Prøverpåny2016:)
Elsker forumet
Det hele startet allrede i 2005. Vi kaller min mann Hans.Jeg var 17 år og veldig patriot av ett av norges beste fotballag :) Jeg var masse på borteturer og det skulle jeg også denne sommeren. Vi skulle på harrytur til sverige nemmlig. Her møtte jeg en fantastisk nydelig mann som var 9 år eldre enn meg, altså 26. Vi utvekslet mobil nummer og hadde mye kontakt i lang tid fremover før vi møttes og gikk på kino. Alrede den første dagen fortalte han meg at han var eksnarkoman, at han hadde brukt heroin, amfitamin og alt dette her og at han var tidligere kriminell. Jeg som var 17 år hadde mine forestillinger om hvordan en narkoman skulle se ut, de skulle jaffal ikke se ut som min høye og kjekke mann. Hehe. Vi hadde ikke vert sammen lenge før jeg flyttet inn til han. Og i februar fant jeg ut jeg var gravid. Hadde vell alrede da sett mange tegn på at ikke alt lenger var helt som det skulle.
Hans virket veldig glad over det at vi skulle bli foreldre, men alikevell var han ikke helt som før. Blikket hans falmet litt innimellom, han som aldri låste døren før begynnte plutselig og gjøre det nå. Telefonen som aldri før ringte, ringte nå til alle døgnes tider og han var mindre og mindre hjemme. (han er egentligt veldig glad i å være hjemme) (tårene rennes mens jeg skriver) Blikket hans ble værre å værre, han var oppe mer eller mindre hele nettene og jeg forstod vell egnetligt hva som var skjedd, men jeg ville så gjerne ikke se det. Hodet mitt fortalte at se han ruser seg, mens hjertet dekket over og sa at han er bare sliten og trøtt det er derfor han er slik som han er. Ting gikk å ting ble verre. Vi hadde polti på døren rett som det var og telfonen min ble avlyttet for de lurte på hvor Hans var. Han kunne forsvinne i mange dager i strekk, uten og fortelle hvor han var eller svare i telefonen. Jeg sov og gråt om en annen i mange mnd og ting var forferdelig vanskelige. På telefon listen min hadde jeg nummrene til alle sykehus i landet og alle poltistasjoner i tilfelle han ikke svarte og jeg måtte finne ut hvor han var. En gang fant jeg ut han var på grønnland stasjon (vi bor på vestlandet) MEN han var allti snill mot meg, gjorde meg aldri noe vondt uten om det psykiske og passet allti på at jeg hadde penger nok til å klare meg.
Oktober 06, Hans fant heldigvis ut at han virkelig trengte hjelp. Han la seg inn på a senter og ble værende der i nesten 14 dager, da mente sykehuset at fødselen min var startet og han kom hjem for å bli med på dette. Men det var dessverre ikke tilfellet og ting havnet veldig fort utpå igjenn, han var dau sjuk når han kom hjem (en blir syke når en ikke får heroin). 7 november skulle alt skje. Fødselen begynnte å heldigvis fikk jeg tak i Hans denne kvelden og han kom å hentet meg og sammen kjøte vi til sykehuset. Tidlig på natta ble vi foreldre til en nydelig liten gutt og Hans var forferdelig stolt, men dette var heller ikke nok til å bli rusfri. 2 dagen på barsel så jeg to uniformete poltimenn på barselavdelingen, jeg var ikke i tvil om hvem de skulle besøke og begynnte å gråte før jeg fikk snakket med de. Syns enda den dag i dag at dette er respektløst (kunne stått nede med heisene) og de lurte på hvor hans var. Han kom og fikk snakket med de og de forsvant igjenn. Barseloppholde mitt var ingen drømmesituajson for å si det mildt, tårene satt løst men alikevell jeg var så forelsket i den nye gutten min at hans forsvant litt i bakgrunnen. Når gutten min var 9 dager ringte polti meg og lurte på om jeg visst hvor Hans var, jeg svarte jeg kunne få tak i han slik at de kunne få han i fengsel. Jeg ringte han, spurte hvor han var og ringte polti igjenn. De pågrep han noen minutt senere og jeg kunne endelig slappe av.
Slik startet ett 4 mnd langt fengselopphold for Hans. Ting ble mye bedre når han havnet i fengsel og der inne klarte han faktisk også å holde seg rusfri (er utroligt med stoff i fengsel) og vi besøkte han hver uke. Han var utrolig lei seg og hadde ekstremt dårlig selvtillit. Etter 4 mnd fikk han komme på paragraf 12 soning noe som gjorde at han kunne sone i en behandlingsinstusisjon. Ting gikk mye bedre og Hans fikk først komme hjem på dagspermer så på overnattingspermer. Han fikk seg ny jobb som han var så stolt over og var en utrolig fantastisk pappa for gutten vår. ting gikk bra og etter ett år på denne instuisjonen fikk han komme hjem for godt (hadde det vert mer hjemme en der i lengre tider) og ting riktig smilte til oss. Gutten vår var nå 1.5 år. Tiden gikk, vi kjøpte oss hus, jeg jobbet, hans jobbet og gutten stortreivs i barnehagen. Når gutten var 2.5 år fant vi ut at det var på tide med småsøsken, jeg ble gravid og i januar 10 fikk vi ei nydelig lita jente. Jeg kan med hånden på hjerte si at dette er den mest fantastiske tiden jeg noen gang har hatt i mitt liv, Hans var der for oss 100 prosent, alle i familiene våre var lykkelige, sønnen var stolt og bare god mot alle og ja ting så virkelig lyst ut. I mai giftet vi oss og jeg var endelig blitt lykkelig gift.
Men denne lykkeboblen forsvant den. I desember i fjor begynnte jeg og ane mistanker til at ting ikke lenger var en dans på roser. Han begynnte igjenn og være mer ute, telefonen ringte til alle døgnets tider og han brydde seg ikke så mye om ungene som han gjorde før (ungene er hans øyestener). HELVETE. (tar meg en pause og tørker tårene som renner i strie strømmer) Vi reiste på ferie, jeg fant noe tabletter gjemt bak ett skap (subetx) kastet dette i toalettet og han ble rusfri. Ting så lyst ut. På vegen hjem fra ferien var jeg så utrolig kvalm, jeg kommer hjem og finner ut at jeg er gravid. Dette var virkelig ikke planlagt og tanken om abort kommer til hodet, men nei det klarer jeg ikke å gjennomføre og er besmt på at jeg skal jaffal klare meg. Tiden går, han ruser seg innimellom på piller og subetex. Har heldigvis ikke gått så langt at han bruker noe annet (heroin). Han tar kontakt der han var i behandlig sist og er bestemt på at han trenger hjelp og det er fort. Dette var sist mnd.
Nå ser det ut som han reiser i behandling i løpet av denne uken. MEN jeg er innstillt på at jeg kan bli alenemor til 3 små barn, jeg er heller ikke sikker på om jeg klarer å tilgi dette her. Jeg kan ikke forstå hvordan han kan velge rusen foran ungene. Jeg sliter også med dårlig samvittighet overfor ungene for dersom han ikke klarer dette blir det ikke noe samvær i det hele tatt, jeg tror heller ikke det blir lenge før vi da har en grav og besøke for kroppen hans orker ikke dette kjøret lenger. Han har sagt i fra på jobben hvordan det ligger an, de støtter han og han er sykemeldt til han er ferdig med ett opphold i behandlingen.
Vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget jeg. Men en ting er sikkert, i løpet av dissse 5 årene har jeg lært masse på godt og vondt. Jeg ville for all del ikke vært uten denne tiden for den har gitt meg to snart 3 nydlige unger. Den har lært meg masse om mennesker på både godt og vondt. Jeg blir også lei meg overfor alle som fordømmer narkomane, for i mange tilfeller er det en grunn og de er bare menneker de menneksene og.
Nå håper jeg dere kan være med å krysse fingrene for Hans, slik at han skal klare dette. Og vi kan igjenn starte på blanke ark. Dette er den siste sjangsen jeg gir han, og jeg går ikke gjennom det samme som jeg gjorde for 4 år siden. Det er helt sikkert
Håper at dere som vet hvem jeg er ikke forteller dette videre til noen :) På forhand takk =) =)
Hans virket veldig glad over det at vi skulle bli foreldre, men alikevell var han ikke helt som før. Blikket hans falmet litt innimellom, han som aldri låste døren før begynnte plutselig og gjøre det nå. Telefonen som aldri før ringte, ringte nå til alle døgnes tider og han var mindre og mindre hjemme. (han er egentligt veldig glad i å være hjemme) (tårene rennes mens jeg skriver) Blikket hans ble værre å værre, han var oppe mer eller mindre hele nettene og jeg forstod vell egnetligt hva som var skjedd, men jeg ville så gjerne ikke se det. Hodet mitt fortalte at se han ruser seg, mens hjertet dekket over og sa at han er bare sliten og trøtt det er derfor han er slik som han er. Ting gikk å ting ble verre. Vi hadde polti på døren rett som det var og telfonen min ble avlyttet for de lurte på hvor Hans var. Han kunne forsvinne i mange dager i strekk, uten og fortelle hvor han var eller svare i telefonen. Jeg sov og gråt om en annen i mange mnd og ting var forferdelig vanskelige. På telefon listen min hadde jeg nummrene til alle sykehus i landet og alle poltistasjoner i tilfelle han ikke svarte og jeg måtte finne ut hvor han var. En gang fant jeg ut han var på grønnland stasjon (vi bor på vestlandet) MEN han var allti snill mot meg, gjorde meg aldri noe vondt uten om det psykiske og passet allti på at jeg hadde penger nok til å klare meg.
Oktober 06, Hans fant heldigvis ut at han virkelig trengte hjelp. Han la seg inn på a senter og ble værende der i nesten 14 dager, da mente sykehuset at fødselen min var startet og han kom hjem for å bli med på dette. Men det var dessverre ikke tilfellet og ting havnet veldig fort utpå igjenn, han var dau sjuk når han kom hjem (en blir syke når en ikke får heroin). 7 november skulle alt skje. Fødselen begynnte å heldigvis fikk jeg tak i Hans denne kvelden og han kom å hentet meg og sammen kjøte vi til sykehuset. Tidlig på natta ble vi foreldre til en nydelig liten gutt og Hans var forferdelig stolt, men dette var heller ikke nok til å bli rusfri. 2 dagen på barsel så jeg to uniformete poltimenn på barselavdelingen, jeg var ikke i tvil om hvem de skulle besøke og begynnte å gråte før jeg fikk snakket med de. Syns enda den dag i dag at dette er respektløst (kunne stått nede med heisene) og de lurte på hvor hans var. Han kom og fikk snakket med de og de forsvant igjenn. Barseloppholde mitt var ingen drømmesituajson for å si det mildt, tårene satt løst men alikevell jeg var så forelsket i den nye gutten min at hans forsvant litt i bakgrunnen. Når gutten min var 9 dager ringte polti meg og lurte på om jeg visst hvor Hans var, jeg svarte jeg kunne få tak i han slik at de kunne få han i fengsel. Jeg ringte han, spurte hvor han var og ringte polti igjenn. De pågrep han noen minutt senere og jeg kunne endelig slappe av.
Slik startet ett 4 mnd langt fengselopphold for Hans. Ting ble mye bedre når han havnet i fengsel og der inne klarte han faktisk også å holde seg rusfri (er utroligt med stoff i fengsel) og vi besøkte han hver uke. Han var utrolig lei seg og hadde ekstremt dårlig selvtillit. Etter 4 mnd fikk han komme på paragraf 12 soning noe som gjorde at han kunne sone i en behandlingsinstusisjon. Ting gikk mye bedre og Hans fikk først komme hjem på dagspermer så på overnattingspermer. Han fikk seg ny jobb som han var så stolt over og var en utrolig fantastisk pappa for gutten vår. ting gikk bra og etter ett år på denne instuisjonen fikk han komme hjem for godt (hadde det vert mer hjemme en der i lengre tider) og ting riktig smilte til oss. Gutten vår var nå 1.5 år. Tiden gikk, vi kjøpte oss hus, jeg jobbet, hans jobbet og gutten stortreivs i barnehagen. Når gutten var 2.5 år fant vi ut at det var på tide med småsøsken, jeg ble gravid og i januar 10 fikk vi ei nydelig lita jente. Jeg kan med hånden på hjerte si at dette er den mest fantastiske tiden jeg noen gang har hatt i mitt liv, Hans var der for oss 100 prosent, alle i familiene våre var lykkelige, sønnen var stolt og bare god mot alle og ja ting så virkelig lyst ut. I mai giftet vi oss og jeg var endelig blitt lykkelig gift.
Men denne lykkeboblen forsvant den. I desember i fjor begynnte jeg og ane mistanker til at ting ikke lenger var en dans på roser. Han begynnte igjenn og være mer ute, telefonen ringte til alle døgnets tider og han brydde seg ikke så mye om ungene som han gjorde før (ungene er hans øyestener). HELVETE. (tar meg en pause og tørker tårene som renner i strie strømmer) Vi reiste på ferie, jeg fant noe tabletter gjemt bak ett skap (subetx) kastet dette i toalettet og han ble rusfri. Ting så lyst ut. På vegen hjem fra ferien var jeg så utrolig kvalm, jeg kommer hjem og finner ut at jeg er gravid. Dette var virkelig ikke planlagt og tanken om abort kommer til hodet, men nei det klarer jeg ikke å gjennomføre og er besmt på at jeg skal jaffal klare meg. Tiden går, han ruser seg innimellom på piller og subetex. Har heldigvis ikke gått så langt at han bruker noe annet (heroin). Han tar kontakt der han var i behandlig sist og er bestemt på at han trenger hjelp og det er fort. Dette var sist mnd.
Nå ser det ut som han reiser i behandling i løpet av denne uken. MEN jeg er innstillt på at jeg kan bli alenemor til 3 små barn, jeg er heller ikke sikker på om jeg klarer å tilgi dette her. Jeg kan ikke forstå hvordan han kan velge rusen foran ungene. Jeg sliter også med dårlig samvittighet overfor ungene for dersom han ikke klarer dette blir det ikke noe samvær i det hele tatt, jeg tror heller ikke det blir lenge før vi da har en grav og besøke for kroppen hans orker ikke dette kjøret lenger. Han har sagt i fra på jobben hvordan det ligger an, de støtter han og han er sykemeldt til han er ferdig med ett opphold i behandlingen.
Vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget jeg. Men en ting er sikkert, i løpet av dissse 5 årene har jeg lært masse på godt og vondt. Jeg ville for all del ikke vært uten denne tiden for den har gitt meg to snart 3 nydlige unger. Den har lært meg masse om mennesker på både godt og vondt. Jeg blir også lei meg overfor alle som fordømmer narkomane, for i mange tilfeller er det en grunn og de er bare menneker de menneksene og.
Nå håper jeg dere kan være med å krysse fingrene for Hans, slik at han skal klare dette. Og vi kan igjenn starte på blanke ark. Dette er den siste sjangsen jeg gir han, og jeg går ikke gjennom det samme som jeg gjorde for 4 år siden. Det er helt sikkert
Håper at dere som vet hvem jeg er ikke forteller dette videre til noen :) På forhand takk =) =)
