Misfornøyd mann

[Mammatilgull]

Min mann hadde det hardt da jeg ble gravid med vår første. Han hadde ikke helt lik reaksjon som din, men sa ting som såret. Vi har pratet mye om dette i ettertid, og selv om jeg har gjort det helt klart at jeg ikke kommer til å finne meg i slikt igjen så ser jeg også hvor det kom ifra.

Det jeg prøver å si er at det er lov å ha/vise forståelse samtidig som man setter grenser for seg selv. Det at du setter ned foten betyr ikke at du ikke lar han få ha følelser, men det handler om å ikke la seg bli behandlet som møkk under skoa. Ingen skal måtte ta imot slike ting du beskriver, og det håper jeg han også ser nå som han begynner å roe seg

 

[-Camilla]

For en tradig situasjon å være i I min forrige termingruppe var det ei som også hadde en mann som reagerte lignende. Han truet med å gå fra henne og kutte kontakten med alle barna dersom hun ikke tok abort. I den situasjonen gikk det mye bedre etterhvert som han fikk bearbeidet sjokket. Jeg tror det var da de var på ul han klarte å innfinne seg med det..
Håper det blir et sånn utfall for dere og. At dere kan ha det fint i svangerskapet og tiden etter fødsel

 

[Bailey]

Sånn reaksjon synes jeg faktisk er skikkelig skummel! Han er halvparten av det barnet og like ansvarlig for at det ble til. Dere har jo barn fra før, voksne mennesker VET hvordan barn blir til. Jeg stiller meg bak de andre her inne som sier at det her er psykisk terror. Prøver han å manipulere deg til å ta abort? I så fall er dette så stygt at jeg ikke har ord. Snakk gjerne med jordmor om det her, for dette synes jeg er skummelt på dine vegne. Gir deg en stor klem, for dette kan ikke være lett å stå oppi som gravid!

 

[Mammatilgull]

Hvordan går det nå?

 

[KapteinFie]

Hvordan går det nå?

Lurer jeg også på @Mioloo. Har han begynt å tilpasse seg litt mer? Eller det viktigste; hvordan går det med deg om dagen?

 

[Mioloo]

Hvordan går det nå?

Lurer jeg også på @Mioloo. Har han begynt å tilpasse seg litt mer? Eller det viktigste; hvordan går det med deg om dagen?

Fine dere er som spør det går litt opp og ned føler jeg, noen dager er bedre enn andre men det er enda helt klart overtall av de kjipe. Ikke at han er direkte kjip, men er alt i sammen generelt. Han er enda ekstremt distansert, tror han fortrenger det litt, slik at han ikke må tenke på det eller noe. Han kan ta del i snakk om navn i noen minutter her og der, men det er det.
Før i uken lå vi i senga og jeg kjente babyen sparke, slik at det kjennes utenpå, jeg forteller dette til han, men får bare et dumt blikk tilbake og han scroller videre på telefonen. Den telefonen han har druknet seg i den siste tiden, han har meldt seg helt ut av familieliv og denne graviditeten til fordel for mobilen.
Siden han er så fraværende og distansert og egentlig negativ til graviditeten så blir jo jeg litt deppa og, glemmer ofte ut babyen i det daglige, skammer meg over den voksende magen og prøver helst og skjule den, gjemme den bort. Men så får jeg brått et spark fra babyen i magen, og en påminnelse om hva som er, og det river i hjertet at jeg føler det på den måten og føler meg så alene og ensom i graviteten, kontrasten kunne ikke vært større til forje gang da han var verdens beste pappa fra første positive test.

Ble dritt lei her om dagen av at han ikke bidro noe med minste, bare fikk å sullet i mobilen og generelt klagde dagen lang, da sa jeg hardt at han enten måtte skjerpe seg og ta seg sammen for han vi allerede har og innse at babyen i magen kommer om få måneder, ellers fikk han heller melde seg helt ut slik at jeg kunne være alene, enn å ha et stort manne barn hjemme og ta vare på også, fordi per nå er det enklere når han er reist på jobb. Det tok han til seg, og var grei neste dag, men det ble med den ene dagen.

Han er vrien å snakke med, har prøvd flere ganger på rolige måter, bare vi to, men nei han vil ikke snakke, blir ukomfortabel, er for trøtt, for sliten, vondt i hode eller blir bare tverr og sint fordi jeg «ødlegger» alltid dagen når eneste jeg desperat prøver på er å bli hørt, sett, forstått og respektert.. anerkjenne at babyen eksisterer

Så nei.. det går forsåvidt greit, har bare gitt han litt opp? Han vil jo ikke høre eller snakke. Håper på et mirakel på neste ultralyd neste uke, kanskje han knytter seg mer når han får et kjønn å forholde seg til, men jeg har store tvil akkurat nå. Skulle bare ønske mannen jeg så inderlig elsker kommer tilbake en dag i han, at han en dag «våkner».

 

[Bailey]

Fine dere er som spør det går litt opp og ned føler jeg, noen dager er bedre enn andre men det er enda helt klart overtall av de kjipe. Ikke at han er direkte kjip, men er alt i sammen generelt. Han er enda ekstremt distansert, tror han fortrenger det litt, slik at han ikke må tenke på det eller noe. Han kan ta del i snakk om navn i noen minutter her og der, men det er det.
Før i uken lå vi i senga og jeg kjente babyen sparke, slik at det kjennes utenpå, jeg forteller dette til han, men får bare et dumt blikk tilbake og han scroller videre på telefonen. Den telefonen han har druknet seg i den siste tiden, han har meldt seg helt ut av familieliv og denne graviditeten til fordel for mobilen.
Siden han er så fraværende og distansert og egentlig negativ til graviditeten så blir jo jeg litt deppa og, glemmer ofte ut babyen i det daglige, skammer meg over den voksende magen og prøver helst og skjule den, gjemme den bort. Men så får jeg brått et spark fra babyen i magen, og en påminnelse om hva som er, og det river i hjertet at jeg føler det på den måten og føler meg så alene og ensom i graviteten, kontrasten kunne ikke vært større til forje gang da han var verdens beste pappa fra første positive test.

Ble dritt lei her om dagen av at han ikke bidro noe med minste, bare fikk å sullet i mobilen og generelt klagde dagen lang, da sa jeg hardt at han enten måtte skjerpe seg og ta seg sammen for han vi allerede har og innse at babyen i magen kommer om få måneder, ellers fikk han heller melde seg helt ut slik at jeg kunne være alene, enn å ha et stort manne barn hjemme og ta vare på også, fordi per nå er det enklere når han er reist på jobb. Det tok han til seg, og var grei neste dag, men det ble med den ene dagen.

Han er vrien å snakke med, har prøvd flere ganger på rolige måter, bare vi to, men nei han vil ikke snakke, blir ukomfortabel, er for trøtt, for sliten, vondt i hode eller blir bare tverr og sint fordi jeg «ødlegger» alltid dagen når eneste jeg desperat prøver på er å bli hørt, sett, forstått og respektert.. anerkjenne at babyen eksisterer

Så nei.. det går forsåvidt greit, har bare gitt han litt opp? Han vil jo ikke høre eller snakke. Håper på et mirakel på neste ultralyd neste uke, kanskje han knytter seg mer når han får et kjønn å forholde seg til, men jeg har store tvil akkurat nå. Skulle bare ønske mannen jeg så inderlig elsker kommer tilbake en dag i han, at han en dag «våkner».

Off, jeg får så vondt av deg at du må stå i dette med en mann som ikke klarer eller vil ta seg sammen. Har dere vurdert eller vært hos familievernkontoret? De har lav terskel for å ta dere inn for samtale, da har dere en nøytral part som kan hjelpe dere i å kommunisere. Jeg håper sånn at det ordner seg slik du ønsker det. Men ta godt vare på deg selv slik at han ikke ødelegger denne graviditeten, slik at du risikerer å gå helt i kjelleren når babyen kommer

 

[KapteinFie]

Fine dere er som spør det går litt opp og ned føler jeg, noen dager er bedre enn andre men det er enda helt klart overtall av de kjipe. Ikke at han er direkte kjip, men er alt i sammen generelt. Han er enda ekstremt distansert, tror han fortrenger det litt, slik at han ikke må tenke på det eller noe. Han kan ta del i snakk om navn i noen minutter her og der, men det er det.
Før i uken lå vi i senga og jeg kjente babyen sparke, slik at det kjennes utenpå, jeg forteller dette til han, men får bare et dumt blikk tilbake og han scroller videre på telefonen. Den telefonen han har druknet seg i den siste tiden, han har meldt seg helt ut av familieliv og denne graviditeten til fordel for mobilen.
Siden han er så fraværende og distansert og egentlig negativ til graviditeten så blir jo jeg litt deppa og, glemmer ofte ut babyen i det daglige, skammer meg over den voksende magen og prøver helst og skjule den, gjemme den bort. Men så får jeg brått et spark fra babyen i magen, og en påminnelse om hva som er, og det river i hjertet at jeg føler det på den måten og føler meg så alene og ensom i graviteten, kontrasten kunne ikke vært større til forje gang da han var verdens beste pappa fra første positive test.

Ble dritt lei her om dagen av at han ikke bidro noe med minste, bare fikk å sullet i mobilen og generelt klagde dagen lang, da sa jeg hardt at han enten måtte skjerpe seg og ta seg sammen for han vi allerede har og innse at babyen i magen kommer om få måneder, ellers fikk han heller melde seg helt ut slik at jeg kunne være alene, enn å ha et stort manne barn hjemme og ta vare på også, fordi per nå er det enklere når han er reist på jobb. Det tok han til seg, og var grei neste dag, men det ble med den ene dagen.

Han er vrien å snakke med, har prøvd flere ganger på rolige måter, bare vi to, men nei han vil ikke snakke, blir ukomfortabel, er for trøtt, for sliten, vondt i hode eller blir bare tverr og sint fordi jeg «ødlegger» alltid dagen når eneste jeg desperat prøver på er å bli hørt, sett, forstått og respektert.. anerkjenne at babyen eksisterer

Så nei.. det går forsåvidt greit, har bare gitt han litt opp? Han vil jo ikke høre eller snakke. Håper på et mirakel på neste ultralyd neste uke, kanskje han knytter seg mer når han får et kjønn å forholde seg til, men jeg har store tvil akkurat nå. Skulle bare ønske mannen jeg så inderlig elsker kommer tilbake en dag i han, at han en dag «våkner».

Årrg.. hadde liksom håpet at han hadde snudd litt nå, for din og baby sin del Det var leit å høre at situasjonen ikke er så mye bedre. Skjønner du har håpet for neste UL når du får vite kjønn, men kanskje greit å skåne seg ja, og heller bli positivt overrasket Håper du har andre gode mennesker i livet ditt du kan lene deg litt på, og som støtter deg! Føler så med deg, og håper ting snur.

 

[Mioloo]

Off, jeg får så vondt av deg at du må stå i dette med en mann som ikke klarer eller vil ta seg sammen. Har dere vurdert eller vært hos familievernkontoret? De har lav terskel for å ta dere inn for samtale, da har dere en nøytral part som kan hjelpe dere i å kommunisere. Jeg håper sånn at det ordner seg slik du ønsker det. Men ta godt vare på deg selv slik at han ikke ødelegger denne graviditeten, slik at du risikerer å gå helt i kjelleren når babyen kommer

Årrg.. hadde liksom håpet at han hadde snudd litt nå, for din og baby sin del Det var leit å høre at situasjonen ikke er så mye bedre. Skjønner du har håpet for neste UL når du får vite kjønn, men kanskje greit å skåne seg ja, og heller bli positivt overrasket Håper du har andre gode mennesker i livet ditt du kan lene deg litt på, og som støtter deg! Føler så med deg, og håper ting snur.

Han er typisk manne mann, er svakt ifølge han å gå til veiledning og hjelp, han ordner ting alene, har sagt det fra start at ting blir bedre med tiden, har nevnt familievern kontoret til han men det er siste plassen dere finner han dessverre.

Får ikke gjort noe annet enn å bare vente å se egentlig, vet ikke helt hva annet jeg kan gjøre per nå, hvis han ikke vil til familievernkontoret, vil ikke snakke eller høre på meg, og heller ikke er type mann som snakker om slikt med familie og venner, han har låst seg litt inne. Eneste håpet er at jeg ser hvor søt og snill han er med broren sin nyfødte unge, da virker han oppriktig glad og søt, det gir meg et håp om at han blir gladere med tiden over vår kommende baby også.

 

[Prøverpåflere]

Har ikke så mye å komme med som ikke er sagt, men du er sterk som står i dette

 

[Bailey]

Han er typisk manne mann, er svakt ifølge han å gå til veiledning og hjelp, han ordner ting alene, har sagt det fra start at ting blir bedre med tiden, har nevnt familievern kontoret til han men det er siste plassen dere finner han dessverre.

Får ikke gjort noe annet enn å bare vente å se egentlig, vet ikke helt hva annet jeg kan gjøre per nå, hvis han ikke vil til familievernkontoret, vil ikke snakke eller høre på meg, og heller ikke er type mann som snakker om slikt med familie og venner, han har låst seg litt inne. Eneste håpet er at jeg ser hvor søt og snill han er med broren sin nyfødte unge, da virker han oppriktig glad og søt, det gir meg et håp om at han blir gladere med tiden over vår kommende baby også.

Jeg håper sånn for deg! Men sett deg selv og barna først oppi alt dette her, du er tøff som står i det, og jeg håper du klarer å nyte lille i magen i denne tiden også

 

[Creazymamma212121]

Fine dere er som spør det går litt opp og ned føler jeg, noen dager er bedre enn andre men det er enda helt klart overtall av de kjipe. Ikke at han er direkte kjip, men er alt i sammen generelt. Han er enda ekstremt distansert, tror han fortrenger det litt, slik at han ikke må tenke på det eller noe. Han kan ta del i snakk om navn i noen minutter her og der, men det er det.
Før i uken lå vi i senga og jeg kjente babyen sparke, slik at det kjennes utenpå, jeg forteller dette til han, men får bare et dumt blikk tilbake og han scroller videre på telefonen. Den telefonen han har druknet seg i den siste tiden, han har meldt seg helt ut av familieliv og denne graviditeten til fordel for mobilen.
Siden han er så fraværende og distansert og egentlig negativ til graviditeten så blir jo jeg litt deppa og, glemmer ofte ut babyen i det daglige, skammer meg over den voksende magen og prøver helst og skjule den, gjemme den bort. Men så får jeg brått et spark fra babyen i magen, og en påminnelse om hva som er, og det river i hjertet at jeg føler det på den måten og føler meg så alene og ensom i graviteten, kontrasten kunne ikke vært større til forje gang da han var verdens beste pappa fra første positive test.

Ble dritt lei her om dagen av at han ikke bidro noe med minste, bare fikk å sullet i mobilen og generelt klagde dagen lang, da sa jeg hardt at han enten måtte skjerpe seg og ta seg sammen for han vi allerede har og innse at babyen i magen kommer om få måneder, ellers fikk han heller melde seg helt ut slik at jeg kunne være alene, enn å ha et stort manne barn hjemme og ta vare på også, fordi per nå er det enklere når han er reist på jobb. Det tok han til seg, og var grei neste dag, men det ble med den ene dagen.

Han er vrien å snakke med, har prøvd flere ganger på rolige måter, bare vi to, men nei han vil ikke snakke, blir ukomfortabel, er for trøtt, for sliten, vondt i hode eller blir bare tverr og sint fordi jeg «ødlegger» alltid dagen når eneste jeg desperat prøver på er å bli hørt, sett, forstått og respektert.. anerkjenne at babyen eksisterer

Så nei.. det går forsåvidt greit, har bare gitt han litt opp? Han vil jo ikke høre eller snakke. Håper på et mirakel på neste ultralyd neste uke, kanskje han knytter seg mer når han får et kjønn å forholde seg til, men jeg har store tvil akkurat nå. Skulle bare ønske mannen jeg så inderlig elsker kommer tilbake en dag i han, at han en dag «våkner».

Høres ut som en narcissist …
Han vet Kordan det fungerer med å få barn. Veldig manipulativt å legge skylden på deg når du selv advarte han om å bruke prevensjon evt hoppe av i svingen . Kjenne æ blir sur av å lese dette, det faktisk bedre å være helt alene enn la barna se en slik pappa som ikke e til hjelp når det trengs mest

 

[Mioloo]

Høres ut som en narcissist …
Han vet Kordan det fungerer med å få barn. Veldig manipulativt å legge skylden på deg når du selv advarte han om å bruke prevensjon evt hoppe av i svingen . Kjenne æ blir sur av å lese dette, det faktisk bedre å være helt alene enn la barna se en slik pappa som ikke e til hjelp når det trengs mest

Ja kanskje.. men tror han har utviklet et depresjon etter nr 2, og tok aldri grep ang det, så har bare den ballen rullet og gått og havnet i en veldig ond sirkel han ikke får seg ut av, men jeg skal absolutt ikke forsvare hvordan han har oppført seg for det er jo uansett ikke okei depresjon eller ei. Han har heldigvis bestilt legetime neste uke jeg skal bli med på ang symptomene på depresjonen, så håper han får hjelp der

 

[Creazymamma212121]

Ja kanskje.. men tror han har utviklet et depresjon etter nr 2, og tok aldri grep ang det, så har bare den ballen rullet og gått og havnet i en veldig ond sirkel han ikke får seg ut av, men jeg skal absolutt ikke forsvare hvordan han har oppført seg for det er jo uansett ikke okei depresjon eller ei. Han har heldigvis bestilt legetime neste uke jeg skal bli med på ang symptomene på depresjonen, så håper han får hjelp der

Så godt å høre at han tar grep i det !
Håper ting ordner seg og husk dere er 2 om det du kan ikke stå alene i graviditeten når du har en mann æ tror æ hadde gitt mannen min 1 mnd på å skjerpe seg altså dra til psykolog og ordne opp i tankene .
Det å overføre hans negative følelser på deg er så toxic som du får det .

 

[Mioloo]

Så godt å høre at han tar grep i det !
Håper ting ordner seg og husk dere er 2 om det du kan ikke stå alene i graviditeten når du har en mann æ tror æ hadde gitt mannen min 1 mnd på å skjerpe seg altså dra til psykolog og ordne opp i tankene .
Det å overføre hans negative følelser på deg er så toxic som du får det .

Vanskelig når en står midt i det, samt med barn involvert, han var jo SÅ fin og snill før, så kom en meget sannsynlig fødselsdepresjon med nr 2 som han burde tatt tak i for lenge siden, så har det vært stadige lovord om bedring hvis han fikk tid, sovet nok, gjort hva enn han ville, så har en liksom stått litt på stedet hvil og ventet, at kanskje denne dagen, denne uken, denne måneden så skjer den bedringen? For han er så snill og god med barna når han har overskudd, men han er en typisk «tivoli» forelder per nå som har overskudd til det morsomme i 10 minutter før han lukker seg inn i mobilen eller hva enn han mener han trenger, og kan ikke bidra med legging, trilling, stell, mating og stå i de store tingene ang barna. Får nesten bare se hva legen tenker er beste løsning neste uke, det er ingenting jeg heller vil enn at han skal få det bedre igjen og bli den han egentlig er tror ikke han er alene som mann å få et sjokk over hvordan det er når en faktisk får en baby, hvor mye det innebærer dag og natt, tror det tok han veldig på senga og de aller fleste menn tilpasser seg, og håndterer det helt fint og blir likeverdige som mor, og så har du dem som mannen min da, som ikke takler den overgangen helt og graver seg ned og heller legger all ansvar på mor fordi de selv mener de ikke får det til, har overskudd, er for slitne etc

 

[Rorøvoveror]

Vanskelig når en står midt i det, samt med barn involvert, han var jo SÅ fin og snill før, så kom en meget sannsynlig fødselsdepresjon med nr 2 som han burde tatt tak i for lenge siden, så har det vært stadige lovord om bedring hvis han fikk tid, sovet nok, gjort hva enn han ville, så har en liksom stått litt på stedet hvil og ventet, at kanskje denne dagen, denne uken, denne måneden så skjer den bedringen? For han er så snill og god med barna når han har overskudd, men han er en typisk «tivoli» forelder per nå som har overskudd til det morsomme i 10 minutter før han lukker seg inn i mobilen eller hva enn han mener han trenger, og kan ikke bidra med legging, trilling, stell, mating og stå i de store tingene ang barna. Får nesten bare se hva legen tenker er beste løsning neste uke, det er ingenting jeg heller vil enn at han skal få det bedre igjen og bli den han egentlig er tror ikke han er alene som mann å få et sjokk over hvordan det er når en faktisk får en baby, hvor mye det innebærer dag og natt, tror det tok han veldig på senga og de aller fleste menn tilpasser seg, og håndterer det helt fint og blir likeverdige som mor, og så har du dem som mannen min da, som ikke takler den overgangen helt og graver seg ned og heller legger all ansvar på mor fordi de selv mener de ikke får det til, har overskudd, er for slitne etc

Så heldig mannen din er som har noen så reflektert, forståelsesfull og ikke minst full av omsorg håper han får øynene opp og ser hvilken fantastisk partner han har!

 

[Cowgirl]

Så heldig mannen din er som har noen så reflektert, forståelsesfull og ikke minst full av omsorg håper han får øynene opp og ser hvilken fantastisk partner han har!

Så fint sagt helt enig med deg!

 

[Lillafrosk]

Ja kanskje.. men tror han har utviklet et depresjon etter nr 2, og tok aldri grep ang det, så har bare den ballen rullet og gått og havnet i en veldig ond sirkel han ikke får seg ut av, men jeg skal absolutt ikke forsvare hvordan han har oppført seg for det er jo uansett ikke okei depresjon eller ei. Han har heldigvis bestilt legetime neste uke jeg skal bli med på ang symptomene på depresjonen, så håper han får hjelp der

Hei! Har lest litt på det du skriver her, og jeg *håper* det bare er depresjonen som snakker.. Tenker jeg ikke trenger gjenta igjen alt som tidligere er skrevet opp her av andre.

Tenkte bare tipse om at kommunene ofte har et lavterskeltilbud for psykisk helse og. Hvis man ikke kommer særlig langt hos fastlegen. Alle kommuner skal ha et slikt, som ikke krever henvisning, men det er klart; ikke alle kommuner har alt de "skal ha". Oppfordrer likevel til å sjekke med deres kommune, om det ikke blir henvist til sterkere skyts.

Og, mest av alt, masse lykke til. Begge to. Jeg håper dere greier løse opp i det, for det er verken greit å tåle depresjon eller det du har gått og tålt i det siste. Så krysser virkelig fingrene for at det ordner seg nå