Bkno6289810
Andre møte med forumet
Hei
Takk for at du skriver til meg. Da jeg skreiv innlegget hadde jeg ikke sagt klart ut at jeg kom til p beholde. Bare at det var mitt ønske. Så han har gitt meg rom til å tenke, og har ikke uttrykket noen mening med mindre jeg har spurt. Livet har vært relativt normalt noen uker. Så for noen dager siden ble vi enige om å snakke om dette. For nå er jeg 10 uker på vei. Og abort er snart ikke lenger en mulighet. Jeg sa til han at jeg ikke kunne ta abort. Og at jeg beholder barnet. Første reaksjonen var ganske dramatisk til han å være. Jeg tror at, selv om han visste hva jeg ønsket, og visste det var en mulighet for det, så kom sjokket likevel når han fikk beskjeden servert. Men jeg har altså gitt det 6 uker med grubling før jeg sa ifra med sikkerhet i hva jeg velger. Så jeg har ikke tatt hans ønske for gitt. Jeg har absolutt tenkt i alle retninger, fra og til. Men valget står jeg for. Vi skal ha denne babyen.
Jeg vet dette er en modningsprosess for han. Han har jo ikke egne barn fra før. Og aner ikke hva han har i vente. Han kom inn i livet til mine barn da de var 7 og 9 år gamle. Så babyfasen og den biologiske tilknytningen kan han ikke relatere til.
Han synes dette rett og slett er helt forferdelig. Men han er imponerende hensynsfull, og tar ikke dette ut på meg.
To barn med forskjellig mor. En her og en der er ikke det man ser for seg som den idylliske familiesituasjonen. Men glansbildet i mine øyne er at familie er kjærlighet uansett om det er «min og din, og vår». For det er rammene dere setter for deres liv som representerer deres familie. Uavhengig om det er flere mødre/fedre til ens barn. Han har jo valgt å leve med deg. Og dere har jo til og med kjøpt hus sammen. Der har dere jo allerede forpliktet dere. Kanskje han er redd for at det samme skal skje igjen. Og at han skal være alene med to barn. Redsel kan føre til mange tanker som ikke har helt hold i virkeligheten. Så jeg tenker at om du mener dette er mannen i ditt liv. Og at dere har skapt et liv sammen som dere trives med bør det bare være en glede med en baby. Det blir en fellesfaktor som dere alle er biologisk tilknyttet.
Lykke til! Håper det ordner seg for dere. Og at dere kommer frem til den beste avgjørelsen for dere
Hei igjen.
Så godt å høre at du har bestemt deg og vært ærlig med han på det. Jeg håper virkelig for deres skyld at han klarer å ta det innover seg med positivitet på sikt.
Jeg er helt enig med deg, det du skriver at en familie er kjærlighet... Har vært på sykehuset for å ta abort 2 ganger nå, har ikke klart det. Jeg vil ikke gjøre det mot meg selv en gang til. Jeg ba ham om unnskyldning, han viste stor forståelse og sa det ikke var min skyld. Han begynte å leke med tanken og snakke om fremtiden som om det skulle være et barn til i det. Det varte i 1 dag. I går blusset han opp igjen, sa jeg tvang han til å bli far not hans vilje, og lurer på hvor faen likestillinga er. At jeg tar et livslangt valg for han, som bare er så blodig urettferdig. At jeg er egoistisk og lever i en drømmeverden og tenker ikke på konsekvensene dette her får for alle andre, inkludert jentene våre, økonomien, friheten og ALT. Han var sint og hatet lyste gjennom han.
Jeg vet ikke om jeg klarer å leve med det... men da tror jeg heller ikke at jeg klarer å leve med han...
Er å 9+4, vurderer sterkt å ringe inn til sykehuset igjen. Bare få det gjort. Hatet til meg selv skal jeg klare å leve med, mens hans hat ovenfor meg vil bli uutholdelig.