Da har jeg endelig fått ro til å sette meg ned for å fortelle dere om min fødsel. Vår lille gutt ble født sent tirsdag 21. april, men det hele startet natt til mandag.
Søndag hadde vi vært nede i byen og gått oss tur i finværet, og spist en god middag sammen. Vi tullet med at dette var kanskje den siste gangen vi spiste middag ute før vi ble en liten familie. Lite ante vi hvor rett vi skulle få! På kvelden fikk jeg «ånden over meg» og skulle absolutt vaske ferdig både det ene og det andre, og sto med hodet i vaskebøtta for å få klar sprinkelsenga og ha soverommet vårt rent og pent. Jeg var utrolig sliten når jeg endelig var ferdig, og når vi endelig kom oss i seng så kjente jeg de første mensmurringene komme. Det gikk raskt fra murringen til å bli ganske sterke rier - som jeg skjønte etterhvert var modningsrier. Lå hele natten og på et tidspunkt var jeg nede i regelmessige rier som varte i 45-50 sekunder med 4 og 5 minutter intervall. Når morgenen endelig kom, så ringte vi sykehuset som sa at vi kunne komme inn så kunne de undersøke meg for å se om det var noe på gang. På tur inn til sykehuset så dabbet selvsagt riene av, men de satte meg på CTG og når hun undersøkte meg så var det bare 1 cm åpning. Den undersøkelsen var VOND, og det så ut som at deler av slimproppen gikk samtidig. Men med stopp i rier så var det bare å dra hjem igjen. Fikk 2,5 timers søvn, men resten av dagen gikk med på å sitte på balkongen i nydelig solvær og bare vente på at noe mer skulle skje.
Igjen så ventet riene med å starte til sent på kvelden, og en ny natt med modningsrier ventet. Disse var mye kraftigere, men litt mer uregelmessige og med lengre intervaller. Kl. 07 var jeg så sliten så da sto jeg opp og ringte sykehuset igjen og lurte på om jeg kunne komme inn igjen for å bli undersøkt. Jordmoren som jeg snakket med mente at dette ikke var noe siden det ikke var regelmessig nok, men hun gav seg etterhvert og sa at jeg fikk komme inn men måtte regne med å bli sendt hjem. Litt demotivert av dette + at jeg var allerede utrolig sliten, så valgte vi å være hjemme i noen timer til. Men når kl. var 11, så sa mannen at nå var det nok å ville dra inn. På sykehuset blir jeg møtt av en superfin jordmor som undersøkte meg og da hadde jeg en åpning på 3-4 cm og ble belønnet med et armbånd rundt håndleddet som jeg lykkelig viste fram til mannen når han kom tilbake etter å ha parkert bilen. Denne gangen gjorde det IKKE vondt, og det var en lettelse! Riene var sterke, men fortsatt litt uregelmessig. Jeg har hele tiden ønsket å føde i badekar, men har vært åpen for alt som kunne skje. Jordmoren sa at jeg gjerne kunne få prøve kar, men hun anbefalte tidlig epidural fordi jeg allerede var så sliten og nesten ikke hadde sovet på to døgn. Jeg var enig, for bare tanken på å måtte kle av meg for å krype opp i et badekar var slitsom.
Vel inne på fødestuen så fikk jeg satt epidural kl. 13:30ish, og hadde da også fått tilgang til lystgass. Vi var midt i vaktskifte og jeg fikk en veldig erfaren jordmor og en jordmorstudent som hadde sin første arbeidsdag. Det var gull verdt, for jordmoren forklarte alt til studenten som igjen vi også fikk med oss.
Riene varte og rakk og jeg tok i mot det jeg kunne av epidural. Riene var fortsatt uregelmessige, og vi ser i etterkant at jeg hadde det hele veien!
Når klokka var blitt 20:30 var jeg så sliten at jeg spurte om jeg i det hele tatt om til å greie fødselen. Og da var det en heiagjeng uten like som muntret meg opp og sa at dette kom til å gå så fint. Jordmoren hadde en liten plan om å få han ut før hun gikk av skift kl. 23, og etter en liten stund så måtte de sette meg på drypp for at jeg skulle få sterkere rier. Beina bærte meg ikke, så jeg satt på enden av senga og støttet meg på benholderne. Mannen gjorde en helt fantastisk jobb og sprang skytteltrafikk med en kald vaskeklut og foret meg med kaldt vann hele tiden. Han sa i etterkant at han følgte seg på hjelpeløs, men jeg hadde aldri greid det uten ham.
Så kl. 22.33 kom lille gutten vår i et press med både hode og kropp så jordmoren skvatt litt! Han veide 2940 gram og var 50 cm lang. Alt av smerte og hvor sliten jeg var ble glemt med en gang. Morkaka kom ut etter noen få minutter, og når jordmor holdt den opp så var den faktisk formet som et hjerte! Jeg fikk en ruptur 2, men har ikke kjent noe til det i etterkant, så det ble nok pent sydd!
Nå er vi bare lykkelige foreldre til en liten gutt som er så snill og rolig, og som sover stort sett hele dagen. <3
Vi opplevde begge at fødselen var veldig trygg og god, og at vi ble utrolig godt ivaretatt av alle de som var involvert. Dette gjør jeg gladelig igjen!
Søndag hadde vi vært nede i byen og gått oss tur i finværet, og spist en god middag sammen. Vi tullet med at dette var kanskje den siste gangen vi spiste middag ute før vi ble en liten familie. Lite ante vi hvor rett vi skulle få! På kvelden fikk jeg «ånden over meg» og skulle absolutt vaske ferdig både det ene og det andre, og sto med hodet i vaskebøtta for å få klar sprinkelsenga og ha soverommet vårt rent og pent. Jeg var utrolig sliten når jeg endelig var ferdig, og når vi endelig kom oss i seng så kjente jeg de første mensmurringene komme. Det gikk raskt fra murringen til å bli ganske sterke rier - som jeg skjønte etterhvert var modningsrier. Lå hele natten og på et tidspunkt var jeg nede i regelmessige rier som varte i 45-50 sekunder med 4 og 5 minutter intervall. Når morgenen endelig kom, så ringte vi sykehuset som sa at vi kunne komme inn så kunne de undersøke meg for å se om det var noe på gang. På tur inn til sykehuset så dabbet selvsagt riene av, men de satte meg på CTG og når hun undersøkte meg så var det bare 1 cm åpning. Den undersøkelsen var VOND, og det så ut som at deler av slimproppen gikk samtidig. Men med stopp i rier så var det bare å dra hjem igjen. Fikk 2,5 timers søvn, men resten av dagen gikk med på å sitte på balkongen i nydelig solvær og bare vente på at noe mer skulle skje.
Igjen så ventet riene med å starte til sent på kvelden, og en ny natt med modningsrier ventet. Disse var mye kraftigere, men litt mer uregelmessige og med lengre intervaller. Kl. 07 var jeg så sliten så da sto jeg opp og ringte sykehuset igjen og lurte på om jeg kunne komme inn igjen for å bli undersøkt. Jordmoren som jeg snakket med mente at dette ikke var noe siden det ikke var regelmessig nok, men hun gav seg etterhvert og sa at jeg fikk komme inn men måtte regne med å bli sendt hjem. Litt demotivert av dette + at jeg var allerede utrolig sliten, så valgte vi å være hjemme i noen timer til. Men når kl. var 11, så sa mannen at nå var det nok å ville dra inn. På sykehuset blir jeg møtt av en superfin jordmor som undersøkte meg og da hadde jeg en åpning på 3-4 cm og ble belønnet med et armbånd rundt håndleddet som jeg lykkelig viste fram til mannen når han kom tilbake etter å ha parkert bilen. Denne gangen gjorde det IKKE vondt, og det var en lettelse! Riene var sterke, men fortsatt litt uregelmessig. Jeg har hele tiden ønsket å føde i badekar, men har vært åpen for alt som kunne skje. Jordmoren sa at jeg gjerne kunne få prøve kar, men hun anbefalte tidlig epidural fordi jeg allerede var så sliten og nesten ikke hadde sovet på to døgn. Jeg var enig, for bare tanken på å måtte kle av meg for å krype opp i et badekar var slitsom.
Vel inne på fødestuen så fikk jeg satt epidural kl. 13:30ish, og hadde da også fått tilgang til lystgass. Vi var midt i vaktskifte og jeg fikk en veldig erfaren jordmor og en jordmorstudent som hadde sin første arbeidsdag. Det var gull verdt, for jordmoren forklarte alt til studenten som igjen vi også fikk med oss.
Riene varte og rakk og jeg tok i mot det jeg kunne av epidural. Riene var fortsatt uregelmessige, og vi ser i etterkant at jeg hadde det hele veien!
Når klokka var blitt 20:30 var jeg så sliten at jeg spurte om jeg i det hele tatt om til å greie fødselen. Og da var det en heiagjeng uten like som muntret meg opp og sa at dette kom til å gå så fint. Jordmoren hadde en liten plan om å få han ut før hun gikk av skift kl. 23, og etter en liten stund så måtte de sette meg på drypp for at jeg skulle få sterkere rier. Beina bærte meg ikke, så jeg satt på enden av senga og støttet meg på benholderne. Mannen gjorde en helt fantastisk jobb og sprang skytteltrafikk med en kald vaskeklut og foret meg med kaldt vann hele tiden. Han sa i etterkant at han følgte seg på hjelpeløs, men jeg hadde aldri greid det uten ham.
Så kl. 22.33 kom lille gutten vår i et press med både hode og kropp så jordmoren skvatt litt! Han veide 2940 gram og var 50 cm lang. Alt av smerte og hvor sliten jeg var ble glemt med en gang. Morkaka kom ut etter noen få minutter, og når jordmor holdt den opp så var den faktisk formet som et hjerte! Jeg fikk en ruptur 2, men har ikke kjent noe til det i etterkant, så det ble nok pent sydd!
Nå er vi bare lykkelige foreldre til en liten gutt som er så snill og rolig, og som sover stort sett hele dagen. <3
Vi opplevde begge at fødselen var veldig trygg og god, og at vi ble utrolig godt ivaretatt av alle de som var involvert. Dette gjør jeg gladelig igjen!
