Mislykket mamma. Er dette normalt?

[Mrs. Lynch]

Jeg syns det høres helt normalt ut! Jeg har også tre små barn og ja det er slitsomt.
Men egentlig tror jeg du skal senke kravene til deg selv - det virker som det er det som tapper deg for energi.
Og det er ikke noe must at barnehagebarn går på noen fritidsaktiviteter.
Du høres ut som en god mamma med litt for høye ambisjoner!

 

[Mrs. Lynch]

Hei!! Jeg vet ikke hvordan du vil tolke mitt svar, men vil at du skal tolke det I beste mening: Nr en: Du er ingen dårlig mor, men du må rett og slett få fingeren ut av munnen og få tak I hjelp. For barna sin skyld! Og for din egen. Jeg vet ikke omç du er alenemor, men jeg kan ikke fatte hvorfor du skal ha tre barn du ikke klarer å sette foran deg selv. Her hjelper det ikke bare å elske barna sine, men her må det store hjelpe tiltak til. Det virker som du burde fått utredning for depresjoner og fått fastsatt diagnose. Det er ikke unormalt at mange foreldre har depresjoner eller litt psykiske problemer, men likevel klarer å sette barnas behov foran seg selv. Jeg tviler ikke på at du er ei kjærlig mamma, som ønsker barna godt. Men du må faktisk åpne øynene nå og se at barna og særskilt din datter vil få større problemer om du ikke tar deg selv I nakken nå. Jeg kommer sikkert til å få kritikk for innlegget mitt, men du trenger å høre sannheten. Om du lar det gå for langt vil dine barn bli satt I gruppen risikobarn og få større atferdsvansker.. Og barnevernet vil da faktisk gripe inn og ta I fra deg barna og du vil bli sittende uten noe. Man skaffer seg rett og slett ikke barn som man ikke klarer å ivareta eller bare vil kose med. Da skaffer man seg heller kjæledyr. For meg så viser du smått omsorgssvikt overnfor deg selv og barna. Ikke grovt, men lett grad I omsorgssvikt. Enten får du som sagt ta deg I nakken og ta tiltak for hjelp, ellers så burde du enkelt og greit revurdere rollen din som mor... Jeg ser så mange som mener at barn I barnehager ikke har behov for aktiviteter I fritiden, og det er der mange tar feil: alle barn har godt av aktivitet o fritiden mtp sosiale ferdigheter. Det står stort sett oppført overalt.. Jeg har såpass god kompetanse innenfor dette at folk behøver ikke kommentere på dette en gang. Men jeg ønsker deg alt godt og barna dine det beste. La nå huset flyte litt og ikke Vær manisk. Du viser klassiske tegn på bipolar lidelse og dette må du ta tak I.

Klarer virkelig ikke å ta innlegget ditt seriøst..

 

[Kengu]

Klarer virkelig ikke å ta innlegget ditt seriøst..

Ikke jeg heller, må være noe av det største tullet jeg har lest på bv

 

[Mislykket]

Tusen takk for oppmuntringer og for at dere kommer med egne erfaringer. Hovedinnlegget mitt ble skrevet etter en dag hvor dattera mi fortalte om en trist hendelse, sønnen min snakket om hva venninnen hans gikk på og mannen min var på jobbreise. Jeg var så sliten og følte jeg hadde lyst å kaste inn håndkleet. Nå føles ikke mammatilværelsen fullt så uoverkommelig. Og når jeg tenker meg om var ting rimelig hektisk da mellomste var baby.
Men jeg føler at jeg svikter når jeg ikke rekker alt jeg har tenkt. Jeg tenkte aldri sånn før, men nå er barna så store at de sammenligner seg med andre. Og selv om dere sier at mange har det sånn så synes jeg andre foreldre er så energiske og ressurssterke. F.eks hvordan har man overskudd til å være klassekontakter og lagledere oppi alt dette? Jeg har ikke sjans.

 

[Salvia]

Tusen takk for oppmuntringer og for at dere kommer med egne erfaringer. Hovedinnlegget mitt ble skrevet etter en dag hvor dattera mi fortalte om en trist hendelse, sønnen min snakket om hva venninnen hans gikk på og mannen min var på jobbreise. Jeg var så sliten og følte jeg hadde lyst å kaste inn håndkleet. Nå føles ikke mammatilværelsen fullt så uoverkommelig. Og når jeg tenker meg om var ting rimelig hektisk da mellomste var baby.
Men jeg føler at jeg svikter når jeg ikke rekker alt jeg har tenkt. Jeg tenkte aldri sånn før, men nå er barna så store at de sammenligner seg med andre. Og selv om dere sier at mange har det sånn så synes jeg andre foreldre er så energiske og ressurssterke. F.eks hvordan har man overskudd til å være klassekontakter og lagledere oppi alt dette? Jeg har ikke sjans.

Det er faktisk ganske mange som ikke er klassekontakter og lagledere... Veldig mange har mer enn nok med å få dagene til å gå opp med jobb, barn og hjem. Det har ingen hensikt å sammenligne seg selv med andre, forutsetningene er forskjellige. Du gjør det du kan, andre gjør det de kan. Noen kan mer, andre kan mindre. Sånn er det bare.

 

[spirelitens]

Tusen takk for oppmuntringer og for at dere kommer med egne erfaringer. Hovedinnlegget mitt ble skrevet etter en dag hvor dattera mi fortalte om en trist hendelse, sønnen min snakket om hva venninnen hans gikk på og mannen min var på jobbreise. Jeg var så sliten og følte jeg hadde lyst å kaste inn håndkleet. Nå føles ikke mammatilværelsen fullt så uoverkommelig. Og når jeg tenker meg om var ting rimelig hektisk da mellomste var baby.
Men jeg føler at jeg svikter når jeg ikke rekker alt jeg har tenkt. Jeg tenkte aldri sånn før, men nå er barna så store at de sammenligner seg med andre. Og selv om dere sier at mange har det sånn så synes jeg andre foreldre er så energiske og ressurssterke. F.eks hvordan har man overskudd til å være klassekontakter og lagledere oppi alt dette? Jeg har ikke sjans.

Hvorfor skal alle være klassekontaktene og lagledere da?
Nei de som føler de har tid og overskudd til sånt får ta de oppgave. Du har tre barn for Guds skyld! Et spedbarn. Er vel ingen som forventer at du skal være noen supermamma. Jeg hadde ikke orket det. Hadde blitt helt utslitt og følt det som du gjør nå. At du ikke strekker til.

 

[Kykkelikokos]

Synes det er tull med faste aktiviteter etter bhg. Da trenger barna å få roe ned før kvelden.

Følg opp eldste med skolen, du. Det er viktig at skolen hjelper til her, det har ikke noe med deg å gjøre. Pass på å invitere ofte med hjem, det styrker vennskap og gjør ting lettere på skolen. Viktigst av alt, la datteren din være seg selv. Alle kan ikke være utadvendt og høylytte.

Når det gjelder husarbeid så er det bare en myte at alle har det skinnende rent til en hver tid. Det er bare fasade. Men la mannen din trå til Du er hjemme i perm for å passe på minsten, ikke for å vaske hus

 

[Ikke i bruk]

Tusen takk for oppmuntringer og for at dere kommer med egne erfaringer. Hovedinnlegget mitt ble skrevet etter en dag hvor dattera mi fortalte om en trist hendelse, sønnen min snakket om hva venninnen hans gikk på og mannen min var på jobbreise. Jeg var så sliten og følte jeg hadde lyst å kaste inn håndkleet. Nå føles ikke mammatilværelsen fullt så uoverkommelig. Og når jeg tenker meg om var ting rimelig hektisk da mellomste var baby.
Men jeg føler at jeg svikter når jeg ikke rekker alt jeg har tenkt. Jeg tenkte aldri sånn før, men nå er barna så store at de sammenligner seg med andre. Og selv om dere sier at mange har det sånn så synes jeg andre foreldre er så energiske og ressurssterke. F.eks hvordan har man overskudd til å være klassekontakter og lagledere oppi alt dette? Jeg har ikke sjans.

Kjære deg, jeg tviler ikke på at du er en fantastisk mamma! Det tror jeg virkelig du er!

Noen dager er totalt uoverkommelig, andre lett som en lek. Det er normalt. Tenk mindre, planlegg mindre. Ikke ta på deg mer enn du må. Noen dager har du energi til mye, andre ikke. Fortvil ikke, det er normalt!

Pust dypt, sleng beina på bordet, det er helg! Nyt det, og kos deg med barna dine, gjør deg selv en tjeneste og drit i husvasken!

Ja, og slutt å sammenlign deg med andre som fikser ditten og ordner datten, du ødelegger deg selv om du skal sammenligne deg med slike. Og tro meg, dem er slitne dem å!

 

[caracara]

Ser at du har fått mange fine svar, men du har en del synspunkter selv. Om du vil gjøre noe med det, sett deg ned og noter litt. Hvilke områder synes du selv at du mestrer? Hba er dj fornøyd med, og misfornøyd med? Hva vil du mestre? Hva får du ikke til nå, og hvorfor? Når kan du eventuelt klare det? Jobb med noen punkt av det du kommer frem til om gangen kommer på en gutt som va veldig stille av seg på barneskolen, han har da klart seg helt fint

 

[Makko med 3 gull]

Bra dere har god dialog med skolen og jenta di. De er ikke din skyld fordi du er introvert. Man kanskje hjelpe barnet på ulike måter, men det vil skolen ev. pp kunne hjelpe deg med (om det trengs!).

Jeg tenker at barnehagebarn ikke trenger ekstra faste aktivitete...

I forhold til rot og kaos i heimen tror jeg det er ganske vanlig.

For oss kom vendepunkt når vi tpk greip og fikk litt mer rutiner og innvolverte ungene mer. Ungene kler på seg selv, dekker frokostbord. Når de kommer hjem henger de opp klær og sekker (på rett plass) og tar med matbokser opp på kjøkket. Etter mat setter de sitt INN o maskina og tar en ekstra runde og bærer ut noe mer fra bordet. Skittende klær hives i skittentøyet, ikke på gulvet. Vi har også begrenset antall leker ungene har og skifter heller ofte.
Oppvaskmaskina kjøres hver kveld og tømmes når vi lager middag. Vi har stor vaskemaskin så kjører bare 4-5maskiner klær pr uke (inkl. ull). Klær brettes mest i helga. Har i tillegg robotstøvsuger (som minner barna på å rydde!).

 

[Fiori]

Du har fått mange gode svar, synes jeg. Enig med dem som sier at alle har det sånn av og til. Pass på å sove nok, lite søvn gir fort negative tanker! Og for å lettere kunne prioritere, tenk "når jeg er 80 år og ser tilbake på livet, hva vil jeg angre på "? Når jeg er 80 kommer jeg alle fall ikke til å angre på at jeg ikke støvsugde oftere! Og her er det ofte noen hybelkaniner i hjørnene. Det er myyye viktigere å være tilstede for barn og mann!

 

[Romle]

Takk for fine svar og oppmuntring. Jeg tror ikke jeg har formulert meg helt tydelig med hva jeg sliter med, så prøver på nytt. Vi har bra samarbeid med skolen ang datteren vår. Hun har ofte venninner med hjem og da er alt fint. Men i friminuttene "drukner" hun litt mellom de andre fordi hun ikke er den som roper høyest, og dette gir meg grenseløs dårlig samvittighet for jeg føler det er min feil.

Jeg hadde gledet meg til all den tiden jeg skulle få til alt mulig når jeg gikk ut i permisjon. Men da høsten kom kjente jeg at jeg ikke hadde ork til aktiviteter til gutten min. Vi kjører ganske langt til barnehagen og dattera vår har to aktiviteter i uka. Han skal begynne på et kurs med en kompis i januar, men jeg føler alle går på så mange ting allerede. At vi har tatt dette valget har de siste dagene gitt meg så dårlig samvittighet.

Mannen min er mye mer avslappet til det hele men jeg går med konstant dårlig samvittighet. Han tenker mer at "vaske kan vi jo gjøre i helga", mens jeg kjenner at jeg ikke strekker til i hverdagen.

Jeg føler ting er mye mer slitsomt enn andre, hvor får dere all energi fra? Og er det vanlig å ha så dårlig samvittighet og å føle at man ikke strekker til? Eller er dette psykologmat?

Det blir nok mer og mer vanlig å slite med dårlig samvittighet. Jeg er superglad for bra nok-bevegelsen, har du hørt om det? Sjekk ut antisupermamma sin blogg, casa caos (også blogg) og google Per Fugeli. Ingen er perfekte, men de aller fleste er bra nok. Fokuser på det du gjør riktig! Du sier du har godt samarbeid med skolen, du følger opp barna dine og det er tydelig at du elsker dem. Høres ut som du rydder masse!

Jeg tar ofte en realitysjekk; barna spiser normalt sunt og variert, de har rene og hele klær, de utvikler seg som de skal, de er høyt elsket av meg og mannen min og av alle i storfamilien vår, de får frisk luft hver dag og har et varmt og godt hjem, de har venner (eller, minstemann er bare fire måneder da, men vi er jo i barselgruppe), osv osv osv. Så kan man så klart støte på ting som er vanskelig. Noen får syke barn, noen sliter økonomisk, noen har ting de sliter med og noen har kanskje en personlighet som ikke passer inn i a4-modellen. Det betyr IKKE at man er en dårlig mamma!

Sender deg en klem, jeg!

 

[Mmmm]

Kjenner meg igjen i litt av det du skriver. Eg er gravid med nr 3. Og har ingen energi. Eg er 100% sykemeldt. Men har plenty nokk med og stå opp med barna og få dei på skole og barnehage. Eg henter dei og hver dag. Som oftes lager eg middag. Uten om det tar mannen det meste. Skole jenta har 1 aktivitet i uka. ( eg kjøre annkver uke) for meg er det nokk. Og ho er fornøyd med det. Er mye oppfølging med lekser div dugnad på skolen ol eg tar og. Er innom jobben ofte selv om eg er sykemeldt. Med etter 3 timer er eg ferdig. Heldigvis er mannen blitt (nødt) flink til og rydde kjøkken og stue. Og han vasker lirt klær. Mye flyter. Og eg har ikkje hvert ute med venner eller på noe for min del siden før eg blei gravid. (4mnd på vei). Vil helst såve. Så snart barna sover er eg kun på sofaen til eg sovner/legger meg.. I haust ferien satt jenta mi med ipad meste. Hele dagen følte meg grusom. Men eg klarte kun og finne mat til ho. Heldigvis er ho flink og selvstendig. Men ønsker og stille mer opp

 

[BabyLykke2014&2017]

Hei!! Jeg vet ikke hvordan du vil tolke mitt svar, men vil at du skal tolke det I beste mening: Nr en: Du er ingen dårlig mor, men du må rett og slett få fingeren ut av munnen og få tak I hjelp. For barna sin skyld! Og for din egen. Jeg vet ikke omç du er alenemor, men jeg kan ikke fatte hvorfor du skal ha tre barn du ikke klarer å sette foran deg selv. Her hjelper det ikke bare å elske barna sine, men her må det store hjelpe tiltak til. Det virker som du burde fått utredning for depresjoner og fått fastsatt diagnose. Det er ikke unormalt at mange foreldre har depresjoner eller litt psykiske problemer, men likevel klarer å sette barnas behov foran seg selv. Jeg tviler ikke på at du er ei kjærlig mamma, som ønsker barna godt. Men du må faktisk åpne øynene nå og se at barna og særskilt din datter vil få større problemer om du ikke tar deg selv I nakken nå. Jeg kommer sikkert til å få kritikk for innlegget mitt, men du trenger å høre sannheten. Om du lar det gå for langt vil dine barn bli satt I gruppen risikobarn og få større atferdsvansker.. Og barnevernet vil da faktisk gripe inn og ta I fra deg barna og du vil bli sittende uten noe. Man skaffer seg rett og slett ikke barn som man ikke klarer å ivareta eller bare vil kose med. Da skaffer man seg heller kjæledyr. For meg så viser du smått omsorgssvikt overnfor deg selv og barna. Ikke grovt, men lett grad I omsorgssvikt. Enten får du som sagt ta deg I nakken og ta tiltak for hjelp, ellers så burde du enkelt og greit revurdere rollen din som mor... Jeg ser så mange som mener at barn I barnehager ikke har behov for aktiviteter I fritiden, og det er der mange tar feil: alle barn har godt av aktivitet o fritiden mtp sosiale ferdigheter. Det står stort sett oppført overalt.. Jeg har såpass god kompetanse innenfor dette at folk behøver ikke kommentere på dette en gang. Men jeg ønsker deg alt godt og barna dine det beste. La nå huset flyte litt og ikke Vær manisk. Du viser klassiske tegn på bipolar lidelse og dette må du ta tak I.

Jeg må si at dette svaret her var litt voldsomt da du ikke har alle fakta eller den innsikten i situasjonen som du trenger for å si disse tingene. Du kjenner ikke denne personen. Du vet ingenting om deres hverdag, utfordringer og hvordan samspillet i familien er. Du vet ingenting. Du har ikke grunnlag å uttale deg på. Å true om at barnevernet kommer å tar barna om hun ikke tar tak er drøyt. Barnevernet setter alltid inn lavest mulig tiltak for å hjelpe. Å fjerne barnet fra hjemmet er siste utvei.

 

[Sira]

Hei!! Jeg vet ikke hvordan du vil tolke mitt svar, men vil at du skal tolke det I beste mening: Nr en: Du er ingen dårlig mor, men du må rett og slett få fingeren ut av munnen og få tak I hjelp. For barna sin skyld! Og for din egen. Jeg vet ikke omç du er alenemor, men jeg kan ikke fatte hvorfor du skal ha tre barn du ikke klarer å sette foran deg selv. Her hjelper det ikke bare å elske barna sine, men her må det store hjelpe tiltak til. Det virker som du burde fått utredning for depresjoner og fått fastsatt diagnose. Det er ikke unormalt at mange foreldre har depresjoner eller litt psykiske problemer, men likevel klarer å sette barnas behov foran seg selv. Jeg tviler ikke på at du er ei kjærlig mamma, som ønsker barna godt. Men du må faktisk åpne øynene nå og se at barna og særskilt din datter vil få større problemer om du ikke tar deg selv I nakken nå. Jeg kommer sikkert til å få kritikk for innlegget mitt, men du trenger å høre sannheten. Om du lar det gå for langt vil dine barn bli satt I gruppen risikobarn og få større atferdsvansker.. Og barnevernet vil da faktisk gripe inn og ta I fra deg barna og du vil bli sittende uten noe. Man skaffer seg rett og slett ikke barn som man ikke klarer å ivareta eller bare vil kose med. Da skaffer man seg heller kjæledyr. For meg så viser du smått omsorgssvikt overnfor deg selv og barna. Ikke grovt, men lett grad I omsorgssvikt. Enten får du som sagt ta deg I nakken og ta tiltak for hjelp, ellers så burde du enkelt og greit revurdere rollen din som mor... Jeg ser så mange som mener at barn I barnehager ikke har behov for aktiviteter I fritiden, og det er der mange tar feil: alle barn har godt av aktivitet o fritiden mtp sosiale ferdigheter. Det står stort sett oppført overalt.. Jeg har såpass god kompetanse innenfor dette at folk behøver ikke kommentere på dette en gang. Men jeg ønsker deg alt godt og barna dine det beste. La nå huset flyte litt og ikke Vær manisk. Du viser klassiske tegn på bipolar lidelse og dette må du ta tak I.

I alle dager?
Du kan da ikke sitte på nettet og gi andre mennesker diagnoser utifra et innlegg på et forum. Og det er da ingenting som tilsier at dama er manisk?! Eller bipolar.. Det er da absolutt ingen klassiske tegn.

Og et barn som går i barnehage har da ikke behov for organisert idrett eller andre ting. I dag viser flere og flere barn tegn på utbrenthet, fordi det skal skje noe hele tiden. Vil barnet gå på noe, så sier de gjerne ifra, hvis ikke så presser man da ikke en fritidsaktivitet på barnet?

Det eneste TS skriver her er at hennes datter sliter sosialt, resten av innlegget ser for meg ut til å være relativt normalt. De fleste småbarnsforelde har ikke en skinnende rent hus, jeg tror heller ikke at noen i gruppen i min sønns barnehage går på aktiviteter på fritiden, og jeg vet om mange voksen som gjerne får mindre vennekrets (det vil si de omgås sjeldnere og bor gjerne litt unna mange av sine venner osv) da de blir eldre og etablerer seg. Ikke unormalt i å ha lite venner, akkurat som det ikke er unormalt å ha mange venner.

Og jeg forstår ikke hvor su tar det fra at TS driver lett omsorgssvikt, og utifra det lager en lang rekker hendelser som fører til at barnevernet tar barna fra henne så hun sitter der alene? Altså, hæ!?

Jeg kan ikke si om TS har hverken depresjon eller noe annet, men jeg vil anbefale henne å gå og snakke med noen om bekymringene (helst en lege eller helsesøster og ikke på et forum!)

 

[Siljean]

Jeg er mamma til en gutt på 5, ei jente på 4 og ei jente til på 11uker.
Nå er den nye tilværslen ennå ganske ny, men jeg skjønner hva du mener.
Huset vårt har vi kontroll på, men mannen er VELDIG flink til å delta i husarbeid, vi har 50/50 husarbeid hver. Og alltid på torsdager og fredager har vi rydde/vaske dager. De andre dagene tar vi kun det vi må, vi syntes det er lettere å få det gjort da.
Men ja jeg føler meg også som en mislykket mamma iblant. Har lite energi til å dra på besøk til venner, familie etc. Liker å være sosial, men store mengder kan bli litt mye. På ettermiddagene. Og jeg syntes det er nok utfordring med å oppdra de to eldste, især jenta som tester grenser så det holder og er veldig ulydig. Men jeg vet at jeg ikke er alene, og det går over.
Ingen av mine to går på noen slags aktiviteter, de bruker å være ute når det er vær til det. Så er de på besøk hos venner etc. Tenker det er nok til de begynner på skolen iallefall

Senk skuldrene, å se framover mot sommeren! Da får vi ny energi