Min samboer er ikke klar

[Rekn88]

Ok. Nå skal jeg starte en tråd hvor jeg vet at veldig mange kommer til å ha sterke meninger. Derfor vurderte jeg å la være å starte denne. Men jeg trenger å få det ut. Så jeg tar sjansen.

Først og fremst; Min samboer og jeg har det som etter min mening er drømmeforholdet. Vi har en enorm respekt for hverandre, vi er snille og omsorgsfulle, vi ler sammen, vi støtter hverandre i tykt og tynt. Vi er et godt team. Samtidig har vi hver vår jobb, egne venner og hver våre interesser. Så vår verden omhandler ikke bare oss to. Jeg har to barn fra et tidligere forhold. Han er en fantastisk bonuspappa til disse. Han lærer dem å fiske, og gjør mye morsomt med dem, samtidig som han er et forbilde, og viser dem at han lager middag og rydder like mye hjemme som meg. Vi har begge fulle jobber. Alt er i grunnen alt jeg lan drømme om.

Meeen.. nå er jeg gravid. Og til tross for denne oppegående hardtarbeidende mannen som kommer hjem og lager middag og vasker etter en lang arbeidsdag, så sier han at han ikke er klar for å få barn. Han har alt på stell, og vi har allerede barn her. Det er ikke som at vi går fra å bare være oss til å få barn i hus. Barn er allerede hverdagen vår. Og han elsker det. Så hva er greia med at han ikke vil ha barn selv? Slippe ansvar? Han tar jo til og med ansvar for mine barn! Jeg forstår ikke. Det er ordentlig frustrerende. Og det føles urettferdig at jeg skal sitte med skyldfølelse for å sette et barn til verden som han ikke vil ha.
Det er faktisk helt grusomt. Fordi jeg setter min kjære så utrolig høyt. Og vi tar alle avgjørelser sammen. Hvordan kan jeg gjøre dette uten å ha han med på laget? Vil han endre mening?
Han har ikke på et eneste tidspunkt sagt, «du må ta abort». Han sier bare at han ikke er klar for å få barn enda.
Han er 27 år, og jeg er 32 år. For meg føles det riktig nå. Jeg begynner å bli «gammel». Har barn på 9 og 12 år. Føler det er nå eller aldri.

Er det noen her som har erfaring med dette? Som kan fortelle hvordan det gikk. Eller noen som går gjennom dette nå.

 

[Veivalsa]

Jeg ville ha kontaktet noen som dere kan snakke med sammen om dette, jeg. Flere muligheter: Amathea, Jordmor på helsestasjonen eller Familievernkontoret. Sånn om du føler at alt er låst og dere ikke kommer noen vei.
Dine barn er jo også store. Kanskje han kjenner seg trygg i denne rollen, men synes småbarnslivet virker skremmende?
Også er det jo 9 måneder å forberede seg på, så det kan godt være han blir mer klar i løpet av svangerskapet.
Om han er 27, kan det også tenkes at han ikke har mange kompiser med barn enda heller? Da er det kanskje vanskelig å se for seg selv i denne rollen på fulltid? For nå er jo barna dine så store at de klarer seg mye selv, kanskje er hos far iblant også?
Egentlig ikke mulig for meg å vite hva han tenker, jeg bare synser litt
Det er dere to som må finne en måte å snakke om dette på, og blir det for vanskelig så finnes det steder hvor man kan få hjelp. Dere er neppe det første paret som befinner dere i denne situasjonen <3
Lykke til!

 

[Neidajoda]

Jeg tenker at det er noe helt annet med en baby enn med såpass store barn dere har i hus fra før. Å begynne helt på nytt, med en nyfødt baby, er rimelig tøft.

 

[Miss_30]

Han trenger nok noen å prate med. Også er det stor forskjell på å ha egne barn og være bonuspappa. Han har i utgangspunktet ikke ansvar for barna dine og kan stikke når han vil uten konsekvenser for han. Litt verre med egne barn, selv om mange menn ikke bryr seg om det.

 

[Mymlen93]

Jeg er gravid med nr. 3. Denne var ikke planlagt og min mann var direkte lei seg når vi fant ut at uhellet var ute. For meg var det ikke aktuelt å ta abort, så nå har jeg 3mnd igjen til termin, å min mann gleder seg. Han trengte kun litt tid for å bli vandt til tanken å snu mindsettet på det positive i stedet for det negative

 

[Starflower]

Ok. Nå skal jeg starte en tråd hvor jeg vet at veldig mange kommer til å ha sterke meninger. Derfor vurderte jeg å la være å starte denne. Men jeg trenger å få det ut. Så jeg tar sjansen.

Først og fremst; Min samboer og jeg har det som etter min mening er drømmeforholdet. Vi har en enorm respekt for hverandre, vi er snille og omsorgsfulle, vi ler sammen, vi støtter hverandre i tykt og tynt. Vi er et godt team. Samtidig har vi hver vår jobb, egne venner og hver våre interesser. Så vår verden omhandler ikke bare oss to. Jeg har to barn fra et tidligere forhold. Han er en fantastisk bonuspappa til disse. Han lærer dem å fiske, og gjør mye morsomt med dem, samtidig som han er et forbilde, og viser dem at han lager middag og rydder like mye hjemme som meg. Vi har begge fulle jobber. Alt er i grunnen alt jeg lan drømme om.

Meeen.. nå er jeg gravid. Og til tross for denne oppegående hardtarbeidende mannen som kommer hjem og lager middag og vasker etter en lang arbeidsdag, så sier han at han ikke er klar for å få barn. Han har alt på stell, og vi har allerede barn her. Det er ikke som at vi går fra å bare være oss til å få barn i hus. Barn er allerede hverdagen vår. Og han elsker det. Så hva er greia med at han ikke vil ha barn selv? Slippe ansvar? Han tar jo til og med ansvar for mine barn! Jeg forstår ikke. Det er ordentlig frustrerende. Og det føles urettferdig at jeg skal sitte med skyldfølelse for å sette et barn til verden som han ikke vil ha.
Det er faktisk helt grusomt. Fordi jeg setter min kjære så utrolig høyt. Og vi tar alle avgjørelser sammen. Hvordan kan jeg gjøre dette uten å ha han med på laget? Vil han endre mening?
Han har ikke på et eneste tidspunkt sagt, «du må ta abort». Han sier bare at han ikke er klar for å få barn enda.
Han er 27 år, og jeg er 32 år. For meg føles det riktig nå. Jeg begynner å bli «gammel». Har barn på 9 og 12 år. Føler det er nå eller aldri.

Er det noen her som har erfaring med dette? Som kan fortelle hvordan det gikk. Eller noen som går gjennom dette nå.

Først vil jeg bare si at det er forskjell på å ha store barn og små barn. I tillegg er de jo dine barn, så han «må» ikke gjøre noe med dem som han ikke velger selv, selv om han gjør mye likevel.

Det er et ganske stort ansvar å ha barn og han har ikke vært igjennom det du har vært igjennom to ganger så han vet sikkert ikke hva han går til.

Kan jeg spør hvor lenge dere har vært sammen og hvor langt du er på vei?

Det er virkelig ingenting negativt i det du spør om, jeg hadde lurt på akkurat det samme jeg også. Er uhellet først ute så er man like ansvarlige begge to. Jeg tror bare du må spør han om hvorfor han ikke er klar. Samboeren min er ikke så flink til å kommunisere så det hender jeg må spør om hva jeg tror det er så kan han bare si ja/nei.

Jeg har ett barn og jeg er fremdeles ikke klar men jeg gjør det likevel og selv hvor lite klar og hvor sliten jeg blir så kunne jeg aldri tenkt meg en verden uten henne. Jeg hadde time på sykehuset til abort, men klarte ikke gjennomføre det. Samboeren min ville fjerne det, men støttet meg uansett hvis jeg ikke klarte det. Uansett hvor tøft det har vært så er vi begge veldig glad for at hun ble satt til verden.

 

[Rekn88]

Takk for langt og utfyllende svar.
Vi har snakket om dette masse, og han sier han ikke vet hva som er årsaken til at han ikke er klar. Han bare føler det. Og jeg tror at han, med tanke på hans standard, aldri vil føle seg klar.
Vi har vært sammen i 2,5 år, men bestevenner flere år før dette. Jeg er 9 uker på vei.

 

[Rekn88]

Jeg ville ha kontaktet noen som dere kan snakke med sammen om dette, jeg. Flere muligheter: Amathea, Jordmor på helsestasjonen eller Familievernkontoret. Sånn om du føler at alt er låst og dere ikke kommer noen vei.
Dine barn er jo også store. Kanskje han kjenner seg trygg i denne rollen, men synes småbarnslivet virker skremmende?
Også er det jo 9 måneder å forberede seg på, så det kan godt være han blir mer klar i løpet av svangerskapet.
Om han er 27, kan det også tenkes at han ikke har mange kompiser med barn enda heller? Da er det kanskje vanskelig å se for seg selv i denne rollen på fulltid? For nå er jo barna dine så store at de klarer seg mye selv, kanskje er hos far iblant også?
Egentlig ikke mulig for meg å vite hva han tenker, jeg bare synser litt
Det er dere to som må finne en måte å snakke om dette på, og blir det for vanskelig så finnes det steder hvor man kan få hjelp. Dere er neppe det første paret som befinner dere i denne situasjonen <3
Lykke til!

Ja, det du sier høres jo svært logisk ut. Det kan være lurt å snakke med noen sammen. Min eldste vil helst bare være hos oss. Så hun er bare hos faren sin annenhver helg. Men minstemann er hos faren sin 40%. Likevel her vi tid med bare oss to. Og det mister vi jo om vi blir foreldre på heltid. Det er mye jeg kan se at kan være årsaker til at dette skremmer han.

 

[Rekn88]

Først vil jeg bare si at det er forskjell på å ha store barn og små barn. I tillegg er de jo dine barn, så han «må» ikke gjøre noe med dem som han ikke velger selv, selv om han gjør mye likevel.

Det er et ganske stort ansvar å ha barn og han har ikke vært igjennom det du har vært igjennom to ganger så han vet sikkert ikke hva han går til.

Kan jeg spør hvor lenge dere har vært sammen og hvor langt du er på vei?

Det er virkelig ingenting negativt i det du spør om, jeg hadde lurt på akkurat det samme jeg også. Er uhellet først ute så er man like ansvarlige begge to. Jeg tror bare du må spør han om hvorfor han ikke er klar. Samboeren min er ikke så flink til å kommunisere så det hender jeg må spør om hva jeg tror det er så kan han bare si ja/nei.

Jeg har ett barn og jeg er fremdeles ikke klar men jeg gjør det likevel og selv hvor lite klar og hvor sliten jeg blir så kunne jeg aldri tenkt meg en verden uten henne. Jeg hadde time på sykehuset til abort, men klarte ikke gjennomføre det. Samboeren min ville fjerne det, men støttet meg uansett hvis jeg ikke klarte det. Uansett hvor tøft det har vært så er vi begge veldig glad for at hun ble satt til verden.

Takk for langt og utfyllende svar.
Vi har snakket om dette masse, og han sier han ikke vet hva som er årsaken til at han ikke er klar. Han bare føler det. Og jeg tror at han, med tanke på hans standard, aldri vil føle seg klar.
Vi har vært sammen i 2,5 år, men bestevenner flere år før dette. Jeg er 9 uker på vei.

 

[Rekn88]

Jeg tenker at det er noe helt annet med en baby enn med såpass store barn dere har i hus fra før. Å begynne helt på nytt, med en nyfødt baby, er rimelig tøft.

Jeg forstår dette. Og jeg er jo helt enig i at det er tøft å starte på ny. Mine er jo store.

 

[Rekn88]

Jeg er gravid med nr. 3. Denne var ikke planlagt og min mann var direkte lei seg når vi fant ut at uhellet var ute. For meg var det ikke aktuelt å ta abort, så nå har jeg 3mnd igjen til termin, å min mann gleder seg. Han trengte kun litt tid for å bli vandt til tanken å snu mindsettet på det positive i stedet for det negative

Takk!! Det hjelper å høre at det kan endres underveis. Trengte den

 

[Rekn88]

Han trenger nok noen å prate med. Også er det stor forskjell på å ha egne barn og være bonuspappa. Han har i utgangspunktet ikke ansvar for barna dine og kan stikke når han vil uten konsekvenser for han. Litt verre med egne barn, selv om mange menn ikke bryr seg om det.

Ja, den livslange forpliktelsen har nok en ubevisst påvirkning. Jeg tenker jo selv at mine barn er mitt ansvar. Og er jo bare sjeleglad for det ansvaret han selv velger å ta. Men det er nok lettere. For det er ikke påtvunget.

 

[smiley :)]

Tror det er skremmende tanke for ham å ha egne barn.

Du sier jo det selv at han aldri har sagt at han ønsker du skal ta abort, men sier at han ikke er klar. Det er to helt forskjellige tanker. Så snart reddselen har lagt seg så tror jeg at du kommer til å se en helt annen reaksjon <3

Jeg har 2 "store barn" fra forrige ekteskap og fikk baby i fjor. Kunne ikke innbilt meg at vi skulle få så mye glede inn i livene våre med en så liten sak <3 De store barna snakker også ofte om hvordan livene deres ble så forandret og bedre etter at lille kom inn i livene våres, hvor mye glede og morsomheter som finner veien inn i deres liv hver eneste dag.

Ta tiden til hjelp, jeg tror ikke du har noe å frykte for jeg tror ikke uenigheten deres er så stor egentlig <3

 

[Starflower]

Takk for langt og utfyllende svar.
Vi har snakket om dette masse, og han sier han ikke vet hva som er årsaken til at han ikke er klar. Han bare føler det. Og jeg tror at han, med tanke på hans standard, aldri vil føle seg klar.
Vi har vært sammen i 2,5 år, men bestevenner flere år før dette. Jeg er 9 uker på vei.

Den følelsen vil nok ikke gå bort. Det er et (som du er veldig klar over) stort ansvar som er ukjent for han. Det å gi slipp på kontroll er utrolig vanskelig. Det som skremte meg mest var tanken på lite søvn og det at man ikke kan angre etterpå. Jeg ville jo ha barn, men jeg var aldri klar for å faktisk hoppe i det før det skjedde av seg selv og jeg ble tvunget til å ta valget.

Veldig fint at dere kan snakke om det da! Jeg fikk aldri en dialog med min samboer. Hans svar var alltid «du vet hva jeg tenker» og det var å ikke beholde det. Nå virker den tanken helt fjern egentlig.

Hvis du ønsker å gå videre med dette så er det til syvende og sist din kropp og ditt valg. For meg høres det ut som dere har et ganske bra forhold og en ganske bra dialog, så jeg tror at det nå bare er veldig nytt og skummelt for han og at han vil endre litt tankesett underveis. Det er uansett veldig viktig å lytte til sin partners tanker og følelser og ta disse med i betraktning, men igjen så går går det bare til en viss grad.

Jeg tror at noen ganger må man bare hoppe i det. Slik var det i hvert fall for meg og samboeren min. Vi var absolutt ikke klar, men vi hadde hele svangerskapet å venne oss til ting på og var mer trygge når fødselen nærmet seg. Jeg spurte han om han hadde et mannlig perspektiv på saken og han sa egentlig det samme, noen blir ikke klar uansett hvor lenge man venter, man blir klar når det først skjer. Når dere har hatt et forhold så lenge så tviler jeg i hvert fall på at det er fordi han er usikker på forholdet og ikke vil låse seg.

Blir det baby så tror jeg det er viktig å la han få bli med på alt som skjer slik at han får et forhold til det tidlig.

Lykke til, håper det ordner seg for dere!

 

[Bkno6289810]

Hei.

Jeg har akkurat skrevet et liknende innlegg.

Er i ganske lik situasjon vil jeg si, bare at her har vi ett barn hver fra før. Han sin på 5 og min på 10.
Han 31 år og jeg 29. Føler også på at tiden løper litt fra meg, også med tanke på min egen datter som er blitt så stor. Vi har ikke vært sammen så lenge, 1,5 år snart og akkurat kjøpt hus sammen..

Jeg er mellom 7/8 uker på vei. Var på UL istad, og planen var å svelge pillen, men jeg klarte ikke så vi har utsatt... det syns han var ok, men fremdeles like bastant på hva han ønsker, og det er overhode ikke noe barn nå. Han er ikke klar, han vil ikke ha barn med to forskjellige, han er redd for at sin egen datter skal bli ekskludert, (hun er hos oss 50% og min 100%) han er redd for økonomi, og hele forholdet....

Jeg har selv gått gjennom en abort som 16'åring, og lovte meg selv å aldri gjøre det igjen. Det var det jævligste jeg har gjort.

Nå står jeg mellom å "tilfredstille" han, eller meg selv. Vi er så uenig. Vi har snakket masse, men kommer ingen vei!! Han mener vi bør vente, men vil heller ikke love noe.

Dette var kanskje ikke så mye til hjelp. Men føler vi er i ganske lik situasjon.. nå er det noen dager/uker? Siden du har skrevet her.

Hvordan er situasjonen deres i dag?

Stor klem!

 

[Rekn88]

Hei

Takk for at du skriver til meg. Da jeg skreiv innlegget hadde jeg ikke sagt klart ut at jeg kom til p beholde. Bare at det var mitt ønske. Så han har gitt meg rom til å tenke, og har ikke uttrykket noen mening med mindre jeg har spurt. Livet har vært relativt normalt noen uker. Så for noen dager siden ble vi enige om å snakke om dette. For nå er jeg 10 uker på vei. Og abort er snart ikke lenger en mulighet. Jeg sa til han at jeg ikke kunne ta abort. Og at jeg beholder barnet. Første reaksjonen var ganske dramatisk til han å være. Jeg tror at, selv om han visste hva jeg ønsket, og visste det var en mulighet for det, så kom sjokket likevel når han fikk beskjeden servert. Men jeg har altså gitt det 6 uker med grubling før jeg sa ifra med sikkerhet i hva jeg velger. Så jeg har ikke tatt hans ønske for gitt. Jeg har absolutt tenkt i alle retninger, fra og til. Men valget står jeg for. Vi skal ha denne babyen.
Jeg vet dette er en modningsprosess for han. Han har jo ikke egne barn fra før. Og aner ikke hva han har i vente. Han kom inn i livet til mine barn da de var 7 og 9 år gamle. Så babyfasen og den biologiske tilknytningen kan han ikke relatere til.
Han synes dette rett og slett er helt forferdelig. Men han er imponerende hensynsfull, og tar ikke dette ut på meg.

To barn med forskjellig mor. En her og en der er ikke det man ser for seg som den idylliske familiesituasjonen. Men glansbildet i mine øyne er at familie er kjærlighet uansett om det er «min og din, og vår». For det er rammene dere setter for deres liv som representerer deres familie. Uavhengig om det er flere mødre/fedre til ens barn. Han har jo valgt å leve med deg. Og dere har jo til og med kjøpt hus sammen. Der har dere jo allerede forpliktet dere. Kanskje han er redd for at det samme skal skje igjen. Og at han skal være alene med to barn. Redsel kan føre til mange tanker som ikke har helt hold i virkeligheten. Så jeg tenker at om du mener dette er mannen i ditt liv. Og at dere har skapt et liv sammen som dere trives med bør det bare være en glede med en baby. Det blir en fellesfaktor som dere alle er biologisk tilknyttet.
Lykke til! Håper det ordner seg for dere. Og at dere kommer frem til den beste avgjørelsen for dere

 

[Rekn88]

Hei.

Jeg har akkurat skrevet et liknende innlegg.

Er i ganske lik situasjon vil jeg si, bare at her har vi ett barn hver fra før. Han sin på 5 og min på 10.
Han 31 år og jeg 29. Føler også på at tiden løper litt fra meg, også med tanke på min egen datter som er blitt så stor. Vi har ikke vært sammen så lenge, 1,5 år snart og akkurat kjøpt hus sammen..

Jeg er mellom 7/8 uker på vei. Var på UL istad, og planen var å svelge pillen, men jeg klarte ikke så vi har utsatt... det syns han var ok, men fremdeles like bastant på hva han ønsker, og det er overhode ikke noe barn nå. Han er ikke klar, han vil ikke ha barn med to forskjellige, han er redd for at sin egen datter skal bli ekskludert, (hun er hos oss 50% og min 100%) han er redd for økonomi, og hele forholdet....

Jeg har selv gått gjennom en abort som 16'åring, og lovte meg selv å aldri gjøre det igjen. Det var det jævligste jeg har gjort.

Nå står jeg mellom å "tilfredstille" han, eller meg selv. Vi er så uenig. Vi har snakket masse, men kommer ingen vei!! Han mener vi bør vente, men vil heller ikke love noe.

Dette var kanskje ikke så mye til hjelp. Men føler vi er i ganske lik situasjon.. nå er det noen dager/uker? Siden du har skrevet her.

Hvordan er situasjonen deres i dag?

Stor klem!

Hei

Takk for at du skriver til meg. Da jeg skreiv innlegget hadde jeg ikke sagt klart ut at jeg kom til p beholde. Bare at det var mitt ønske. Så han har gitt meg rom til å tenke, og har ikke uttrykket noen mening med mindre jeg har spurt. Livet har vært relativt normalt noen uker. Så for noen dager siden ble vi enige om å snakke om dette. For nå er jeg 10 uker på vei. Og abort er snart ikke lenger en mulighet. Jeg sa til han at jeg ikke kunne ta abort. Og at jeg beholder barnet. Første reaksjonen var ganske dramatisk til han å være. Jeg tror at, selv om han visste hva jeg ønsket, og visste det var en mulighet for det, så kom sjokket likevel når han fikk beskjeden servert. Men jeg har altså gitt det 6 uker med grubling før jeg sa ifra med sikkerhet i hva jeg velger. Så jeg har ikke tatt hans ønske for gitt. Jeg har absolutt tenkt i alle retninger, fra og til. Men valget står jeg for. Vi skal ha denne babyen.
Jeg vet dette er en modningsprosess for han. Han har jo ikke egne barn fra før. Og aner ikke hva han har i vente. Han kom inn i livet til mine barn da de var 7 og 9 år gamle. Så babyfasen og den biologiske tilknytningen kan han ikke relatere til.
Han synes dette rett og slett er helt forferdelig. Men han er imponerende hensynsfull, og tar ikke dette ut på meg.

To barn med forskjellig mor. En her og en der er ikke det man ser for seg som den idylliske familiesituasjonen. Men glansbildet i mine øyne er at familie er kjærlighet uansett om det er «min og din, og vår». For det er rammene dere setter for deres liv som representerer deres familie. Uavhengig om det er flere mødre/fedre til ens barn. Han har jo valgt å leve med deg. Og dere har jo til og med kjøpt hus sammen. Der har dere jo allerede forpliktet dere. Kanskje han er redd for at det samme skal skje igjen. Og at han skal være alene med to barn. Redsel kan føre til mange tanker som ikke har helt hold i virkeligheten. Så jeg tenker at om du mener dette er mannen i ditt liv. Og at dere har skapt et liv sammen som dere trives med bør det bare være en glede med en baby. Det blir en fellesfaktor som dere alle er biologisk tilknyttet.
Lykke til! Håper det ordner seg for dere. Og at dere kommer frem til den beste avgjørelsen for dere

 

[B]

Hei.

Jeg har akkurat skrevet et liknende innlegg.

Er i ganske lik situasjon vil jeg si, bare at her har vi ett barn hver fra før. Han sin på 5 og min på 10.
Han 31 år og jeg 29. Føler også på at tiden løper litt fra meg, også med tanke på min egen datter som er blitt så stor. Vi har ikke vært sammen så lenge, 1,5 år snart og akkurat kjøpt hus sammen..

Jeg er mellom 7/8 uker på vei. Var på UL istad, og planen var å svelge pillen, men jeg klarte ikke så vi har utsatt... det syns han var ok, men fremdeles like bastant på hva han ønsker, og det er overhode ikke noe barn nå. Han er ikke klar, han vil ikke ha barn med to forskjellige, han er redd for at sin egen datter skal bli ekskludert, (hun er hos oss 50% og min 100%) han er redd for økonomi, og hele forholdet....

Jeg har selv gått gjennom en abort som 16'åring, og lovte meg selv å aldri gjøre det igjen. Det var det jævligste jeg har gjort.

Nå står jeg mellom å "tilfredstille" han, eller meg selv. Vi er så uenig. Vi har snakket masse, men kommer ingen vei!! Han mener vi bør vente, men vil heller ikke love noe.

Dette var kanskje ikke så mye til hjelp. Men føler vi er i ganske lik situasjon.. nå er det noen dager/uker? Siden du har skrevet her.

Hvordan er situasjonen deres i dag?

Stor klem!

Jeg tenker at du har en veldig vanskelig situasjon, for det at han ikke vil ha barn med to ulike mødre betyr jo at han aldri vil ha barn med deg det da. Er det et liv du ser for deg? Å ta abort for å være med han, men da vite at det aldri blir barn, selv om han også sier "kanskje senere"? Jeg blir litt irritert på dine vegne, føler at han skylder deg et ordentlig svar. Vil han aldri ha barn, og du vil ja da må en gi etter eller så må dere gå videre hver for dere. Å holde deg hengende slik og samtidig presse på abort på et for deg ønsket barn synes jeg nærmest blir lureri fra hans side, eller kanskje leser jeg bare innlegget ditt litt slik uten at du oppfatter at det er slik fatt med dere.

 

[B]

Hei

Takk for at du skriver til meg. Da jeg skreiv innlegget hadde jeg ikke sagt klart ut at jeg kom til p beholde. Bare at det var mitt ønske. Så han har gitt meg rom til å tenke, og har ikke uttrykket noen mening med mindre jeg har spurt. Livet har vært relativt normalt noen uker. Så for noen dager siden ble vi enige om å snakke om dette. For nå er jeg 10 uker på vei. Og abort er snart ikke lenger en mulighet. Jeg sa til han at jeg ikke kunne ta abort. Og at jeg beholder barnet. Første reaksjonen var ganske dramatisk til han å være. Jeg tror at, selv om han visste hva jeg ønsket, og visste det var en mulighet for det, så kom sjokket likevel når han fikk beskjeden servert. Men jeg har altså gitt det 6 uker med grubling før jeg sa ifra med sikkerhet i hva jeg velger. Så jeg har ikke tatt hans ønske for gitt. Jeg har absolutt tenkt i alle retninger, fra og til. Men valget står jeg for. Vi skal ha denne babyen.
Jeg vet dette er en modningsprosess for han. Han har jo ikke egne barn fra før. Og aner ikke hva han har i vente. Han kom inn i livet til mine barn da de var 7 og 9 år gamle. Så babyfasen og den biologiske tilknytningen kan han ikke relatere til.
Han synes dette rett og slett er helt forferdelig. Men han er imponerende hensynsfull, og tar ikke dette ut på meg.

To barn med forskjellig mor. En her og en der er ikke det man ser for seg som den idylliske familiesituasjonen. Men glansbildet i mine øyne er at familie er kjærlighet uansett om det er «min og din, og vår». For det er rammene dere setter for deres liv som representerer deres familie. Uavhengig om det er flere mødre/fedre til ens barn. Han har jo valgt å leve med deg. Og dere har jo til og med kjøpt hus sammen. Der har dere jo allerede forpliktet dere. Kanskje han er redd for at det samme skal skje igjen. Og at han skal være alene med to barn. Redsel kan føre til mange tanker som ikke har helt hold i virkeligheten. Så jeg tenker at om du mener dette er mannen i ditt liv. Og at dere har skapt et liv sammen som dere trives med bør det bare være en glede med en baby. Det blir en fellesfaktor som dere alle er biologisk tilknyttet.
Lykke til! Håper det ordner seg for dere. Og at dere kommer frem til den beste avgjørelsen for dere

Til tross for en vanskelig situasjon, så må det være godt og en lettelse å ha bestemt seg. Det høres ut som mannen din er veldig flink, han er redd og usikker og vil ikke dette, men tar det ikke ut på deg. Det kan være frykten for det ukjente, at han ikke vet hva som skjer med et eget barn osv. Skjønner godt han er redd, for det er mange damer også. Jeg tror nok at han kam endre mening etterhvert som han blir fortrolig med tanken. Kan det være noe i egen barndom som gjør at han tviler på om han blir noen god far? Mange er jo redde for å ikke være noe flinke, men tror jo de fleste av dem som klarer tenke slik blir veldig flinke fedre fordi de tar det på alvor.

 

[Starflower]

Hei

Takk for at du skriver til meg. Da jeg skreiv innlegget hadde jeg ikke sagt klart ut at jeg kom til p beholde. Bare at det var mitt ønske. Så han har gitt meg rom til å tenke, og har ikke uttrykket noen mening med mindre jeg har spurt. Livet har vært relativt normalt noen uker. Så for noen dager siden ble vi enige om å snakke om dette. For nå er jeg 10 uker på vei. Og abort er snart ikke lenger en mulighet. Jeg sa til han at jeg ikke kunne ta abort. Og at jeg beholder barnet. Første reaksjonen var ganske dramatisk til han å være. Jeg tror at, selv om han visste hva jeg ønsket, og visste det var en mulighet for det, så kom sjokket likevel når han fikk beskjeden servert. Men jeg har altså gitt det 6 uker med grubling før jeg sa ifra med sikkerhet i hva jeg velger. Så jeg har ikke tatt hans ønske for gitt. Jeg har absolutt tenkt i alle retninger, fra og til. Men valget står jeg for. Vi skal ha denne babyen.
Jeg vet dette er en modningsprosess for han. Han har jo ikke egne barn fra før. Og aner ikke hva han har i vente. Han kom inn i livet til mine barn da de var 7 og 9 år gamle. Så babyfasen og den biologiske tilknytningen kan han ikke relatere til.
Han synes dette rett og slett er helt forferdelig. Men han er imponerende hensynsfull, og tar ikke dette ut på meg.

To barn med forskjellig mor. En her og en der er ikke det man ser for seg som den idylliske familiesituasjonen. Men glansbildet i mine øyne er at familie er kjærlighet uansett om det er «min og din, og vår». For det er rammene dere setter for deres liv som representerer deres familie. Uavhengig om det er flere mødre/fedre til ens barn. Han har jo valgt å leve med deg. Og dere har jo til og med kjøpt hus sammen. Der har dere jo allerede forpliktet dere. Kanskje han er redd for at det samme skal skje igjen. Og at han skal være alene med to barn. Redsel kan føre til mange tanker som ikke har helt hold i virkeligheten. Så jeg tenker at om du mener dette er mannen i ditt liv. Og at dere har skapt et liv sammen som dere trives med bør det bare være en glede med en baby. Det blir en fellesfaktor som dere alle er biologisk tilknyttet.
Lykke til! Håper det ordner seg for dere. Og at dere kommer frem til den beste avgjørelsen for dere

Ikke meg du svarte til, men veldig kjekt å lese hvordan det gikk! Han vender seg nok til tanken etterhvert. Selv om man er to om å bestemme, så er det til syvende og sist vår kropp det påvirker og man kan ikke gjøre noe som man absolutt ikke føler seg komfortabel med. Jeg klarte det ikke selv om både jeg og samboer i utgangspunkt ikke ville det akkurat der og da. I noen tilfeller er det det beste for alle parter, i andre ikke, det er dessverre risikoen man tar ved å ha sex.