Minnelund, gravsted eller urne

[Lille Lykke]

Dette er noe vi må ta stilling til og jeg syns det er kjempevanskelig. Vi står i den helt uvirkelig og umulige sutuasjonen at jeg skal igangsettes for fødsel til en jentehjerteskatt i uke 20 om to dager. Hun lever og sparker inni meg nå, men har en svært alvorlig og sjelden ❤feil som tilsier at det ikke vil gå bra uansett. Det er så grusomt! Oppi dette store sjokket og sorgen har vi jo alt mulig annet å tenke på også.
Jeg vet ikke om vi er klare for en begravelse og ei ordinær grav å gå til. Vi tenker at det kan være fint å ha hjertevennen vår på en minnelund kanskje. Eller kanskje spre asken hennes et sted. Vi vet ikke... Hva har dere valgt å gjøre og hva er deres erfaringer?

 

[du ska få en dag i mårå]

Dette er noe vi må ta stilling til og jeg syns det er kjempevanskel

Dette er noe vi må ta stilling til og jeg syns det er kjempevanskelig. Vi står i den helt uvirkelig og umulige sutuasjonen at jeg skal igangsettes for fødsel til en jentehjerteskatt i uke 20 om to dager. Hun lever og sparker inni meg nå, men har en svært alvorlig og sjelden ❤feil som tilsier at det ikke vil gå bra uansett. Det er så grusomt! Oppi dette store sjokket og sorgen har vi jo alt mulig annet å tenke på også.
Jeg vet ikke om vi er klare for en begravelse og ei ordinær grav å gå til. Vi tenker at det kan være fint å ha hjertevennen vår på en minnelund kanskje. Eller kanskje spre asken hennes et sted. Vi vet ikke... Hva har dere valgt å gjøre og hva er deres erfaringer?

Vi valgte minnestund og minnelund til vår lille, men det som er riktig for oss, trenger ikke være riktig for dere. Vi ble anbefalt å ha en minnestund/begravelsessermoni for å ta et siste farvel. Presten sa at om er par år skal det være godt å tenke tilbake på det vi gjorde, og at vi ikke skal angre på at vi ikke gjorde noe. Minnelund valgte vi for at vi da vet hvor hun er, men at vi ikke har forpliktelsene som en grav fører med seg. For meg har det aldri vært noe viktig med en grav å gå til, jeg føler det er nok å ha mine med meg i hjertet. Men likevel godt å vite omtrent hvor hun ligger. Men mange synes det er godt å ha en grav å gå til, et sted å legge blomster. Har lyst til å sende noen trøstende ord, men finner ingen som passer i en slik situasjon, så sender en klem i stedet.

 

[Elle]

Vi var og usikre.. Hjerte sluttet å slå i uke 23 og jeg måtte føde.. Vi valgte å obdusere for å få vite hva som skjedde. Dermed tok det lang tid før vi måtte bestemme oss. Vi ombestemte oss et par ganger i løpet av denne tiden. Jenta vår fikk ikke noe navn eller den grav. Vi fant en sten i hagen og graverte datoen hun ble født. Urnen ble satt ned på en familiegrav og stenen satt siden av... Ikke for mye, og ikke for lite... Vi ville ikke ha minnelund da det ble for random og man ikke vet akkurat hvor hun ligger... Og vi ville heller ikke ha egen grav da vi ikke følte jenta var ferdig og det ble for mye for oss... Det var våre tanker lykke til... Det er helt jævlig.. Men det blir bedre!!!

 

[Care-bear]

Dette er noe vi må ta stilling til og jeg syns det er kjempevanskelig. Vi står i den helt uvirkelig og umulige sutuasjonen at jeg skal igangsettes for fødsel til en jentehjerteskatt i uke 20 om to dager. Hun lever og sparker inni meg nå, men har en svært alvorlig og sjelden ❤feil som tilsier at det ikke vil gå bra uansett. Det er så grusomt! Oppi dette store sjokket og sorgen har vi jo alt mulig annet å tenke på også.
Jeg vet ikke om vi er klare for en begravelse og ei ordinær grav å gå til. Vi tenker at det kan være fint å ha hjertevennen vår på en minnelund kanskje. Eller kanskje spre asken hennes et sted. Vi vet ikke... Hva har dere valgt å gjøre og hva er deres erfaringer?

Kjære vakre deg. Jeg vet akkurat hva du går gjennom. Var der selv for 2 mnd siden. Han levde inni meg,sparket og slo og det er så uvirkelig fikk nettopp vite at det var trisomi 18.

Jeg må si at vi er veldig glad for at vi valgte gravplass. Vi hadde ingen begravelse,men den lille kisten stod inne og vi med familen var der inne å hentet kisten og bar den ut,uten prest. Bare kirketjener.. Vi senket kisten ned sammen,jeg,mann og sønnen min(8år) og vi fikk en fantasisk avslutning på noe så grusomt. Begge våre familier var tilstede og setter jeg så pris. Ville jo at den lille gutten vår ikke skal bli glemt bort og ha et navn selvom han var liten.. Jeg er på graven å vanner og steller en gang i uken og det er kjempe fint å ha et egent sted å gå til og gråte.

Jeg er ikke den rette person til å si hver sterk,dette klarer du, for jeg sitter her å gråter nå bare av tanken på det du må igjennom. Ønsker deg bare alt godt videre i livet,ta vare på hverandre........
Legger med bilde av den lille graven vår så kan du se. Alt dette fikk vi også dekket av nav (22.000,-)
Mange klemmer fra meg

 

[desemberbaby21]

Vi samlet oss bare med nærmeste familie og sa vårt siste farvel sammen. Vi valgte å ha en grav med egen stein å gå til, både for vår del, men også for våre to små gutter som også må få bearbeide sorgen. 4-åringen vet hvor lillebror er og er ofte på besøk med blomster, og det syns vi er veldig fint <3 samtidig har resten av familien et sted å gå til da de ble like påvirket av dette som vi ble.

 

[Jarlsberg]

Vi valgte å begrave han i ei kiste, uten minnestund. Har ikke navnet hans der enda, og er fortsatt usikker på om vi skal ha det. Du må velge det som er rett for dere uten å tenke på hva andre før dere har gjort. Dere må ikke bestemme dere med en gang, dødfødte trenger ikke være i jorda innen 8 dager som man vanligvis må.

 

[Jarlsberg]

Sender deg en stor styrkeklem! <3

 

[loolah]

Klem

 

[Rena]

Jeg var helt klar på hva jeg ville før jenta vår ble født. Minnelund og ikke for mye..

Da vi holdt jenta vår for første gang, så likheten til hennes to eldre søsken braste min verden sammen. Storesøskenene ble også frustrerte og triste. Ønsket om å delta og besøke lillesøster var og er stor.

Jeg ville ikke ha en egen grav, hørtes ut som en stor forpliktelse. Nå er det en stor gave. At noe så vondt og trist kan være så vakkert. Jeg, mannen og barna er der ofte. Blir kanskje mindre med tiden, 8 uker siden i dag.

Jeg ville ikke ha minnestund men de rundt meg sa gjør heller for mye enn for lite. Vi henta jenta vår selv på sykehuset med storesøsken. Kjørte til kirkegården der vi møtte familie og nærmeste venner. Presten er en god venn av oss. Vi syngte to sanger som svigermor ønsket og som storesøster kan godt. Den tyngste dagen i mitt liv, men når vi sto der alle sammen, med storesøster fremfor den lille kista og syngte av full hals føltes det rerr. Etterpå samlet vi oss hjemme hos oss. Da var stemmningen lettere, de voksne lekte med barna våre, vi spiste og bare var sammen. Det var viktig at de så at vi er fortsatt de samme, at de nærmeste ikke skal synes det er vanskelig å snakke med oss.

Jeg føler at vår lille jente fikk en verdig avskjed. Hun var ikke bare et foster men vår baby. Våre drømmer og vår fremtid sammen med henne ble borte på grunn av en knute på navlestrengen. Vi lider med og for henne. Savnet er stort. Storesøskenene vil ofte på graven bare for å hilse på. Hun ligger på barnekirkegården og har to små englejenter på hver sin side. Storesøster tviholder på tanken at de har hverandre, de tre. <3

 

[Aryn]

Vi måtte avbryte i uke 20 pga store misdannelser hos lillegutt. Vi valgte navnet minnelund - da har vi et sted å gå til, med navn og dato, vi har ikke behov for en egen grav. Dt er et nydelig sted, med litt skog rundt og fuglekvitter og ville blomster. Vi hadde en liten minnestund med nærmeste familie på min side, da hans familie bor langt unna. Men de var absolutt med oss i tankene. Vi fikk raskt vite at det ikke var kromosomfeil, men obduksjonsrapporten har vi ennå ikke fått!

 

[Bkno4640072]

Vi valgte egen grav til vår lille som vi mistet i uke 21. Vi bar kisten selv til graven og hadde med søsken og egne foreldre og noen få venner. Vi valgte å ikke bruke prest, men sa noen ord selv og sang to sanger.

Tre år senere er jeg glad for at vi har hatt en grav å gå til. Det har gitt meg ro i sjelen. Vi pynter moderat, og med blomster som holder seg, så det ikke trenger å være mye vedlikehold og for meg er det viktig å vite at hun ligger der på navnet sted. Vi kunne også valgt minnelund, men det finnes ikke navnet minnelund her jeg bor, og da ble det riktig for oss å ha en liten gravsten og gå til på den kirkegården vi sogner til.
Sender deg en stor klem, det er så mye å ta stilling til i tillegg til sorgen. Til å begynne med vet man heller ikke hvordan sorgen over barnet som ikke ble vil bli, men for meg er hun fortsat tilstede i tankene mine hver dag og vil nok være det for resten av livet, selv om dagene nå er gode, så kommer likevel savnet snikende iblandt.

 

[gla'jenta78]

Mange klemmer til deg...er en grusom situasjon og et vanskelig valg.
Vi mistet vår lillemann i uke 23, og jeg ble igangsatt. Vi valgte å ta farvel ute i sola mens han fortsatt var i magen, og senere ble han gravlagt i en fellesgrav. Det var en fin seremoni, og vi har et flott sted å gå til. Det er en fin engel i et stort blomsterbed, et sted å sette blomster og alt av gaver man har med. For oss føltes ikke egen gravplass riktig, og vi har aldri angret...men dere kjenner det når dere har tatt valget som er riktig for dere Ta vare på hverandre i sorgen og vit at en dag skinner sola igjen

 

[Softis]

Dette er noe vi må ta stilling til og jeg syns det er kjempevanskelig. Vi står i den helt uvirkelig og umulige sutuasjonen at jeg skal igangsettes for fødsel til en jentehjerteskatt i uke 20 om to dager. Hun lever og sparker inni meg nå, men har en svært alvorlig og sjelden ❤feil som tilsier at det ikke vil gå bra uansett. Det er så grusomt! Oppi dette store sjokket og sorgen har vi jo alt mulig annet å tenke på også.
Jeg vet ikke om vi er klare for en begravelse og ei ordinær grav å gå til. Vi tenker at det kan være fint å ha hjertevennen vår på en minnelund kanskje. Eller kanskje spre asken hennes et sted. Vi vet ikke... Hva har dere valgt å gjøre og hva er deres erfaringer?

Vi valgte minnelund. For oss var det det riktige.
Håper dere finner ut av hva som er riktig for dere

 

[Lille Lykke]

Mange klemmer til deg...er en grusom situasjon og et vanskelig valg.
Vi mistet vår lillemann i uke 23, og jeg ble igangsatt. Vi valgte å ta farvel ute i sola mens han fortsatt var i magen, og senere ble han gravlagt i en fellesgrav. Det var en fin seremoni, og vi har et flott sted å gå til. Det er en fin engel i et stort blomsterbed, et sted å sette blomster og alt av gaver man har med. For oss føltes ikke egen gravplass riktig, og vi har aldri angret...men dere kjenner det når dere har tatt valget som er riktig for dere Ta vare på hverandre i sorgen og vit at en dag skinner sola igjen

Det var et nydelig svar. Vi tok også farvel med vår skatt mens jeg enda bar på henne og vi fikk tatt et fint bilde som vi har med oss videre (vedlagt).

 

[Lille Lykke]

Hei dere!
Tusen takk for mange sterke svar. Jeg tenker på dere og det dere også har mistet. Nå har det gått en måned, og savnet er der selvsagt. Men det går bedre dag for dag. Vi valgte til sist minnelund i Trondheim der hvor livet hennes ble borte. Men hun er ikke borte for oss likevel. Vi fikk en vakker avskjed med henne mens hun enda var hos oss, og også etterpå. Vi lagde vår egen lille seremoni dagen etter fødselen hvor vi fikk tatt farvel og fikk sagt alt vi ønsket å si til henne. Jeg har også regnet et bilde av henne, som vi tenner lys ved hver kveld. Det er vår "grav". Og så er det fint å tenke på at hun ligger sammen med alle de andre småenglene som fikk tilsvarende skjebner på en nydelig minnelund i Trondheim. Vi skal besøke stedet i august sammen med de andre ungene våre. Tusen takk for at dere tok dere tid til å svare meg ❤