Tenk at det er så lenge siden jeg tok denne testen og hele livet mitt ble snudd opp ned. September 2017. Husker så godt den dagen.
Jeg hadde jo ønsket meg barn i flere år. Ja tilogmed prøvd med min samboer. Men jeg ble bare aldri gravid. Forholdet begynte å skrante, og mye pga sorgen av å aldri bli gravid. Vi endte opp med å slå opp, men pga økonomiske grunner så valgte vi å bo sammen en god stund til for det. Vi blandet oss ikke opp i hva den andre gjorde.
Jeg ble litt betatt av min gode kamerat. Litt for betatt kanskje. Han fikk meg til å glemme alt kaoset hjemme. Det var så deilig. Woopsi, ting skjedde og jeg tenkte ikke over at jeg ikke gikk på prevensjon. Kunne jo ikke bli gravid så hvorfor stresse.
Jeg var ute å syklet med hunden en sen september kveld. Han fikk oppmerksomheten på noe bak oss og jeg ramlet på ryggen i grøfta. Med de sinnsyke smertene ble jeg sendt på sykehuset for undersøkelse samt CT. Fant ingen tegn til brudd. Men fikk noen smertestillende jeg skulle gå på.
Dagen etter skulle jeg på skolen (barnehagelærer på høyskolen) jeg tok buss dit og den tok ca 1 times tid ish. Men denne dagen måtte jeg hoppe av i Stokke fordi jeg holdte på å kaste opp. Jeg må bare komme meg hjem tenkte jeg. Samme skjedde på buss turen hjem. Å som jeg slet. Jeg løp inn døra og opp på do. Der kom det ut i bøtter og spann. Jeg spurte apoteket senere om jeg kunne bli så dårlig av de tablettene. Man kunne bli kvalm, men ikke så dårlig som jeg var sa han. Jeg sa jeg var veldig øm i brystene. Jeg kunne vel ikke vært gravid spurte jeg. "Kan nesten garantere at du er det. Kjøp med deg en test og test deg" så han. Jeg kunne da vel ikke være det tenkte jeg.
Men det var jeg.
Det var starten på et tungt og vanskelig svangerskap med svangerskapsdepresjon. Jeg ville bare dø. Men hvorfor? Hadde jo ønsket meg barn i alle år. Jo nettopp på grunn av situasjonen jeg hadde satt meg opp i.
Jeg bodde med min eks. Var gravid med en kamerat. Søsteren min (bodd hos hun siden jeg var 12 år) støttet meg ikke og var (er) dypt skuffet og såret over at jeg er gravid og hun ikke. Mamma er død, pappa er borte. Broren min vil ikke vite av oss i familien pga vi går kontakt med barna hans. Så det ble rett og slett for mye.
Etter mye terapi har heldigvis ting begynt å snu litt. Men hver eneste dag er en kamp.
