Camah
Forelsket i forumet
Tenkte jeg skulle fortelle min historie fra fødselen og fram til nå.
Jeg er fremdeles på sykehuset, eller, jeg har blitt lagt inn igjen. Har hvert her over en uke nå.
Jeg skulle på overtidskontroll tirsdag 6 nov og ble nok lagt inn for å få ting til å skje.
Men så mandag 5 nov i 20.00 tiden så begynte jeg å få rier. Akkurat når vi skulle ut til mamma å spise kveldsmat etter en dag med mye rydding og styring i hus.
Riene kom ofte med gjevne mellomrom hele tiden så vi var ikke der lenge før vi reiste hjem igjen og ringte føden. Joda vi måtte bare komme. VI kom in til flekkefjord sykehus i 23.00 tiden og da hadde jeg 3 cm åpning og jeg fikk tildelt fødestue. Der satt jeg litt til jeg fant ut at jeg ville prøve å sitte i badekar. Det syns jeg var litt deilig så satt der litt. Men jeg ble så varm at jeg orket ikke så lenge, så da bar det inn på fødestuen igjen. Der fikk jeg smertestilende. Jeg husker ikke hva det heter, men fikk det gjevnlig gjennom en kanyle i hånden. (ikke drypp, men de sprøytet det inn) Det skulle ta litt av toppene på riene og jeg syns det hjalp litt og jeg fikk slappet godt av mellom riene.
Kl 02.00 hadde jeg 5 cm åpning. Jeg følte tiden gikk seint, men alikevel ikke. [:)]
I 05.00 tiden hade jeg 9 cm åpning. Det var bare en liten "kant" igjen som de prøvde å strekke men det var ikke så lett. (FY så vondt det var!!!) I halv 7 tiden begynte jeg å kjenne at pressriene begynnte, men han var ikke langt nok nede i bekkenet så jeg fikk ikke presse så jeg ikke skulle bli så utslitt.Så jeg prøvde å stå med prekestolen og bevege på hoftenen når jeg hadde rier for å få han lenger ned. FY så vanskelig det var, ble liksom helt "låst" når jeg fikk rier. Ihalv 8 tiden beggynte jeg å presse for det var så vondt å la være, og det var deilig. Jeg prøvde å ligge som vanlig men jeg hadde hele tiden sinnsyke tak i korsryggen så jeg fikk ikke til å presse for det gjorde så vondt. SÅ da var det opp på alle fire over en sakkosekk, men det fungerte ikke så lenge det heller. Pressriene begynnte å dabbe litt av i effekten så jeg ble satt på drypp for å hjelpe til. og jeg ble plassert på en fødestol. Det var deilig. Kjente ikke smertene i ryggen når jeg kunne sitte sånn.
På en pressride fikk jeg presset han ned til åpningen slik at hodet stakk ut. Men så måtte jeg stoppe. Fy "¤)("&* å vondt det var. Jeg fikk ikke presse ut hele hodet for det var så lang tid mellom riene, så da hadde han blitt hengene så lenge. så hodet hans presset i åpningen. Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Men endelig fikk jeg presse og da kom han. Sander kom til verden 08.56. Han veide 3875g og ar 51 lang og 36 rundt hodet.
Fostervannet var misfarget og han hadde drukket en del av det så jeg fikk ikke holde han med en gang for han måtte undersøkes først. Men jeg fikk holde han når jeg fikk karet meg opp i sengen igjen for å bli sydd. Det var noe innvendig sying men ellers ikke noe å bry seg om. Men at en ikke kjenner at en blir sydd stemmer ikke for meg. Jeg var så sår nedentil at jeg fikk vondt hver gang navlestrengen kom borti en av sidene på vei oppi senga, og når hun undersøkte hvor mye som skulle sys så vrælte jeg.
Jeg fikk bedøvelse når hun skulle sy, men jeg var så sår at det var vondt alt. [:(]
Det var også vondt når hun trykket på magen og drog for å få ut korkaka.
Men men. VI overlevde det. [;)]
Derreter ble jeg en uke på sykehuset. Sander ville ikke ta pupp og gjorde ikke så mye annet enn å hyle. Han søkte og lette og var helt med, men skjønnte ikke helt hva han skulle med den. [;)] Jeg fikk feber og var dårlig, men det var ingen infeksjon, og jeg ble frisk igjen. Når vi endelig fikk en liten dreis på en ammingen så dro vi hjem og det var deilig. (savnet den snora jeg kunne dra i og de pleierene kom løpende [8D]) Vi kom hjem på tirsdagen uka etter. Men fredag samme uke så begynte jeg å få vondt i hodet. På lørdagen så fikk jeg et så økende trykk at jeg trodde jeg skulle stryke med. Det varte bare et par minutter. Vi dro da på legevakta. Og han var i tvil om jeg skulle sendes til sykehuset eller ikke. FIkk da beskjed om at det kunne være akkut migrene knyttet til hormonene, men ville jeg skulle komme på kontroll morgenen etter.
Morgenen etter våknet jeg i halv 9 tiden med sykt trykk i hodet og denne gangen gav det seg ikke. Vi gikk da til legevakten igjen som sendte oss til akuttmottaket i kr. sand.
Der ble jeg sendt til CT Scanning som viste at jeg har fått blodpropp på hjernen.
SÅ jeg ble proppet meg morfin og blodfortynnede medisiner. Endelig. Det var noe jeg hadde vrælt om en stund. Makan til vondt håper jeg at jeg ikke opplever igjen. Da føder jeg heller uten smertelindring.
De første dagene sov jeg meg mest igjennom. Var så gåen av smertene jeg hadde i hodet hele tiden at jeg ikke orket noe. Smertene resulterte også i at jeg kastet opp hele tiden. Så de første 5 dagene fikk jeg ikke spist noe, og fikk intravenøst. På fredag var første dagen jeg fikk beholde noe jeg spiste eller drakk, og første dagen jeg fikk se Sander igjen. Det var deilig å få se han. Men da gikk det faktisk opp for meg hvor galt det kunne gått og fikk veldig angst.
Jeg blir helt frisk igjen. Jeg hadde noe flaks oppi det hele.
Det er i venesystemet ut av hjernen jeg fikk (faktisk) blodpropper (i flertall). så jeg fikk nok av oksygenrikt blod inn men det kom seg ikke like lett ut igjen. Hadde det hvert andre veien er det ikke godt å si hva som hadde skjedd og om jeg hadde klart det uten varige mèn.
Legene sier at de fortettningene som blodet ikke klarer å bryte seg igjennom blir der for alltid men at blodet finner seg en annen vei i stede. Det kan ta opp til 2-6 mnd.
Det er faktisk vanlig at man kan få blodpropp etter en fødsel, men som regel havner det i benet eller bekkenet osv. Det er skjeldent den havner i hodet. (Typisk meg [8D] )
Så nå sitter jeg har med lapp for det ene øyet. Jeg sliter litt med dobbeltsyn pga trykket på hjerner presser på synsnerva, og for at jeg skal se rett på jeg dekke til det ene øyet.
Venter nå bare på at de skal bli fornøyd med dosen på blodfortynnende o blodet mitt før jeg blir send hjem. De trodde jeg kunne komme hjem til uka, så da håper jeg det.
Håper ikke dette ble veldig rotete fortalt, blir fort sliten i hodet så må nok snart finne veien til rommet igjen. Men ville bare fortelle dere hvor jeg var blitt av hen.
Kos dere.
Jeg er fremdeles på sykehuset, eller, jeg har blitt lagt inn igjen. Har hvert her over en uke nå.
Jeg skulle på overtidskontroll tirsdag 6 nov og ble nok lagt inn for å få ting til å skje.
Men så mandag 5 nov i 20.00 tiden så begynte jeg å få rier. Akkurat når vi skulle ut til mamma å spise kveldsmat etter en dag med mye rydding og styring i hus.
Riene kom ofte med gjevne mellomrom hele tiden så vi var ikke der lenge før vi reiste hjem igjen og ringte føden. Joda vi måtte bare komme. VI kom in til flekkefjord sykehus i 23.00 tiden og da hadde jeg 3 cm åpning og jeg fikk tildelt fødestue. Der satt jeg litt til jeg fant ut at jeg ville prøve å sitte i badekar. Det syns jeg var litt deilig så satt der litt. Men jeg ble så varm at jeg orket ikke så lenge, så da bar det inn på fødestuen igjen. Der fikk jeg smertestilende. Jeg husker ikke hva det heter, men fikk det gjevnlig gjennom en kanyle i hånden. (ikke drypp, men de sprøytet det inn) Det skulle ta litt av toppene på riene og jeg syns det hjalp litt og jeg fikk slappet godt av mellom riene.
Kl 02.00 hadde jeg 5 cm åpning. Jeg følte tiden gikk seint, men alikevel ikke. [:)]
I 05.00 tiden hade jeg 9 cm åpning. Det var bare en liten "kant" igjen som de prøvde å strekke men det var ikke så lett. (FY så vondt det var!!!) I halv 7 tiden begynte jeg å kjenne at pressriene begynnte, men han var ikke langt nok nede i bekkenet så jeg fikk ikke presse så jeg ikke skulle bli så utslitt.Så jeg prøvde å stå med prekestolen og bevege på hoftenen når jeg hadde rier for å få han lenger ned. FY så vanskelig det var, ble liksom helt "låst" når jeg fikk rier. Ihalv 8 tiden beggynte jeg å presse for det var så vondt å la være, og det var deilig. Jeg prøvde å ligge som vanlig men jeg hadde hele tiden sinnsyke tak i korsryggen så jeg fikk ikke til å presse for det gjorde så vondt. SÅ da var det opp på alle fire over en sakkosekk, men det fungerte ikke så lenge det heller. Pressriene begynnte å dabbe litt av i effekten så jeg ble satt på drypp for å hjelpe til. og jeg ble plassert på en fødestol. Det var deilig. Kjente ikke smertene i ryggen når jeg kunne sitte sånn.
På en pressride fikk jeg presset han ned til åpningen slik at hodet stakk ut. Men så måtte jeg stoppe. Fy "¤)("&* å vondt det var. Jeg fikk ikke presse ut hele hodet for det var så lang tid mellom riene, så da hadde han blitt hengene så lenge. så hodet hans presset i åpningen. Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Men endelig fikk jeg presse og da kom han. Sander kom til verden 08.56. Han veide 3875g og ar 51 lang og 36 rundt hodet.
Fostervannet var misfarget og han hadde drukket en del av det så jeg fikk ikke holde han med en gang for han måtte undersøkes først. Men jeg fikk holde han når jeg fikk karet meg opp i sengen igjen for å bli sydd. Det var noe innvendig sying men ellers ikke noe å bry seg om. Men at en ikke kjenner at en blir sydd stemmer ikke for meg. Jeg var så sår nedentil at jeg fikk vondt hver gang navlestrengen kom borti en av sidene på vei oppi senga, og når hun undersøkte hvor mye som skulle sys så vrælte jeg.
Jeg fikk bedøvelse når hun skulle sy, men jeg var så sår at det var vondt alt. [:(]
Det var også vondt når hun trykket på magen og drog for å få ut korkaka.
Men men. VI overlevde det. [;)]
Derreter ble jeg en uke på sykehuset. Sander ville ikke ta pupp og gjorde ikke så mye annet enn å hyle. Han søkte og lette og var helt med, men skjønnte ikke helt hva han skulle med den. [;)] Jeg fikk feber og var dårlig, men det var ingen infeksjon, og jeg ble frisk igjen. Når vi endelig fikk en liten dreis på en ammingen så dro vi hjem og det var deilig. (savnet den snora jeg kunne dra i og de pleierene kom løpende [8D]) Vi kom hjem på tirsdagen uka etter. Men fredag samme uke så begynte jeg å få vondt i hodet. På lørdagen så fikk jeg et så økende trykk at jeg trodde jeg skulle stryke med. Det varte bare et par minutter. Vi dro da på legevakta. Og han var i tvil om jeg skulle sendes til sykehuset eller ikke. FIkk da beskjed om at det kunne være akkut migrene knyttet til hormonene, men ville jeg skulle komme på kontroll morgenen etter.
Morgenen etter våknet jeg i halv 9 tiden med sykt trykk i hodet og denne gangen gav det seg ikke. Vi gikk da til legevakten igjen som sendte oss til akuttmottaket i kr. sand.
Der ble jeg sendt til CT Scanning som viste at jeg har fått blodpropp på hjernen.
SÅ jeg ble proppet meg morfin og blodfortynnede medisiner. Endelig. Det var noe jeg hadde vrælt om en stund. Makan til vondt håper jeg at jeg ikke opplever igjen. Da føder jeg heller uten smertelindring.
De første dagene sov jeg meg mest igjennom. Var så gåen av smertene jeg hadde i hodet hele tiden at jeg ikke orket noe. Smertene resulterte også i at jeg kastet opp hele tiden. Så de første 5 dagene fikk jeg ikke spist noe, og fikk intravenøst. På fredag var første dagen jeg fikk beholde noe jeg spiste eller drakk, og første dagen jeg fikk se Sander igjen. Det var deilig å få se han. Men da gikk det faktisk opp for meg hvor galt det kunne gått og fikk veldig angst.
Jeg blir helt frisk igjen. Jeg hadde noe flaks oppi det hele.
Det er i venesystemet ut av hjernen jeg fikk (faktisk) blodpropper (i flertall). så jeg fikk nok av oksygenrikt blod inn men det kom seg ikke like lett ut igjen. Hadde det hvert andre veien er det ikke godt å si hva som hadde skjedd og om jeg hadde klart det uten varige mèn.
Legene sier at de fortettningene som blodet ikke klarer å bryte seg igjennom blir der for alltid men at blodet finner seg en annen vei i stede. Det kan ta opp til 2-6 mnd.
Det er faktisk vanlig at man kan få blodpropp etter en fødsel, men som regel havner det i benet eller bekkenet osv. Det er skjeldent den havner i hodet. (Typisk meg [8D] )
Så nå sitter jeg har med lapp for det ene øyet. Jeg sliter litt med dobbeltsyn pga trykket på hjerner presser på synsnerva, og for at jeg skal se rett på jeg dekke til det ene øyet.
Venter nå bare på at de skal bli fornøyd med dosen på blodfortynnende o blodet mitt før jeg blir send hjem. De trodde jeg kunne komme hjem til uka, så da håper jeg det.
Håper ikke dette ble veldig rotete fortalt, blir fort sliten i hodet så må nok snart finne veien til rommet igjen. Men ville bare fortelle dere hvor jeg var blitt av hen.
Kos dere.
