Mislykket mamma. Er dette normalt?

  • Trådstarter Trådstarter Mislykket
  • Opprettet Opprettet
M

Mislykket

Guest
Jeg er så utrolig mislykket og det gjør vondt langt inni hjertet. Det føles som jeg konstant har en klo som holder meg fast innvendig.

Har en datter i småskolen som sliter litt sosialt. Jeg føler mye på at det er min feil da jeg er en ganske introvert person, og har ikke mange nære venner selv.

Jeg har en sønn som går siste året i bhg men har enda ikke begynt på noen fritidsaktiviteter fordi jeg rett og slett ikke har overskudd til enda mer stress i hverdagen.

Har også en baby. Jeg elsker barna mine så det verker, og når jeg kjenner på det jeg ikke strekker til, så synes jeg så innmari synd på dem.

Vi sliter med å holde orden i huset, jeg går konstant med dårlig samvittighet. Hvordan klarer alle å ha det så fint? Jeg føler jeg bruker hele dagen på å holde orden på kjøkken og smårydde i stua, resten bare flyter.

Jeg er hjemme i fødselspermisjon og burde i det minste klare å holde styr på noen av disse tingene, men jeg føler jeg løper rundt hele dagene.

Er det normalt å klare så lite? Hvordan skal man holde ut den dårlige samvittigheten?
 
Du er ikke mislykket!!

Verden renger introverte personer også, ikke bare de ekstroverte ;)

Hvis din datter sliter sosialt på skolen, ville jeg begynt der. ta det opp med skolen, og se om det er noe de kan gjøre annerledes.

Jeg tror ikke du trenger å tenke på at sønnen din må begynne på noe enda. Føler at vi lever litt i et samfunn der alle må gå på noe hele tiden.

Mulig at sønnen din kan gå på en aktivitet nå han begynner på sfo, så slipper det å involvere mer henting og bringing av deg?

Huset skal heller ikke skinne til enhver tid! Kjempeflott for de som får det til, men majoriteteten av oss er nok alltid litt på etterskudd ;)

Du er en fanastisk mamma!! Stå på! Jeg heier på deg:smiley-bounce016
 
Hei!! Jeg vet ikke hvordan du vil tolke mitt svar, men vil at du skal tolke det I beste mening: Nr en: Du er ingen dårlig mor, men du må rett og slett få fingeren ut av munnen og få tak I hjelp. For barna sin skyld! Og for din egen. Jeg vet ikke omç du er alenemor, men jeg kan ikke fatte hvorfor du skal ha tre barn du ikke klarer å sette foran deg selv. Her hjelper det ikke bare å elske barna sine, men her må det store hjelpe tiltak til. Det virker som du burde fått utredning for depresjoner og fått fastsatt diagnose. Det er ikke unormalt at mange foreldre har depresjoner eller litt psykiske problemer, men likevel klarer å sette barnas behov foran seg selv. Jeg tviler ikke på at du er ei kjærlig mamma, som ønsker barna godt. Men du må faktisk åpne øynene nå og se at barna og særskilt din datter vil få større problemer om du ikke tar deg selv I nakken nå. Jeg kommer sikkert til å få kritikk for innlegget mitt, men du trenger å høre sannheten. Om du lar det gå for langt vil dine barn bli satt I gruppen risikobarn og få større atferdsvansker.. Og barnevernet vil da faktisk gripe inn og ta I fra deg barna og du vil bli sittende uten noe. Man skaffer seg rett og slett ikke barn som man ikke klarer å ivareta eller bare vil kose med. Da skaffer man seg heller kjæledyr. For meg så viser du smått omsorgssvikt overnfor deg selv og barna. Ikke grovt, men lett grad I omsorgssvikt. Enten får du som sagt ta deg I nakken og ta tiltak for hjelp, ellers så burde du enkelt og greit revurdere rollen din som mor... Jeg ser så mange som mener at barn I barnehager ikke har behov for aktiviteter I fritiden, og det er der mange tar feil: alle barn har godt av aktivitet o fritiden mtp sosiale ferdigheter. Det står stort sett oppført overalt.. Jeg har såpass god kompetanse innenfor dette at folk behøver ikke kommentere på dette en gang. Men jeg ønsker deg alt godt og barna dine det beste. La nå huset flyte litt og ikke Vær manisk. Du viser klassiske tegn på bipolar lidelse og dette må du ta tak I.
 
Introvert er lov, både for deg og jenta. Få, nære venner er vanlig for voksne.

Mange barnehagebarn klarer seg fint uten ekstra organisert aktivitet.

Rotete hus er vanlig, og ekstra vanlig i babyperioden. Sjekk trådene her, eller spør en brannmann.


Men du ønsker deg tydeligvis mer, og det kan du sikkert klare etter hvert. Ta ett skritt om gangen, og skryt av deg selv hver gang du klarer litt ekstra - ikke vent til du har ukebladperfeksjon!
 
Rullepølsa skrev:
Hei!! Jeg vet ikke hvordan du vil tolke mitt svar, men vil at du skal tolke det I beste mening: Nr en: Du er ingen dårlig mor, men du må rett og slett få fingeren ut av munnen og få tak I hjelp. For barna sin skyld! Og for din egen. Jeg vet ikke omç du er alenemor, men jeg kan ikke fatte hvorfor du skal ha tre barn du ikke klarer å sette foran deg selv. Her hjelper det ikke bare å elske barna sine, men her må det store hjelpe tiltak til. Det virker som du burde fått utredning for depresjoner og fått fastsatt diagnose. Det er ikke unormalt at mange foreldre har depresjoner eller litt psykiske problemer, men likevel klarer å sette barnas behov foran seg selv. Jeg tviler ikke på at du er ei kjærlig mamma, som ønsker barna godt. Men du må faktisk åpne øynene nå og se at barna og særskilt din datter vil få større problemer om du ikke tar deg selv I nakken nå. Jeg kommer sikkert til å få kritikk for innlegget mitt, men du trenger å høre sannheten. Om du lar det gå for langt vil dine barn bli satt I gruppen risikobarn og få større atferdsvansker.. Og barnevernet vil da faktisk gripe inn og ta I fra deg barna og du vil bli sittende uten noe. Man skaffer seg rett og slett ikke barn som man ikke klarer å ivareta eller bare vil kose med. Da skaffer man seg heller kjæledyr. For meg så viser du smått omsorgssvikt overnfor deg selv og barna. Ikke grovt, men lett grad I omsorgssvikt. Enten får du som sagt ta deg I nakken og ta tiltak for hjelp, ellers så burde du enkelt og greit revurdere rollen din som mor... Jeg ser så mange som mener at barn I barnehager ikke har behov for aktiviteter I fritiden, og det er der mange tar feil: alle barn har godt av aktivitet o fritiden mtp sosiale ferdigheter. Det står stort sett oppført overalt.. Jeg har såpass god kompetanse innenfor dette at folk behøver ikke kommentere på dette en gang. Men jeg ønsker deg alt godt og barna dine det beste. La nå huset flyte litt og ikke Vær manisk. Du viser klassiske tegn på bipolar lidelse og dette må du ta tak I.
Klikk for å utvide …
 
Slapp av!! jeg tror det er helt normalt å være litt sliten det første året med ny baby -alt virker litt overveldende da. Hvis du synes livet er veldig vanskelig kan du ta kontakt med fastlege, kanskje det kan være fødselsdepresjon?



Men jeg lurer veldig på hvordan Rullepølse kan si at dette er klassiske tegn på bipolar lidelse? Jeg skjønner at dette er et forum med mange anonyme profiler men jeg synes det er litt spesielt å slenge ut sånt uten mer info.
 
Mislykket skrev:
Jeg er så utrolig mislykket og det gjør vondt langt inni hjertet. Det føles som jeg konstant har en klo som holder meg fast innvendig.

Har en datter i småskolen som sliter litt sosialt. Jeg føler mye på at det er min feil da jeg er en ganske introvert person, og har ikke mange nære venner selv.

Jeg har en sønn som går siste året i bhg men har enda ikke begynt på noen fritidsaktiviteter fordi jeg rett og slett ikke har overskudd til enda mer stress i hverdagen.

Har også en baby. Jeg elsker barna mine så det verker, og når jeg kjenner på det jeg ikke strekker til, så synes jeg så innmari synd på dem.

Vi sliter med å holde orden i huset, jeg går konstant med dårlig samvittighet. Hvordan klarer alle å ha det så fint? Jeg føler jeg bruker hele dagen på å holde orden på kjøkken og smårydde i stua, resten bare flyter.

Jeg er hjemme i fødselspermisjon og burde i det minste klare å holde styr på noen av disse tingene, men jeg føler jeg løper rundt hele dagene.

Er det normalt å klare så lite? Hvordan skal man holde ut den dårlige samvittigheten?
Klikk for å utvide …

Det er normalt at en føler en ikke rekker over så mye hjemme i småbarnstida. Det er helt vanlig. Hvis datteren din sliter syntes jeg du burde oppfordre henne til å f.eks invitere venninner hjem etter skolen o.l, slik at hun kan bli kjent med andre på tomannshånd. Kan være litt vanskelig hvis en har havnet litt utenfor det sosiale, siden det på skolen ofte er tydelige klikker. Da er det viktig at hun får seg noen nære venner hun kan være trygg på, også på skolen. Hvis hun får det, vil hun nok bli kjent med flere etter hvert. Men noen ganger må man pushe de litt, særlig hvis de er sjenerte og ikke så utadvendte. Gutten din som går sisteåret i barnehagen burde kanskje få begynne på ett eller annet fritidsaktivitet også. Det trenger ikke være så mye, men å gjøre noe sosialt utenom barnehagen og skolen er nok lurt, slik at han føler han får glede og mestrer noe. Hva med vanntilvenning/svømmekurs? Det arrangeres jo ofte på høsten over 8-10 ganger. Er jo en fin aktivitet, som forbereder barna på å lære å svømme. Kursene varer gjerne 40-60 minutter, og det er jo ikke så lenge. Da kan han få treffe andre barn, bli trygg på vann og føle at han mestrer noe. Bare et forslag altså:)
 
Takk for fine svar og oppmuntring. Jeg tror ikke jeg har formulert meg helt tydelig med hva jeg sliter med, så prøver på nytt. Vi har bra samarbeid med skolen ang datteren vår. Hun har ofte venninner med hjem og da er alt fint. Men i friminuttene "drukner" hun litt mellom de andre fordi hun ikke er den som roper høyest, og dette gir meg grenseløs dårlig samvittighet for jeg føler det er min feil.

Jeg hadde gledet meg til all den tiden jeg skulle få til alt mulig når jeg gikk ut i permisjon. Men da høsten kom kjente jeg at jeg ikke hadde ork til aktiviteter til gutten min. Vi kjører ganske langt til barnehagen og dattera vår har to aktiviteter i uka. Han skal begynne på et kurs med en kompis i januar, men jeg føler alle går på så mange ting allerede. At vi har tatt dette valget har de siste dagene gitt meg så dårlig samvittighet.

Mannen min er mye mer avslappet til det hele men jeg går med konstant dårlig samvittighet. Han tenker mer at "vaske kan vi jo gjøre i helga", mens jeg kjenner at jeg ikke strekker til i hverdagen.

Jeg føler ting er mye mer slitsomt enn andre, hvor får dere all energi fra? Og er det vanlig å ha så dårlig samvittighet og å føle at man ikke strekker til? Eller er dette psykologmat?
 
Rullepølsa skrev:
Hei!! Jeg vet ikke hvordan du vil tolke mitt svar, men vil at du skal tolke det I beste mening: Nr en: Du er ingen dårlig mor, men du må rett og slett få fingeren ut av munnen og få tak I hjelp. For barna sin skyld! Og for din egen. Jeg vet ikke omç du er alenemor, men jeg kan ikke fatte hvorfor du skal ha tre barn du ikke klarer å sette foran deg selv. Her hjelper det ikke bare å elske barna sine, men her må det store hjelpe tiltak til. Det virker som du burde fått utredning for depresjoner og fått fastsatt diagnose. Det er ikke unormalt at mange foreldre har depresjoner eller litt psykiske problemer, men likevel klarer å sette barnas behov foran seg selv. Jeg tviler ikke på at du er ei kjærlig mamma, som ønsker barna godt. Men du må faktisk åpne øynene nå og se at barna og særskilt din datter vil få større problemer om du ikke tar deg selv I nakken nå. Jeg kommer sikkert til å få kritikk for innlegget mitt, men du trenger å høre sannheten. Om du lar det gå for langt vil dine barn bli satt I gruppen risikobarn og få større atferdsvansker.. Og barnevernet vil da faktisk gripe inn og ta I fra deg barna og du vil bli sittende uten noe. Man skaffer seg rett og slett ikke barn som man ikke klarer å ivareta eller bare vil kose med. Da skaffer man seg heller kjæledyr. For meg så viser du smått omsorgssvikt overnfor deg selv og barna. Ikke grovt, men lett grad I omsorgssvikt. Enten får du som sagt ta deg I nakken og ta tiltak for hjelp, ellers så burde du enkelt og greit revurdere rollen din som mor... Jeg ser så mange som mener at barn I barnehager ikke har behov for aktiviteter I fritiden, og det er der mange tar feil: alle barn har godt av aktivitet o fritiden mtp sosiale ferdigheter. Det står stort sett oppført overalt.. Jeg har såpass god kompetanse innenfor dette at folk behøver ikke kommentere på dette en gang. Men jeg ønsker deg alt godt og barna dine det beste. La nå huset flyte litt og ikke Vær manisk. Du viser klassiske tegn på bipolar lidelse og dette må du ta tak I.
Klikk for å utvide …
Nå får du rulle inn... Omsorgssvikt, revurdere rollen som mor, bipolar lidelse. Og trussel om at BV kommer til å ta ifra henne barna?
Hvis du har kompetanse om det du snakker om bør du dokumentere den, for dette er bare sludder.

Det er ikke uvanlig med et hus som flyter innimellom, i hvert fall ikke når du har tre barn. Årene med småbarn blir unntakstilstand, det enkleste er å bare akseptere det. Så lenge det ikke er skittent og helsefarlig er det ikke noe problem om rydding og vasking utsettes noen dager.
Hvis du, HI, sammenligner deg med alle de glansbildene på facebook er det ikke rart du blir deprimert. Legg det bort og husk at alle sliter med noe. Alle småbarnsfamilier har lite tid til overs.

Dårlig samvittighet er et kvinnefenomen. Utrolig slitsomt, men vi er bare slik. Tror egentlig du bare må sette deg ned og prioritere hva som må gjøres og hva som kan utsettes.
 
Når man skriver sånn I hoved innlegg kan man tyde på det jo. Men om man omformulere seg så blir ting lettere å forstå.
 
Ingen i barnevernet kommer og tar ungene fordi du ikke har de største ungene på aktiviteter i tillegg til bhg/skole. Ser at jenta har 2 aktiviteter i uka. Og med en liten baby i tillegg så er det klart at man ikke har overskudd til alt.
Så lenge ungene får mat, kjærlighet og omsorg, ser ikke e noen grunn at BV skal komme og ta ungene fra deg!
Kan være greit å snakke med helsesøster eller noen andre med kompetanse om fødselsdepresjon. Kan hende du har en mild variant av det, og bruker opp energien din på at ungene skal ha det bra.
Og dessuten så stikker ikke rotet av. ;) Du kan si til mannen din at du trenger hjelp til husarbeidet. Og få de største ungene til å hjelpe til. Da får du mer overskudd.
 
Rullepølsa skrev:
Hei!! Jeg vet ikke hvordan du vil tolke mitt svar, men vil at du skal tolke det I beste mening: Nr en: Du er ingen dårlig mor, men du må rett og slett få fingeren ut av munnen og få tak I hjelp. For barna sin skyld! Og for din egen. Jeg vet ikke omç du er alenemor, men jeg kan ikke fatte hvorfor du skal ha tre barn du ikke klarer å sette foran deg selv. Her hjelper det ikke bare å elske barna sine, men her må det store hjelpe tiltak til. Det virker som du burde fått utredning for depresjoner og fått fastsatt diagnose. Det er ikke unormalt at mange foreldre har depresjoner eller litt psykiske problemer, men likevel klarer å sette barnas behov foran seg selv. Jeg tviler ikke på at du er ei kjærlig mamma, som ønsker barna godt. Men du må faktisk åpne øynene nå og se at barna og særskilt din datter vil få større problemer om du ikke tar deg selv I nakken nå. Jeg kommer sikkert til å få kritikk for innlegget mitt, men du trenger å høre sannheten. Om du lar det gå for langt vil dine barn bli satt I gruppen risikobarn og få større atferdsvansker.. Og barnevernet vil da faktisk gripe inn og ta I fra deg barna og du vil bli sittende uten noe. Man skaffer seg rett og slett ikke barn som man ikke klarer å ivareta eller bare vil kose med. Da skaffer man seg heller kjæledyr. For meg så viser du smått omsorgssvikt overnfor deg selv og barna. Ikke grovt, men lett grad I omsorgssvikt. Enten får du som sagt ta deg I nakken og ta tiltak for hjelp, ellers så burde du enkelt og greit revurdere rollen din som mor... Jeg ser så mange som mener at barn I barnehager ikke har behov for aktiviteter I fritiden, og det er der mange tar feil: alle barn har godt av aktivitet o fritiden mtp sosiale ferdigheter. Det står stort sett oppført overalt.. Jeg har såpass god kompetanse innenfor dette at folk behøver ikke kommentere på dette en gang. Men jeg ønsker deg alt godt og barna dine det beste. La nå huset flyte litt og ikke Vær manisk. Du viser klassiske tegn på bipolar lidelse og dette må du ta tak I.
Klikk for å utvide …


Tuller du??? "Du viser klassiske tegn på bipolar lidelse" (utdyp gjerne her. Jeg ser ikke hva du mener)
Og du anklager henne for omsorgssvikt fordi hun er introvert og sliten? Og truer nærmest med barnevernet.
Nei, ta deg en pølse...
 
Er lov å være sliten og føle seg utilstrekkelig! Du er i permisjon, og helt ærlig syns jeg det er slitsomt også! En liten er avhengig av deg hele tiden - og du kan ikke rømme til jobben for litt alenetid!!
Barna lider ikke pga rot hjemme;) Fritidsaktiviter kommer nok av seg selv - fokuser heller på å gjøre småting med barna, hør på dem og gi de oppmerksomhet;)

Og sprøyt som omsorgssvikt og bipolar lidelse - tull og tøys! Jeg tror en spa-dag med mye søvn på deg er kur nok til ekstra mye energi til barna!
 
Bruk nettvett!
Vi ønsker å legge til rette for en saklig debatt på forumet og ber alle bruke fornuft og god folkeskikk. Vær omtenksom overfor dine meddebattanter. Bak ethvert kallenavn sitter det et menneske som fortjener å bli behandlet med respekt, selv om man er uenige om sak. Diskuter gjerne sak så fillene flyger, men unngå å gå til usaklige personangrep..
Alle brukere har muligheten til å rapportere innlegg som strider mot forumreglene. Vi oppfordrer dere til å gi forumledelsen beskjed dersom dere oppdager innlegg som bryter reglene.
 
Det er jo ganske normalt. Min datter er 2 år og vi har fått godt system på ting. Jeg er hjemmeværende så har absolutt ingen unnskyldninger. Men å la oppvasken stå en dag eller å utsette vaskingen av huset noen dager gjør en ikke til en dårlig mor. Måtte lære dette selv. Var veldig tungt med en gang hu ble født og jeg hang meg opp i at alle andre hadde det så perfekt. Men heldigvis er ikke det sannheten. Det er rot på salongbordet mitt og spisestua, oppvask på kjøkkenet, 2 åringen har bæsja og vi skal dusje. Da får bare alt annet være så bytter vi bleie og dusjer. Må vaske klær og prioriteter det før rydding også side vi skal i dåp på søndag og trenger klær. Man må bare prioritere og ta ting når man har tid. Er gravid med nr 2 så er begrenset hvis fort jeg får til å gjøre ring også uten å bli helt stiv. Jeg var som datteren og kan være det enda. For min del så var det at jeg likte å ha tid for meg selv hjemme etter skolen. Ikke altid jeg ville være sammen med folk. Og jeg er sånn at i store mengder så sier jeg ingenting med mindre der kan være viktig. Ser ikke poenget med å plumpe ut med noe dumt. Som sagt så har jeg altid vært sånn.
 
Rullepølsa skrev:
Når man skriver sånn I hoved innlegg kan man tyde på det jo. Men om man omformulere seg så blir ting lettere å forstå.
Klikk for å utvide …
Jeg lurer på hva slags bakgrunn du har for å slenge ut diagnoser på den måten? Det kan vel strengt tatt ikke vurderes på noen som helst måte basert på det trådstarter har skrevet i trådene her inne.
 
Jeg syns du høres veldig normal ut!
Her flyter det, jeg har lite energi, og jeg hadde daua om vesla hadde begynt på en aktivitet. :P Neida, men rydding, vasking osv tas i små skippertak her og der. Jeg er ikke supersosial jeg heller, men tenker ikke at det er noe galt i det. Folk er forskjellige. Du er bevisst på hvordan datteren din er og har det, og det er kjempebra!
Barn krever mye, og da må bare huset lide litt.
Det som er viktig er at du ikke stresser deg opp når det gjelder husarbeidet for det vil gå ut over barna dine. Bruk energien på barna! :) De vil huske mer en tilstedeværende mamma enn et plettfritt hus. :)

Og nei, du har ikke en bipolar lidelse eller bedriver omsorgssvikt. Hjelpes...

Klem til deg, og vit at du ikke er alene! :)
 
Til HI :høres svært normalt ut ift huset.
Trenger heller ikke å stresse med at gutten i bhg må gå på aktiviteter.
Kan mannen stille opp litt mer med datteren deres? Så kanskje du kan være hjemme med de andre barna eller noe? :)
 
Rullepølsa: gidder ikke si så mye, ettersom så mange andre allerede har. Men synes det er direkte ufint å komme med slike anklager og "trusler", når de er totalt ubegrunnet. Ingen andre som har klart å tolke hovedinnlegget hennes slikt. Skam deg!

HI: Slapp av. :) det du beskriver er helt normalt. Det er lov å være introvert, er ikke mer enn 100 år siden det var "idealet". Du er ikke alene. Er selv introvert, og det kan man ikke gjøre noe med. :) dattera de høres ut som ei omsorgsfull og god jente - ser for meg at hun ender opp i et omsorgsyrke. Tenk hvis alle skulle ha skreket i munnen på hverandre. Grusomt!
Rot er det i alle hjem. Sikker på at fotballfrue også har det rotete innimellom, men den sosiale medie-verdenen vi lever i, er det få som vil vise det. Anbefaler deg å sjekke Bak fasaden - tråden på generelt. ;)
Ang fritidsaktiviteter, så vet jeg om flere som ikke går på noe. Rett og slett fordi det blir for mye. Hver familie må prioritere slik det passer dem. Jenta mi går feks på fotball. Det er to treninger i uka, på 1.5 time hver. I tillegg er det kamper og cupper. Er alt for mye! Neste år håper jeg hun vil gå på noe annet.
Men hvis sønnen din har veldig lyst til å gå på noe, så kan jo kanskje dattera de kutte ned til én aktivitet, så de får én hver? Her i huset er iallefall regelen kun én aktivitet. Noe annet blir ALT for mye.
Prøv å pust dypt. Du er en kjempegod mamma for dine barn, samvittighetsfull og bekymra. Bekymringene dine er veldig like mange av oss andres. Er typisk damer å ikke føle seg bra nok. Flink pike-syndrom kalles det. :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp