Tullevilla
Flørter med forumet
En liten rettelse på når folk tester hjemme: Mente at kan teste 5 til 7 dager etter innsett. 
Min IVF dagbok 2025
- Trådstarter Tullevilla
- Opprettet
-
- Tags
- Ingen
Tullevilla
Flørter med forumet
12.juli 2025
I dag er det 8 dager siden innsett. Og 3 dager til blodprøve på Riksen. Jeg er sykt spent!
Har ikke helt klart og ikke ta en test, men var negativ og en sånn vanlig g-test fra make sure. Testet i går, men på kvelden. Veit det er tullete å gjøre det, og det kan fortsatt være både for tidlig og at jeg har lav HCG. Så jeg landet på at nå bare venter jeg til den der blodprøven, som gir mest sikkert svar. Så slipper jeg og tyde streker og stresse
Ellers er jeg veldig emosjonell om dagen, og har plutselig blitt sur på samboeren uten grunn, og jeg pleier å være lite kranglete. I tillegg klarer jeg ikke å gå så mye og lenge, får fort vibdt i korsryggen og lysken, og må ta en del pauser. Veldig irriterende når jeg vanligvis både trener og kan gå lange turer uten noe ubehag. Er visst helt vanlig bivirkninger av den Cyclogesten, og må bare si at jeg blir utrolig oppgitt over at den skal gi så like symptomer som en mulig graviditet kan gjøre.
I går syntes jeg også veldig synd på meg selv, for jeg er overbevist om at det ikke har blitt noe graviditet også skal jeg liksom late som at jeg er det. ikke kan jeg drikke en øl, må se på samboer kose seg med en i sommervarmen, og ikke kan jeg spise blåmuggost burger, som jeg hadde sykt lyst på i går! Så der sitter jeg og må unngå alt mulig også er det ikke sikkert jeg er gravid uansett. Også begynte jeg å kjenne på en sånn urettferdighet, for hvor mange av mine venner og familie har ikke blitt gravide naturlig og har både drukket og spist alt mulig før de fikk positiv test, eller hva med de som ikke en gang veit at de er gravide flere uker på vei? Men fordi vi tar IVF og styres medisinsk så skal vi leve som gravide også før vi vet om vi er det.. 
også hvis dette skulle ta flere år før det sitter, så blir det også veldig mange uker av livet der alt dreier seg om å leve riktig og gjøre alt rett, og jeg vet ikke om det er så sunt heller- at det kan skape stress som kanskje kan påvirke kroppens respons på å ta i mot egg. Hører jo om de som gir opp, og da sitter den plutselig. Det er kanskje noe i det å ikke være så perfekt, særlig for oss langtidsprøvere og som må ha hjelp i tillegg. Vi legger allerede så mye i dette med å bli gravide, og føler på en sånn utilstrekkelighet, så skal liksom leger legge ekstra føringer i tillegg på hva du kan og ikke kan, før man veit noe som helst..
Så ja, en del tanker i går kan man si.
Skal bli godt å bare få vite på tirsdag hva resultatet er, også har jeg bestilt meg en time til pedikyr uansett hvordan det går, så jeg kan enten feire eller trøste meg med litt pleie
.
Fortsettelse følger
I dag er det 8 dager siden innsett. Og 3 dager til blodprøve på Riksen. Jeg er sykt spent!
Har ikke helt klart og ikke ta en test, men var negativ og en sånn vanlig g-test fra make sure. Testet i går, men på kvelden. Veit det er tullete å gjøre det, og det kan fortsatt være både for tidlig og at jeg har lav HCG. Så jeg landet på at nå bare venter jeg til den der blodprøven, som gir mest sikkert svar. Så slipper jeg og tyde streker og stresse
Ellers er jeg veldig emosjonell om dagen, og har plutselig blitt sur på samboeren uten grunn, og jeg pleier å være lite kranglete. I tillegg klarer jeg ikke å gå så mye og lenge, får fort vibdt i korsryggen og lysken, og må ta en del pauser. Veldig irriterende når jeg vanligvis både trener og kan gå lange turer uten noe ubehag. Er visst helt vanlig bivirkninger av den Cyclogesten, og må bare si at jeg blir utrolig oppgitt over at den skal gi så like symptomer som en mulig graviditet kan gjøre.
I går syntes jeg også veldig synd på meg selv, for jeg er overbevist om at det ikke har blitt noe graviditet også skal jeg liksom late som at jeg er det. ikke kan jeg drikke en øl, må se på samboer kose seg med en i sommervarmen, og ikke kan jeg spise blåmuggost burger, som jeg hadde sykt lyst på i går! Så der sitter jeg og må unngå alt mulig også er det ikke sikkert jeg er gravid uansett. Også begynte jeg å kjenne på en sånn urettferdighet, for hvor mange av mine venner og familie har ikke blitt gravide naturlig og har både drukket og spist alt mulig før de fikk positiv test, eller hva med de som ikke en gang veit at de er gravide flere uker på vei? Men fordi vi tar IVF og styres medisinsk så skal vi leve som gravide også før vi vet om vi er det.. også hvis dette skulle ta flere år før det sitter, så blir det også veldig mange uker av livet der alt dreier seg om å leve riktig og gjøre alt rett, og jeg vet ikke om det er så sunt heller- at det kan skape stress som kanskje kan påvirke kroppens respons på å ta i mot egg. Hører jo om de som gir opp, og da sitter den plutselig. Det er kanskje noe i det å ikke være så perfekt, særlig for oss langtidsprøvere og som må ha hjelp i tillegg. Vi legger allerede så mye i dette med å bli gravide, og føler på en sånn utilstrekkelighet, så skal liksom leger legge ekstra føringer i tillegg på hva du kan og ikke kan, før man veit noe som helst..
Så ja, en del tanker i går kan man si.
Skal bli godt å bare få vite på tirsdag hva resultatet er, også har jeg bestilt meg en time til pedikyr uansett hvordan det går, så jeg kan enten feire eller trøste meg med litt pleie
.Fortsettelse følger
Tullevilla
Flørter med forumet
14.juli 2025
I dag har jeg gitt opp litt. Det går virkelig opp og ned, si. Jeg har ingen symptomer de siste par dagene, og veit ikke om det er fordi kroppen har begynt å vende seg til Cyclogest eller om det bare er psykisk. Uansett det hjalp ikke på når jeg likevel tok en ny test i dag på morgenen, den som skal fange opp HCG over 25. den var så blank man kan få det. Og jeg veit man ikke skal sammenligne seg med andre, men leser jo om de som tester positivt 11DPO og det er jeg i dag. Det er få som tester positivt seinere.. så jeg har bull trua på den dumme blodprøven i morgen, og at den skal fange opp noe HCG over 10ml..
Også fikk jeg beskjed at nok en god venninne er gravid, og jeg er selvfølgelig veldig glad på hennes vegne, og unner henne alt godt. Men ble for mye for meg nå, aldri reagert så kraftig før. Begynte å grine, og måtte ta meg skikkelig sammen før jeg svarte på meldingen. Det bare føles så urettferdig nå, og her har man prøvd så lenge, mens andre kan «bare» vli gravide like fort som de har bestemt seg for å starte prøvingen..
Også gruer jeg meg til å komme tilbake til jobb. En jobb jeg ikke lenger kjenner noe særlig glede over, og hjelper ikke når jeg står oppi det jeg gjør nå og samtidig jobber med barn.. blir for mye for meg har jeg kjent på en god stund..
Denne venninnen som også er kollega holdt meg gående og vært en kjempe støtte i denne prosessen. og blir på en måte enda mindre glede å skulle tilbake til jobb når hu og jeg tullet sammen om hvor gøy det hadde vært hvis begge ble gravide samtidig og kunne hatt perm samtidig. Så ja, jeg veit dette er barnslig og irrasjonelt, men måtte bare få ned de såre og vonde tankene nå. Så går dette også over, det har det gjort før i 1.5 år, så skal nok komme videre nå og.
Fy fader denne IVF reisen er ikke for pyser ass! Det er sikkert og visst..
I dag har jeg gitt opp litt. Det går virkelig opp og ned, si. Jeg har ingen symptomer de siste par dagene, og veit ikke om det er fordi kroppen har begynt å vende seg til Cyclogest eller om det bare er psykisk. Uansett det hjalp ikke på når jeg likevel tok en ny test i dag på morgenen, den som skal fange opp HCG over 25. den var så blank man kan få det. Og jeg veit man ikke skal sammenligne seg med andre, men leser jo om de som tester positivt 11DPO og det er jeg i dag. Det er få som tester positivt seinere.. så jeg har bull trua på den dumme blodprøven i morgen, og at den skal fange opp noe HCG over 10ml..
Også fikk jeg beskjed at nok en god venninne er gravid, og jeg er selvfølgelig veldig glad på hennes vegne, og unner henne alt godt. Men ble for mye for meg nå, aldri reagert så kraftig før. Begynte å grine, og måtte ta meg skikkelig sammen før jeg svarte på meldingen. Det bare føles så urettferdig nå, og her har man prøvd så lenge, mens andre kan «bare» vli gravide like fort som de har bestemt seg for å starte prøvingen..
Også gruer jeg meg til å komme tilbake til jobb. En jobb jeg ikke lenger kjenner noe særlig glede over, og hjelper ikke når jeg står oppi det jeg gjør nå og samtidig jobber med barn.. blir for mye for meg har jeg kjent på en god stund..
Denne venninnen som også er kollega holdt meg gående og vært en kjempe støtte i denne prosessen. og blir på en måte enda mindre glede å skulle tilbake til jobb når hu og jeg tullet sammen om hvor gøy det hadde vært hvis begge ble gravide samtidig og kunne hatt perm samtidig. Så ja, jeg veit dette er barnslig og irrasjonelt, men måtte bare få ned de såre og vonde tankene nå. Så går dette også over, det har det gjort før i 1.5 år, så skal nok komme videre nå og.
Fy fader denne IVF reisen er ikke for pyser ass! Det er sikkert og visst..
Føler med deg! Har kjent på alle de samme følelsene (bortsett fra å ikke trives på jobb) og de er helt vanlige når man sliter med infertilitet. Har selv en god venninne som ble gravid nå på andre prøveperiode og vi har snakket mye om prøvingen/ivf osv, kjenner at akkurat nå ønsker jeg å møte henne litt mindre. Men som du sier, det går over, det har det alltid gjort tidligere. Håper du får deg en positiv overraskelse i morgen da!
Jeg prøver å si til meg selv at det er helt naturlig å kjenne på de følelsene du sitter med, for jeg sitter med akkurat de samme selv.
Jeg er ikke under ivf, men startet prøvingen juni 2023. Fikk (første) positiv test tidlig april 2025, som viste seg å være exu = operasjon og fjerning av høyre eggleder. Fikk positiv test igjen nå i juni, men på torsdag fikk jeg bekreftet exu nr 2 og operasjon med fjerning av venstre eggleder.
Når jeg nå ser positive tester, så blir jeg rett og slett litt dårlig. Jeg blir bitter og sørger over min egen situasjon.
Jeg knakk sammen isted da jeg så på en serie der et par mest sannsynlig ikke kunne få egne barn, gikk inn for å adoptere og plutselig lyste testen positiv. Altså, det tålte jeg ikke
Oi, dette ble an lang avhandling om meg og mitt, men ville vise til at du ikke er alene om disse følelsene og det er helt naturlig
Tullevilla
Flørter med forumet
«Godt» vi er flere som kan kjenne på disse litt forbudte følelsene
Jeg håper det også vil gå veien for deg 
Tullevilla
Flørter med forumet
Jeg prøver å si til meg selv at det er helt naturlig å kjenne på de følelsene du sitter med, for jeg sitter med akkurat de samme selv.
Jeg er ikke under ivf, men startet prøvingen juni 2023. Fikk (første) positiv test tidlig april 2025, som viste seg å være exu = operasjon og fjerning av høyre eggleder. Fikk positiv test igjen nå i juni, men på torsdag fikk jeg bekreftet exu nr 2 og operasjon med fjerning av venstre eggleder.
Når jeg nå ser positive tester, så blir jeg rett og slett litt dårlig. Jeg blir bitter og sørger over min egen situasjon.
Jeg knakk sammen isted da jeg så på en serie der et par mest sannsynlig ikke kunne få egne barn, gikk inn for å adoptere og plutselig lyste testen positiv. Altså, det tålte jeg ikke
Oi, dette ble an lang avhandling om meg og mitt, men ville vise til at du ikke er alene om disse følelsene og det er helt naturlig
Det er bare fint at du deler og hjelper å vite at vi er flere som kjenner på disse tingeneJeg prøver å si til meg selv at det er helt naturlig å kjenne på de følelsene du sitter med, for jeg sitter med akkurat de samme selv.
Jeg er ikke under ivf, men startet prøvingen juni 2023. Fikk (første) positiv test tidlig april 2025, som viste seg å være exu = operasjon og fjerning av høyre eggleder. Fikk positiv test igjen nå i juni, men på torsdag fikk jeg bekreftet exu nr 2 og operasjon med fjerning av venstre eggleder.
Når jeg nå ser positive tester, så blir jeg rett og slett litt dårlig. Jeg blir bitter og sørger over min egen situasjon.
Jeg knakk sammen isted da jeg så på en serie der et par mest sannsynlig ikke kunne få egne barn, gikk inn for å adoptere og plutselig lyste testen positiv. Altså, det tålte jeg ikke
Oi, dette ble an lang avhandling om meg og mitt, men ville vise til at du ikke er alene om disse følelsene og det er helt naturlig
Jeg føler hirkelig med deg og det du har vært igjennom. Jeg har ikke opplevd lignende, og veldig trist å høre at du har måtte oppleve hele 2 runder med exu. Livet er ikke rettferdig når det blir sånn og sender deg masse gode tanker. Bare å lufte her hvis du trenger Tullevilla
Flørter med forumet
15.juli 2025
Testdag på riksen og fikk akkurat resultatet; negativ. Så da må jeg skutte på Coclygest (noe jeg synes er helt fint nå) også kan jeg melde fra når jeg får mensen om noen dager og avtale by tid for frysforsøk, innsett i naturlig syklus.
Det var verst i går, og hadde ikke helt trua etter negativ hjemmetest. Så i dag kjenner jeg litt mer på at nå veit jeg hvertfall og kan gå en liten pause igjen.
Det har vært litt spnn hele prøvetiden, vente tiden mellom EL og mens er verst, og jeg blir liksom alltid så oppslukt også så fort mensen kommer så går det egentlig greit igjen, for da veit jeg på en måte.
Uansett nå vil mensen komme om 2-4 dager sa de på Ullevål, så får vi ta det derfra.
Jeg kan dog endelig bade igjen- kjent litt på det i disse varme dager, så det blir fint! Og samboer har bestilt bord til oss på yndlings restauranten min, så da skal vi ut og kose oss litt i kveld, og blir garantert litt vin og øl
Så får vi satse på at det kanskje går ved neste forsøk
Testdag på riksen og fikk akkurat resultatet; negativ. Så da må jeg skutte på Coclygest (noe jeg synes er helt fint nå) også kan jeg melde fra når jeg får mensen om noen dager og avtale by tid for frysforsøk, innsett i naturlig syklus.
Det var verst i går, og hadde ikke helt trua etter negativ hjemmetest. Så i dag kjenner jeg litt mer på at nå veit jeg hvertfall og kan gå en liten pause igjen.
Det har vært litt spnn hele prøvetiden, vente tiden mellom EL og mens er verst, og jeg blir liksom alltid så oppslukt også så fort mensen kommer så går det egentlig greit igjen, for da veit jeg på en måte.
Uansett nå vil mensen komme om 2-4 dager sa de på Ullevål, så får vi ta det derfra.
Jeg kan dog endelig bade igjen- kjent litt på det i disse varme dager, så det blir fint! Og samboer har bestilt bord til oss på yndlings restauranten min, så da skal vi ut og kose oss litt i kveld, og blir garantert litt vin og øl
Så får vi satse på at det kanskje går ved neste forsøk
TakkDet er bare fint at du deler og hjelper å vite at vi er flere som kjenner på disse tingene
bare å sende pm også hvis du trenger å ventilere litt 
Koalabjørn
Forumet er livet
Marshmallows 2022
Stjerneskuddene 2024
✨Juniverse 2026✨
♡ Babymais2026 ♡
Uff, kjipt at den ikke satt15.juli 2025
Testdag på riksen og fikk akkurat resultatet; negativ. Så da må jeg skutte på Coclygest (noe jeg synes er helt fint nå) også kan jeg melde fra når jeg får mensen om noen dager og avtale by tid for frysforsøk, innsett i naturlig syklus.
Det var verst i går, og hadde ikke helt trua etter negativ hjemmetest. Så i dag kjenner jeg litt mer på at nå veit jeg hvertfall og kan gå en liten pause igjen.
Det har vært litt spnn hele prøvetiden, vente tiden mellom EL og mens er verst, og jeg blir liksom alltid så oppslukt også så fort mensen kommer så går det egentlig greit igjen, for da veit jeg på en måte.
Uansett nå vil mensen komme om 2-4 dager sa de på Ullevål, så får vi ta det derfra.
Jeg kan dog endelig bade igjen- kjent litt på det i disse varme dager, så det blir fint! Og samboer har bestilt bord til oss på yndlings restauranten min, så da skal vi ut og kose oss litt i kveld, og blir garantert litt vin og øl
Så får vi satse på at det kanskje går ved neste forsøk
er liksom litt ekstra kjipt når det er ivf og man vet at man har x antall forsøkk igjen på frys. Håper neste sitter Tullevilla
Flørter med forumet
16. juli 2025
I dag er en litt tung dag. Mistenker at brå seponering av cycligest i tillegg til mislykket forsøk har naturlig nok mye å si. Jeg har gått med en konstant gråt i halsen i hele dag og var på fysio for bekkenet, og da kom tårene. Aldri hatt sånn reaksjon på fysio før, så helt tydelig at her har jeg gått med ubevisste spenninger som nå løsnet. Og har grått ebda mer når jeg kom hjem. Det gjorde så godt å få det hele «ut».
Jeg har verdens beste kjæreste som er så omsorgsfull og lar meg være meg i dette her, og som gir meg en ekstra klem, og carter meg opp med middager og annet hygge for å komme igjennom. Han sier selv at han tar ett forsøk av gangen og blir skuffet, men sier samtidig at han går ikke gjennom alt jeg gjør med hormoner, UL og kjenner på kroppen så han føler at det er lettere for han og får vondt av meg. Og jeg tror det han beskriver er akkurat hva som blir forskjellen mellom menn og kvinner i IVF behandling, og glad han setter ord på det, samtidig som han gir det lille ekstra som jeg trenger som dame i en slik ufrivillig barnløshet prosess.
Det var veldig hyggelig i går, og vi kosa oss med god mat og drikke, og gjorde godt å kjenne på at jeg var litt fri igjen i går, uten at jeg måtte passe sånn på. Også skal det bli godt å komme i gang med trening igjen, for ja det er fint å gå turer, men det å få ventilert gjennom ordentlig trening hjelper meg alltid psykisk, så det har jeg savnet i denne perioden.
Også får jeg mensen snart og det hjelper sikkert også at kroppen får tilbake sin naturlige balanse, og forhåpentligvis er jeg mer ovenpå igjen til frysforsøk og ny runde med Cyclogest
I dag er en litt tung dag. Mistenker at brå seponering av cycligest i tillegg til mislykket forsøk har naturlig nok mye å si. Jeg har gått med en konstant gråt i halsen i hele dag og var på fysio for bekkenet, og da kom tårene. Aldri hatt sånn reaksjon på fysio før, så helt tydelig at her har jeg gått med ubevisste spenninger som nå løsnet. Og har grått ebda mer når jeg kom hjem. Det gjorde så godt å få det hele «ut».
Jeg har verdens beste kjæreste som er så omsorgsfull og lar meg være meg i dette her, og som gir meg en ekstra klem, og carter meg opp med middager og annet hygge for å komme igjennom. Han sier selv at han tar ett forsøk av gangen og blir skuffet, men sier samtidig at han går ikke gjennom alt jeg gjør med hormoner, UL og kjenner på kroppen så han føler at det er lettere for han og får vondt av meg. Og jeg tror det han beskriver er akkurat hva som blir forskjellen mellom menn og kvinner i IVF behandling, og glad han setter ord på det, samtidig som han gir det lille ekstra som jeg trenger som dame i en slik ufrivillig barnløshet prosess.
Det var veldig hyggelig i går, og vi kosa oss med god mat og drikke, og gjorde godt å kjenne på at jeg var litt fri igjen i går, uten at jeg måtte passe sånn på. Også skal det bli godt å komme i gang med trening igjen, for ja det er fint å gå turer, men det å få ventilert gjennom ordentlig trening hjelper meg alltid psykisk, så det har jeg savnet i denne perioden.
Også får jeg mensen snart og det hjelper sikkert også at kroppen får tilbake sin naturlige balanse, og forhåpentligvis er jeg mer ovenpå igjen til frysforsøk og ny runde med Cyclogest
Tullevilla
Flørter med forumet
Tusen takkUff, kjipt at den ikke satt
det er akkurat det, kjipt. Men heldigvis så har vi to på frys, så jeg slipper lang protokoll med det første
Godt å ha støtte og forståelse fra partner i vanskelige tider Ønsker dere all lykke i neste forsøk
Ønsker dere all lykke i neste forsøk
Høres ut som en flott mann!16. juli 2025
I dag er en litt tung dag. Mistenker at brå seponering av cycligest i tillegg til mislykket forsøk har naturlig nok mye å si. Jeg har gått med en konstant gråt i halsen i hele dag og var på fysio for bekkenet, og da kom tårene. Aldri hatt sånn reaksjon på fysio før, så helt tydelig at her har jeg gått med ubevisste spenninger som nå løsnet. Og har grått ebda mer når jeg kom hjem. Det gjorde så godt å få det hele «ut».
Jeg har verdens beste kjæreste som er så omsorgsfull og lar meg være meg i dette her, og som gir meg en ekstra klem, og carter meg opp med middager og annet hygge for å komme igjennom. Han sier selv at han tar ett forsøk av gangen og blir skuffet, men sier samtidig at han går ikke gjennom alt jeg gjør med hormoner, UL og kjenner på kroppen så han føler at det er lettere for han og får vondt av meg. Og jeg tror det han beskriver er akkurat hva som blir forskjellen mellom menn og kvinner i IVF behandling, og glad han setter ord på det, samtidig som han gir det lille ekstra som jeg trenger som dame i en slik ufrivillig barnløshet prosess.
Det var veldig hyggelig i går, og vi kosa oss med god mat og drikke, og gjorde godt å kjenne på at jeg var litt fri igjen i går, uten at jeg måtte passe sånn på. Også skal det bli godt å komme i gang med trening igjen, for ja det er fint å gå turer, men det å få ventilert gjennom ordentlig trening hjelper meg alltid psykisk, så det har jeg savnet i denne perioden.
Også får jeg mensen snart og det hjelper sikkert også at kroppen får tilbake sin naturlige balanse, og forhåpentligvis er jeg mer ovenpå igjen til frysforsøk og ny runde med Cyclogest
For min del hjelper det alltid å gråte/være forbanna et par dager og så gå videre med livet.
Kan jeg spørre hvorfor du ikke har trent hvis du egentlig ønsker det?
Tullevilla
Flørter med forumet
Fikk beskjed at jeg bare skulle gå turer pga fare for eggvridning. Så har ikke turt å trene.
Tullevilla
Flørter med forumet
26.juli 2025
Mensen/bortfallsblødning kom den 18. juli og varte som vanlig, men med veldig lite menskramper
Men en ting jeg ikke var forberedt på og som ikke OUS nevner, er hva som skjer etter alle hormonene skal stabiliseres igjen. For det er visst helt vanlig med ekstrem fatigue, hetetokter og også svimmelhet. Jeg trodde jeg var blitt skikkelig syk, men når jeg søkte opp hva som skjer etter IVF på engelske forskningsrapporter så forstår jeg hvorfor jeg har følt meg helt elendig denne uka. Og det gir jo veldig mening, kroppen har virkelig fått kjørt seg gjennom lang protokoll og forstår derfor også hvorfor klinikken vil vente en syklus før man starter med innsett ved frysforsøk, og hvorfor de vil vente enda litt lenger dersom man ikke får noen på frys og må på en ny runde med lang protokoll. Altså, jeg blir så oppgitt over at det offentlige ikke nevner noe om dette, men at jeg må finne ut sjøl, eller fly til fastlege som ikke har spesialisering på dette.
Ellers blir vi satt opp til fryseforsøk i naturlig syklus i uke 40, og jeg må teste for eggløsning neste syklus og hvis den ikke dukker opp så må jeg si fra, er visst ikke uvanlig med kluss i syklusen etter IVF. Men vi satser på fryseforsøk i september, jeg skal melde fra om mens til helsenorge, også starte testing etter eggløsning med clearblue digital rosa, på syklus dag 9. de setter visst inn egg 3-5 dager etter positiv eggløsningstest (avhengig hvor lenge egget ble dyrket før frys). Så da får vi bare vente til da, men inellomtiden fortsetter vi prøvingen her hjemme og nyter også denne pausen fra alle kunstige hormoner så håper jeg at jeg blir mer meg selv fremover, for akkurat nå føles denne «ferien» å ha blitt lite avslappende og aktiv som jeg ønsket. Men da vet jeg til eventuelle ny runde med lang protokoll..,
Mensen/bortfallsblødning kom den 18. juli og varte som vanlig, men med veldig lite menskramper
Men en ting jeg ikke var forberedt på og som ikke OUS nevner, er hva som skjer etter alle hormonene skal stabiliseres igjen. For det er visst helt vanlig med ekstrem fatigue, hetetokter og også svimmelhet. Jeg trodde jeg var blitt skikkelig syk, men når jeg søkte opp hva som skjer etter IVF på engelske forskningsrapporter så forstår jeg hvorfor jeg har følt meg helt elendig denne uka. Og det gir jo veldig mening, kroppen har virkelig fått kjørt seg gjennom lang protokoll og forstår derfor også hvorfor klinikken vil vente en syklus før man starter med innsett ved frysforsøk, og hvorfor de vil vente enda litt lenger dersom man ikke får noen på frys og må på en ny runde med lang protokoll. Altså, jeg blir så oppgitt over at det offentlige ikke nevner noe om dette, men at jeg må finne ut sjøl, eller fly til fastlege som ikke har spesialisering på dette.
Ellers blir vi satt opp til fryseforsøk i naturlig syklus i uke 40, og jeg må teste for eggløsning neste syklus og hvis den ikke dukker opp så må jeg si fra, er visst ikke uvanlig med kluss i syklusen etter IVF. Men vi satser på fryseforsøk i september, jeg skal melde fra om mens til helsenorge, også starte testing etter eggløsning med clearblue digital rosa, på syklus dag 9. de setter visst inn egg 3-5 dager etter positiv eggløsningstest (avhengig hvor lenge egget ble dyrket før frys). Så da får vi bare vente til da, men inellomtiden fortsetter vi prøvingen her hjemme og nyter også denne pausen fra alle kunstige hormoner
så håper jeg at jeg blir mer meg selv fremover, for akkurat nå føles denne «ferien» å ha blitt lite avslappende og aktiv som jeg ønsket. Men da vet jeg til eventuelle ny runde med lang protokoll..,Tullevilla
Flørter med forumet
5. september 2025
Lenge siden jeg har skrevet her nå. Jeg har hatt det ganske tøft etter mislykket forsøket. Det er nok en kombinasjon med IVF og også jobbsituasjonen min. Også er man forskjellig med hva man mestrer av motstand samtidig. Jeg har hatt den samme jobben nå i 13 år, byttet stilling innenfor feltet noen ganger pga arbeidsbelastning og stress samt kritikkverdig forhold. Jeg har alltid sett på jobben som noe veldig viktig og nesten til tider en del av meg/ identitet der jeg har jobbet utrettelig òg fått mye ansvar. Men nå er det som om jeg har fått en «vekker» som følge av IVF og hva som er meningen med livet. Jeg har også fått noe krøll på syklusen min etter lang protokoll og mislykket fersk forsøket, som er vanlig, men som har gjort at jeg er emosjonell utmatta og mentalt overbelastet. En dårlig kombo når jeg jobber med mennesker i rkise og skal være stødig på alle måter. Jeg merket jo før jeg begynte med IVF i juli at jeg var allerede ganske lei og sliten av alle krav og nye føringer i jobben og ingen av oss visste hva vi gjorde eller skulle gjøre. Det har vært ekstremt krevende og vi har hatt for lite ressurser over tid også før folk ble syke eller sluttet. Og sånn har det vel alltid vært i denne bransjen. Men nå har det liksom toppet seg helt. Vi er underbemannet og vært det lenge, og jeg trives på mange måter også fordi jeg har fine kolleger og en god sjef. Men jeg er metta på problemer og jobbe med flere roller og aldri noen som er fornøyd. Jeg ønsker ikke å di hva slags jobb jeg har, av ulike grunner.
I forrige uke gikk det i ball for meg. Jeg slet med å sove, konstant uro, og stress med alt som skulle gjøres i mine oppgaver men også i fravær av andre.var svimmel og uvel hver dag, men tenkte dette går over bare jeg kommer meg igjennom disse to ukene nå. Og jeg skulle innom legen for å ta noen prøver på mandagen, men knakk fullstendig sammen når legen spurte meg hvordan jeg har deg om dagen. Plutselig klarte jeg ikke lenger å holde meg og ta meg sammen som før. Alt bare datt ut, både med IVF og alt jeg står i og at jeg ikke klarer å se løsning på noe nå.
Legen sykemeldte meg og ba meg om å få jobb på avstand og gjøre hyggelige ting for meg. Hu var bekymret for at hvis dette stresset fortsetter så ville det også kunne ha negativ innvirkning på vår IVF som er en påkjenning i seg selv. Det satt langt inne å ta i mot den sykemeldingen, men jeg ble også enormt lettet. Lettet fordi jeg fikk snakket med en fagperson som forstod, og som fratok meg ansvaret jeg har kjent på så lenge, og selv om jeg har dårlig samvittighet for kolleger som nå må ta mine oppgaver i tillegg til allerede andre sykmeldte, så fikk jeg en enorm vekker. Jeg har viet livet til denne jobben, jeg har alltid prestert høyt og stått på og aldri fått klager på mitt arbeid. Men jeg skjønner at kroppen ikke klarer å holde det samme tempoet lenger, og er nok også pga hormonene som er på bærtur etter første forsøket. Men nå som jeg er nede for telling for en gangs skyld, så har jeg opplevd også motstand fra min leder for første gang, den samtalen når jeg sa jeg var syk, den unner jeg ingen, men jeg føler også at det gav meg den siste tuppet i rumpa til å ta grep. Og jeg forstår så inderlig godt den situasjonen leder også er i nå med mange sykemeldte og arbeidsoppgaver som må fordeles. Men samtidig får jeg også en slags bekreftelse på at jeg må videre. Jobben tar mer enn den gir meg, og har nok gjort det altfor lenge
. Og som legen min sa «du skal ha et liv utenom nå, du skal gjennom noe av det viktigste og største -ønske om barn, og jobben du har hatt og har nå er altfor krevende». Så jeg innser for første gang at jeg har faktisk et valg, noe jeg kan styre i det ukontrollerte IVF prosessen- jeg kan bytte jobb.
For er det noe denne prosessen til nå har lært meg, så er det at dette kan ta tid og jeg må leve normalt til tross for. Det er både skummelt og fint på samme tid og ha kommet til den erkjennelsen, livet er mer enn jobben. Jobben definere meg ikke lenger. Og hvis jeg skulle bli gravid mens jeg søker eller får meg ny jobb så er det greit og lov, fordi jeg vil ha et liv og en helse som ikke ødelegger meg fullstendig og som gjør at jeg kan ha overskudd til å være en forelder når jeg kommer hjem- den dagen vi har barn. Og hvis ikke det går den veien med barn som vi ønsker, så har jeg i det minste en jobb som får være kun jobb, men en fritid der jeg har glede utenom. Så jeg er takknemlig for at jeg har kommet hit tross mislykket forsøk, fordi jeg har våknet nå, og vil ha noe mer i livet uansett barn eller ikke.
Så håper jeg alt jeg har for at min leder vil forstå når jeg eventuelt får en ny jobb og jeg får forklart at dette handler ikke om h*n men handler om at jeg skal ha god helse og tid til annet og jeg er moden for noe nytt.
Så, jeg har søkt ny jobb i dag, det dukket opp en stilling som bare «snakket til meg», og jeg vet ikke om jeg får den, men det gjorde godt å kjenne at jeg prøver å komme meg videre og ta valg for meg selv, og ikke at jeg «skal bare vente til jeg har fått barn og søke da» som var planen min, for jeg kan ikke utsette meg selv for noe som ikke lenger er bra for meg.
Kjipt er det jo fordi jeg begynte der for ett år siden, men vi har også mistet mange på veien både til sykefravær og oppsigelser, og jeg er lei av å begrense meg selv for å bare skulle holde ut når jeg ikke har det bra, og samboeren og andre nære merker det. Jeg bare kjenner at dette er det riktige å gjøre nå, og det vil gå bra på en eller annen måte
Ellers skal vi ha første frys forsøk i slutten av september hvis jeg får tilbake eggløsning. Har ikke testet for EL etter mislykket forsøk i juli, trengte en fullstendig pause fra all fokuset på det. Men vi har slappet av, og kost oss og sexen har vært bedre enn noen gang, så vi prøver imellom forsøkene uten at det blir press. Jeg skal melde fra om mens nå i september, også håper jeg vi får et vellykket forsøk denne gangen. Jeg tror og håper at jeg vil takle dette bedre også ved å bytte jobb, sånn at jeg kan ha en fin balanse med begge deler.
Jeg er hvert fall glad for at jeg har en lege som evner å møte meg som et menneske og som ser livssituasjonen min, og gir meg pause når jeg ikke klarer det selv akkurat nå. Også håper jeg at jeg får annen jobb som blir bare en jobb, og gir energi til å fokusere på de viktige tingene i livet.
Fortsettelse følger.
Lenge siden jeg har skrevet her nå. Jeg har hatt det ganske tøft etter mislykket forsøket. Det er nok en kombinasjon med IVF og også jobbsituasjonen min. Også er man forskjellig med hva man mestrer av motstand samtidig. Jeg har hatt den samme jobben nå i 13 år, byttet stilling innenfor feltet noen ganger pga arbeidsbelastning og stress samt kritikkverdig forhold. Jeg har alltid sett på jobben som noe veldig viktig og nesten til tider en del av meg/ identitet der jeg har jobbet utrettelig òg fått mye ansvar. Men nå er det som om jeg har fått en «vekker» som følge av IVF og hva som er meningen med livet. Jeg har også fått noe krøll på syklusen min etter lang protokoll og mislykket fersk forsøket, som er vanlig, men som har gjort at jeg er emosjonell utmatta og mentalt overbelastet.
En dårlig kombo når jeg jobber med mennesker i rkise og skal være stødig på alle måter. Jeg merket jo før jeg begynte med IVF i juli at jeg var allerede ganske lei og sliten av alle krav og nye føringer i jobben og ingen av oss visste hva vi gjorde eller skulle gjøre. Det har vært ekstremt krevende og vi har hatt for lite ressurser over tid også før folk ble syke eller sluttet. Og sånn har det vel alltid vært i denne bransjen. Men nå har det liksom toppet seg helt. Vi er underbemannet og vært det lenge, og jeg trives på mange måter også fordi jeg har fine kolleger og en god sjef. Men jeg er metta på problemer og jobbe med flere roller og aldri noen som er fornøyd. Jeg ønsker ikke å di hva slags jobb jeg har, av ulike grunner.I forrige uke gikk det i ball for meg. Jeg slet med å sove, konstant uro, og stress med alt som skulle gjøres i mine oppgaver men også i fravær av andre.var svimmel og uvel hver dag, men tenkte dette går over bare jeg kommer meg igjennom disse to ukene nå. Og jeg skulle innom legen for å ta noen prøver på mandagen, men knakk fullstendig sammen når legen spurte meg hvordan jeg har deg om dagen. Plutselig klarte jeg ikke lenger å holde meg og ta meg sammen som før. Alt bare datt ut, både med IVF og alt jeg står i og at jeg ikke klarer å se løsning på noe nå.
Legen sykemeldte meg og ba meg om å få jobb på avstand og gjøre hyggelige ting for meg. Hu var bekymret for at hvis dette stresset fortsetter så ville det også kunne ha negativ innvirkning på vår IVF som er en påkjenning i seg selv. Det satt langt inne å ta i mot den sykemeldingen, men jeg ble også enormt lettet. Lettet fordi jeg fikk snakket med en fagperson som forstod, og som fratok meg ansvaret jeg har kjent på så lenge, og selv om jeg har dårlig samvittighet for kolleger som nå må ta mine oppgaver i tillegg til allerede andre sykmeldte, så fikk jeg en enorm vekker. Jeg har viet livet til denne jobben, jeg har alltid prestert høyt og stått på og aldri fått klager på mitt arbeid. Men jeg skjønner at kroppen ikke klarer å holde det samme tempoet lenger, og er nok også pga hormonene som er på bærtur etter første forsøket. Men nå som jeg er nede for telling for en gangs skyld, så har jeg opplevd også motstand fra min leder for første gang, den samtalen når jeg sa jeg var syk, den unner jeg ingen, men jeg føler også at det gav meg den siste tuppet i rumpa til å ta grep. Og jeg forstår så inderlig godt den situasjonen leder også er i nå med mange sykemeldte og arbeidsoppgaver som må fordeles. Men samtidig får jeg også en slags bekreftelse på at jeg må videre. Jobben tar mer enn den gir meg, og har nok gjort det altfor lenge
. Og som legen min sa «du skal ha et liv utenom nå, du skal gjennom noe av det viktigste og største -ønske om barn, og jobben du har hatt og har nå er altfor krevende». Så jeg innser for første gang at jeg har faktisk et valg, noe jeg kan styre i det ukontrollerte IVF prosessen- jeg kan bytte jobb.For er det noe denne prosessen til nå har lært meg, så er det at dette kan ta tid og jeg må leve normalt til tross for. Det er både skummelt og fint på samme tid og ha kommet til den erkjennelsen, livet er mer enn jobben. Jobben definere meg ikke lenger. Og hvis jeg skulle bli gravid mens jeg søker eller får meg ny jobb så er det greit og lov, fordi jeg vil ha et liv og en helse som ikke ødelegger meg fullstendig og som gjør at jeg kan ha overskudd til å være en forelder når jeg kommer hjem- den dagen vi har barn. Og hvis ikke det går den veien med barn som vi ønsker, så har jeg i det minste en jobb som får være kun jobb, men en fritid der jeg har glede utenom. Så jeg er takknemlig for at jeg har kommet hit tross mislykket forsøk, fordi jeg har våknet nå, og vil ha noe mer i livet uansett barn eller ikke.
Så håper jeg alt jeg har for at min leder vil forstå når jeg eventuelt får en ny jobb og jeg får forklart at dette handler ikke om h*n men handler om at jeg skal ha god helse og tid til annet og jeg er moden for noe nytt.
Så, jeg har søkt ny jobb i dag, det dukket opp en stilling som bare «snakket til meg», og jeg vet ikke om jeg får den, men det gjorde godt å kjenne at jeg prøver å komme meg videre og ta valg for meg selv, og ikke at jeg «skal bare vente til jeg har fått barn og søke da» som var planen min, for jeg kan ikke utsette meg selv for noe som ikke lenger er bra for meg.
Kjipt er det jo fordi jeg begynte der for ett år siden, men vi har også mistet mange på veien både til sykefravær og oppsigelser, og jeg er lei av å begrense meg selv for å bare skulle holde ut når jeg ikke har det bra, og samboeren og andre nære merker det. Jeg bare kjenner at dette er det riktige å gjøre nå, og det vil gå bra på en eller annen måte
Ellers skal vi ha første frys forsøk i slutten av september hvis jeg får tilbake eggløsning. Har ikke testet for EL etter mislykket forsøk i juli, trengte en fullstendig pause fra all fokuset på det. Men vi har slappet av, og kost oss og sexen har vært bedre enn noen gang, så vi prøver imellom forsøkene uten at det blir press. Jeg skal melde fra om mens nå i september, også håper jeg vi får et vellykket forsøk denne gangen. Jeg tror og håper at jeg vil takle dette bedre også ved å bytte jobb, sånn at jeg kan ha en fin balanse med begge deler.
Jeg er hvert fall glad for at jeg har en lege som evner å møte meg som et menneske og som ser livssituasjonen min, og gir meg pause når jeg ikke klarer det selv akkurat nå. Også håper jeg at jeg får annen jobb som blir bare en jobb, og gir energi til å fokusere på de viktige tingene i livet.
Fortsettelse følger.
Tullevilla
Flørter med forumet
17. september
Syklusdag 30 og fortsatt ingen mens! Jeg blir gal!
Det er virkelig rot i systemet nå. Fikk mensen som normalt etter mislykket forsøk i juli. Også andre mens fikk jeg syklusdag 30. jeg pleier å ha 28 dager helt på klokka. Men at det skal gå over 30 dager den måneden vi faktisk skal i gang med fryseforsøk, det er jo til å le av!
Jeg har ikke testet etter eggløsning denne gangen fordi jeg orket ikke alt fokuset og ble stressa. Men burde sikkert ha gjort det likevel for når mensen lar vente på seg så begynner jeg jo å lure på om 1. er jeg gravid naturlig eller 2. hopper jeg over en syklus fordi jeg ikke fikk eggløsning… Jeg venter noen dager til så sender jeg melding på helsenorge. Håper vi ikke må utsette prosessen helt til neste syklus, men har ikke noe valg hvis må det.
Ellers er jeg sykemeldt fortsatt og med emosjonell ustabilitet nå så er det nydelig å være min samboer kan jeg si. Stakkars kjæresten min. Jeg er hormonell monster, ikke vært sånn siden ungdommen! Gråter for den minste ting, føler livet er urettferdig på alle måter og tåler ingen motstand eller stress, også har jeg fått kviser som jeg ikke har sett snurten av siden jeg var 17 år! Mangler bare tannregulering nå så er vi rett tilbake
Han fortjener en gullmedalje for å holde ut med meg nå. Jeg er heldig med han.
Jeg har konstant uro innvendig og sliter med en slags angst, og jeg kan ikke jobbe nå uansett om jeg ville, for jeg klarer ikke å hjelpe noen, heller ikke meg selv akkurat nå. Også har jeg en leder som vet om prosessen og vært støttende helt til jeg ble sykemeldt igjen. Og jeg gruer meg til å ringe og si jeg blir sykemeldt videre, for eneste hu bryr seg om nå er å få jobben til og gå rundt. Mens jeg skulle gjerne ha jobbet og ikke stått i det her nå. selv om jeg ikke har det bra i jobben, for jeg vet ikke hva som er hva nå, om det er hormonene som styrer trivselen på jobb, om det er IVF og det å stå i uavklart situasjon ifbm det over tid, eller om det er arbeidsbelastningen, eller en kombo av alle 3. men jeg kjenner jeg er utslitt av motstand og krav, og at alle skal mene noe, alle skal tenke sitt om min IVF situasjon, men som ikke helt kan forstå når man ikke er der selv. Også i stedet for litt støtte nå selv om min sykemelding kommer på toppen av andres, så må jeg bruke krefter på motstand der også, å forklare for sjefen hvorfor jeg ikke mestrer livet som en voksen selvstendig kvinne akkurat nå
Jeg skulle ønske det var mer støtte i det offentlige IVF på hva dette kan gjøre med psyken og hormoner og ikke bare fokus på situasjonen når du er inne til selve behandlingen.. og hadde jeg hatt råd så hadde vi nok heller gått privat, både med tidsbesparelsen men også oppfølgingen en får inkludert. «Norge trenger flere barn» sier de, men hva gjør de for at det skal være mulig for folk flest sin økonomi og offentlige sin kapasitet?
Uansett, jeg håper mensen kommer om et par dager nå så jeg kan melde fra og at vi får satt inn et frys forsøk. Og kanskje blir jeg mer stabil igjen, for nå føler jeg meg ikke som meg selv på noen som helst måte og det er svært ubehagelig og slitsomt.
Men likevel mener jeg fortsatt at IVF er verdt det, jeg vil ikke sitte som gammel og angre på at vi ikke prøvde, så hvis det her er prisen for å få barneønske oppfylt så står jeg i det, om så jeg må ta noen pauser underveis med sykemelding og hormoner fra helvete. Men det er ikke for pyser, det er aikkert og visst. Så jeg skal forsøke å vær snill med meg selv som alle mine nærmeste viser mot meg, og jeg heier på alle i denne prosessen. Vi er tøffe!
Satser på bedre tider og at dette også vil ordne seg. Enten går det bra ellers går det jo over, eller noe spnt som sies.
Fortsettelse følger
Syklusdag 30 og fortsatt ingen mens! Jeg blir gal!
Det er virkelig rot i systemet nå. Fikk mensen som normalt etter mislykket forsøk i juli. Også andre mens fikk jeg syklusdag 30. jeg pleier å ha 28 dager helt på klokka. Men at det skal gå over 30 dager den måneden vi faktisk skal i gang med fryseforsøk, det er jo til å le av! Jeg har ikke testet etter eggløsning denne gangen fordi jeg orket ikke alt fokuset og ble stressa. Men burde sikkert ha gjort det likevel for når mensen lar vente på seg så begynner jeg jo å lure på om 1. er jeg gravid naturlig eller 2. hopper jeg over en syklus fordi jeg ikke fikk eggløsning… Jeg venter noen dager til så sender jeg melding på helsenorge. Håper vi ikke må utsette prosessen helt til neste syklus, men har ikke noe valg hvis må det.
Ellers er jeg sykemeldt fortsatt og med emosjonell ustabilitet nå så er det nydelig å være min samboer kan jeg si. Stakkars kjæresten min. Jeg er hormonell monster, ikke vært sånn siden ungdommen! Gråter for den minste ting, føler livet er urettferdig på alle måter og tåler ingen motstand eller stress, også har jeg fått kviser som jeg ikke har sett snurten av siden jeg var 17 år! Mangler bare tannregulering nå så er vi rett tilbake
Han fortjener en gullmedalje for å holde ut med meg nå. Jeg er heldig med han. Jeg har konstant uro innvendig og sliter med en slags angst, og jeg kan ikke jobbe nå uansett om jeg ville, for jeg klarer ikke å hjelpe noen, heller ikke meg selv akkurat nå. Også har jeg en leder som vet om prosessen og vært støttende helt til jeg ble sykemeldt igjen. Og jeg gruer meg til å ringe og si jeg blir sykemeldt videre, for eneste hu bryr seg om nå er å få jobben til og gå rundt. Mens jeg skulle gjerne ha jobbet og ikke stått i det her nå. selv om jeg ikke har det bra i jobben, for jeg vet ikke hva som er hva nå, om det er hormonene som styrer trivselen på jobb, om det er IVF og det å stå i uavklart situasjon ifbm det over tid, eller om det er arbeidsbelastningen, eller en kombo av alle 3. men jeg kjenner jeg er utslitt av motstand og krav, og at alle skal mene noe, alle skal tenke sitt om min IVF situasjon, men som ikke helt kan forstå når man ikke er der selv. Også i stedet for litt støtte nå selv om min sykemelding kommer på toppen av andres, så må jeg bruke krefter på motstand der også, å forklare for sjefen hvorfor jeg ikke mestrer livet som en voksen selvstendig kvinne akkurat nå
Jeg skulle ønske det var mer støtte i det offentlige IVF på hva dette kan gjøre med psyken og hormoner og ikke bare fokus på situasjonen når du er inne til selve behandlingen.. og hadde jeg hatt råd så hadde vi nok heller gått privat, både med tidsbesparelsen men også oppfølgingen en får inkludert. «Norge trenger flere barn» sier de, men hva gjør de for at det skal være mulig for folk flest sin økonomi og offentlige sin kapasitet?
Uansett, jeg håper mensen kommer om et par dager nå så jeg kan melde fra og at vi får satt inn et frys forsøk. Og kanskje blir jeg mer stabil igjen, for nå føler jeg meg ikke som meg selv på noen som helst måte og det er svært ubehagelig og slitsomt.
Men likevel mener jeg fortsatt at IVF er verdt det, jeg vil ikke sitte som gammel og angre på at vi ikke prøvde, så hvis det her er prisen for å få barneønske oppfylt så står jeg i det, om så jeg må ta noen pauser underveis med sykemelding og hormoner fra helvete. Men det er ikke for pyser, det er aikkert og visst. Så jeg skal forsøke å vær snill med meg selv som alle mine nærmeste viser mot meg, og jeg heier på alle i denne prosessen. Vi er tøffe!
Satser på bedre tider og at dette også vil ordne seg. Enten går det bra ellers går det jo over, eller noe spnt som sies.
Fortsettelse følger
Tuuli
Flørter med forumet
Gjer ikkje ivf men har prøvd I 2,5 år og føler akkurat det samme når andre blir gravid. Dei eg kjenner blir gravid med uhell og tar bort om det ikkje passer for dem akkurat I det øyeblikket og eg grin bare eg ser gravide rundt om.