verden min raste sammen. Jeg hadde ikke en gang hørt om MA før. Helt knust dro jeg hjem og gråt og gråt og mannen min gråt. Lørdag fikk jeg litt mens smerter i magen. disse ble så smertefulle etter hvert at jeg lå på gulvet og vrei meg i smerter. Mannen min ringte først sykehuset som jordmoren sa vi skulle om jeg fikk smerter eller store blødinger. Der ble vi brutalt avist med beskjed om at sånn er det å spontan abortere ta deg en paracet for smertene. i 5 timer lå jeg og vrei meg med intense smerter og store blødinger før lille havnet i do. Ja for det var sånn. jeg merket den gikk i do. Mitt svært etterlengtede ønskede barn. Så da sitter jeg her i dag. Tom, knust og uten den babyen jeg hadde gledet meg til å få. Forstår ikke helt hvordan jeg skal komme meg videre etter denne opplevelsen.
Hvordan kom dere dere igjnenom noe sånt? og har noen fått bayer som lever etter dette?
Sånn skal det virkelig ikke være.
Dette var i august for nesten et år siden. Holdt på å nærmest gå til grunne, og det var nesten så ille at jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle klare å leve videre. Det går ikke over, men heldigvis er det blitt lettere å leve med. 
